Kommentar

Visst gir tittelen forvrengte assosiasjoner til Shakespeare og Hamlet, men vi skal ikke inn i litteraturens verden selv om det er mer enn en eim av tragedie over også vårt tema. Vi skal se på vanskelige valg, etiske problemsituasjoner der ”you’re damned if you do and damned if you don’t,” for det ER slik noen ganger at både aksjon og inaksjon blir feil. Hva foretar vi oss når vi befinner oss mellom barken og veden, mellom steinen og et hardt sted (engelsk), mellom hammeren og ambolten (russisk)? Uansett hva vi da gjør eller hvor vi er, så har stedene og situasjonene det til felles at de har DILEMMA skrevet tvers over seg i store bokstaver. Eller er det kanskje så at spørsmålet ovenfor er feilstilt, og det på en avslørende måte; kan det hende at vi i slike situasjoner gjør klokest i ikke å gjøre noe som helst?

Forholdet mellom handling og inaktivitet er vanskelig på så mange nivåer, ikke minst i farvann som allerede i utgangspunktet er etisk urene. La oss derfor like godt først som sist slå fast at man ikke kan sikre seg et etisk fristed – en posisjon der egen adferd er undratt granskning og dom om den er god eller dårlig, anstendig eller uanstendig, moralsk eller umoralsk – ved å velge å ikke se, høre, si eller gjøre noe . Unnlatelsessynder er også synder, og de kan til og med være av den riktig ille sorten: Stopper man ikke et lite barn som holder på å løpe ut i veien foran bilene, så har man ikke opptrådt som man skulle.

Så langt, så godt, men virkeligheten er selvfølgelig oftest langt mer innfløkt. Særlig merker man at så er tilfelle i to situasjoner: Når ulykken man eventuelt skal søke å forhindre er av det tvetydige slaget, og når andre står nærmere til for å hindre det onde og fremme det gode. Det sistnevnte elementet er spesielt viktig dersom den eventuelle redningsaksjonen innebærer stort eget besvær eller endog fare. Ikke minst: Når skal man si fra til folk at de faktisk plikter å ta i et tak selv, først og fremst, for å rake egne kastanjer ut av ilden? Og hvis de ikke gjør det, bortfaller da min etiske plikt til å hjelpe?

Spørsmålet om norsk hjelp til utviklingsland – u-hjelpen – er et slikt evig verdispørsmål som enkelte norske partier og bevegelser ynder å bruke for å skille etisk klint fra ditto hvete. Gjennomgående er holdningen til u-hjelp her i landet en studie i sinnelagsetikk der det viktigste er å gi om man skal få full moralsk uttelling for innsatsen, i samsvar med den fremtredende rolle nettopp samvittigheten spiller i protestantisk tradisjon. Konsekvensene er mindre viktige, later det til. Dette store temaet er ikke mitt egentlige anliggende denne gang, skjønt to aspekter ønsker jeg å berøre.

Katastrofehjelp er ikke nødvendigvis for u-hjelp å regne da den selvsagt kan ydes også til utviklede samfunn som rammes av en uforutsett ulykke, men kommer uansett i kategorien av etisk uangripelige tiltak: Hvis en katastrofe (et stort jordskjelv, en flom eller noe slikt er eksempler gode som noen) rammer din neste, så bretter du opp ermene og hjelper til etter beste evne. Dette gjelder også om nesten skulle være et land og selv om det skulle ligge et godt stykke unna. Slikt er alminnelig anstendighet, en kvalitet som gjerne må komme på mote igjen. Problemer oppstår dersom de ”uventede ulykkene” slett ikke er uventede, men en forutsigbar konsekvens av kronisk vanstyre i angjeldende land. Da er vi inne på den egentlige u-hjelpsproblematikken, en materie som ikke er av det enkle slaget hverken etisk eller politisk.

Den stats- og samfunnsbyggende offisielle norske u-hjelpen er, motsatt katastrofehjelpen, i bunn og grunn av ikke-akutt type og må også vurderes ut fra andre kriterier. Et særdeles viktig aspekt er hvorvidt det man gjør er nyttig på lang sikt eller ikke for u-hjelpsmottakerne. Dette er en tilnærming som sinnelagsetikerne innen godhetsindustrien, de som har laget en lapskaus av den kristne ”hjelp din neste”-tenkningen og sosialistisk tredje verden-romantikk, ikke er glade i. De vil beholde den offentlige godfølelsen av å ”gi til de fattige,” og så får det heller være at mye av det man gir, går med til slikt som korrupsjon i ledende politiske sirkler i mottakerlandene eller drifting av en terroristkultur i hamas-land på Gaza-stripen. Men faktum er at mer og mer tyder på at slik hjelp – ulikt incitamenter til egendreven utvikling som eksempelvis å la afrikanske land selge sine varer uten handelshindere på verdensmarkedet – ikke bidrar gunstig til samfunnsutviklingen hos mottakerne. Erfaringen har vist at en nybygd skole her, et vannverk der og, fremfor alt, pengestøtte til styresmaktene ikke har den tilsiktede nytten. Det svir for mange u-hjelpsentusiaster å innrømme dette, men konklusjonen er etter hvert blitt klar: Klassisk u-hjelp fungerer ikke etter hensikten. Også av den grunn burde man slutte med den.

Sannheten er jo at det ligger et betydelig nykolonialistisk element til grunn i u-hjelpsideologien. Man kommer og ”ordner opp” for de ulykkelige nødstilte, viser dem hvordan vi gjør ting og forventer/forlanger at de skal gjøre det samme, organisere seg på vår måte og skape et lignende samfunn. At man ikke lykkes med dette, burde egentlig ikke forundre, men gjør det dersom en overbevisning om alle menneskers likhet (merk vel: likhet er noe annet enn likeverd!) ligger som kjøl i båten. ”Bli som oss” er budskapet vi egentlig bringer, men det er etter sin natur fåfengt. De er ikke som oss og vil heller ikke være det. Dette kan man ikke fortenke mennesker i fra et annet kontinent og med en helt annen historie og kultur, med mindre man altså anlegger et urimelig og eurosentrisk perspektiv på dem. At så avvisningen av vår måte å gjøre ting på, bevisst eller ubevisst, har menneskelige omkostninger, er en annen sak; heller ikke i u-land kan man spise kaken og beholde den samtidig. Ting har konsekvenser. Vil de ikke selv endre sin dysfunksjonelle måte å leve på (les: organisere sine samfunn på), så bortfaller også andres plikt til å hjelpe dem når den sure svien kommer. Det koster å være voksen og ha frihet.

 

I møtet med den moderne tids folkevandringer har spørsmålet om å gjøre eller ikke gjøre fått fornyet aktualitet. To grupper uanmeldte ”gjester” strømmer inn i de europeiske kjerneområdene: flyktninger og de som bare, av mangfoldige og variable grunner, søker et bedre liv. Hva de første angår, så finnes i utgangspunktet tydelige klassifiseringssystemer i det internasjonale samfunnet og dessuten regler for hvordan stater skal opptre overfor dem. Jeg ønsker ingen svekkelse at flyktningeinstituttet, tvert imot synes jeg det er noe av det flotteste internasjonal politikk har klart å få til. Man SKAL hjelpe genuine flyktninger, temporært eller varig avhengig av grunnene til de angjeldendes flyktningstatus, og en rimelig fordeling mellom statene må finnes i dette humanitære dugnadsarbeidet.

 

Nettopp fordi flyktninge- og asylinstituttet er så viktig, er det ytterst maktpåliggende at det ikke uthules, hverken direkte og formelt eller ved at befolkningen i mottakerlandene overbelastes i sin vilje til å hjelpe, og følgelig går lei av den til synes uendelige miseren de forventes å ordne opp i. Det er dette siste som er ved å skje, og det er meget alvorlig. Vårt land er et eksempel godt som noen.

 

For å si det enkelt og klart: Det kommer for mange, og dét under de frodigste påskudd. Enda viktigere er at mange av dem som kommer, viser en adferd som er uakseptabel for folket som tar imot dem. For folk flest blir det en eneste saus av flyktninger, asylanter, lykkejegere og andre hvilket ikke kan forundre noen, for grensene gruppene imellom er virkelig blitt utydelige inntil det usynlige. Det er åpenbart at svært mange kommer via internasjonal menneskesmugling, en næringsvei som er blitt mer og mer lukrativ og utbredt med årene. Blant dem som kommer, ser man en overhyppighet av voldsmenn, voldtektsmenn, narkolangere og andre kriminelle, samt dessuten betydelig villighet til å utvikle den snylteradferd som er det norske velferdssamfunnets mørke og triste bakside. Folk ser dette og blir, med god grunn, arge; ingen liker å bli holdt for narr, og ganske spesielt ikke av fremmede de slipper hjem til seg.

 

Viljen til å gjøre, til å hjelpe og legge til rette for at nødstilte skal få det bedre, har bikket over og er blitt sin egen største fiende, skulle man kunne si. Med mindre geskjeftigheten som muliggjør den ekstreme og ensidige migrasjonen av fattige inne i europeiske kjerneområder bringes til opphør, vil man få en baksmell av utrivelige dimensjoner. Ingen ønsker en bølge av genuin xenofobi, av hat mot det og de fremmede, men vår egen godfjottpolitikk kan få nettopp slike følger om den ikke reverseres på en fredelig og fornuftig måte. Folket vil ikke i det uendelige finne seg i å få kastet blår i øynene.

 

Vi har de siste årene sett flere eksempler på kriger med en humanistisk hovedbegrunnelse: Et tyrannisk regime behandler det egne folket usselt og elendig, mishandler eller endog dreper dem med mer eller mindre systematikk, og Vesten velger til sist å gripe inn for å erstatte det onde styret med et som formodes å være bedre. Ikke overraskende har man stort sett mislykkes. På ingen andre områder ser man dilemmaet mellom å handle og å forbli inaktiv fremtre i tydeligere relieff.

 

Den foreløpig siste omgangen av vestlige militære aktiviteter i Afganistan var primært rettet mot Taliban og var begrunnet mer enn vel nok i terrorangrepene mot USA 11/9-2001, men etter hvert ble ”demokratibygging” og ”beskyttelse av kvinner og jenter” samt allmenn ”hjelp til elendige og forfulgte” en del av rationalet for fortsatt krigføring. Slik har det holdt seg til de vestlige styrkene nå er ved å trekke seg ut, og det virker vel som en rimelig konklusjon å si at langtidseffekten på det afganske samfunnet har vært usikker; det er uklart om mer nytte enn skade er blitt gjort.

 

Det samme kan man si om krigføringen i Irak og Libya. Tyrannen ble styrtet, så langt så godt, men det var ikke akkurat noe demokrati som oppstod etterpå, snarere fulgte borgerkriglignende tilstander med alvorlige etnisk-religiøse konflikter som koster mangfoldige liv. Om Vestens innblanding har vært et gode eller det motsatte, er særdeles uklart.

 

Nå er det Syria som står i fokus, og det er ingen tvil om at tusener på tusener av sivile er blitt drept der de siste par årene i noe som for oss fortoner seg som en uforståelig voldsspiral. Mange vestlige samfunnsaktører synes at man ”må gjøre noe for å stoppe volden” som rammer uskyldige. Riktig HVA som anbefales gjort, er mer uklart, for heller ikke de mest intervensjonsivrige er fullt ut klar over hva det er som egentlig skjer i landet, enn si hvordan inngripen utenfra ville påvirke situasjonen.

 

For meg virker det åpenbart at dette er en konflikt man skal holde seg lengst mulig unna. Ja, uskyldige lider der, endatil drepes i hopetall. Men enkelte (ganske mange, faktisk) problemer er det ikke oss gitt å løse, de må tas hånd om av dem de angår, og de aller fleste borgerkriger hører til denne gruppen. Spesielt når sekteriske muslimske (shia, sunni og andre) retninger er vesentlige i konflikten, ville vestlig innblanding etter all sannsynlighet bare gjøre vondt verre. Verden er ikke et ideelt sted, og ikke sjelden er det uskyldige som får lide for andres dårskap, men det betyr ikke at velment handling alltid (oftest?) er bedre enn resignert ro. Man kan ha de beste hensikter, men likevel ende opp med å objektivt sett stå i det ondes tjeneste hvis man gjør noe feil eller overilt. Da heller holde seg unna. I kriger og krigslignende situasjoner skal man være ekstra tilbakeholdende. Vi skal gjøre det som er nyttig for oss selv og hjelpe våre venner, men vi kan ikke med våpen i hånde fjerne synden og smerten fra verden.

 

Det siste samfunnsproblemet jeg vil ta for meg, er bølgen av narkomani som har rammet Norge og andre vestlige land de siste 40 årene. Her har vi vist en merkelig tafatthet som rent faktisk har bidratt til å gjøre situasjonen verre. Kunne vi ikke gjort mer for å hindre flyten av narkotika over grensen og inn i landet? Jo, vi kunne om viljen hadde vært til stede. Den enkle sammenhengen er at uten narkotika, ingen narkomani akkurat slik som at man ikke har noen malaria lenger hvis malariamyggen forsvinner. Man kunne styrket grensekontrollen om man hadde villet. Man kunne også sett til å få fjernet utenlandske pushere fra norske gater i langt større grad enn i dag, hvilket også ville redusert tilgjengeligheten på stoff, i alle fall bidratt til at prisen skjøt i været, men viljen mangler åpenbart. Man setter langernes såkalte menneskerettigheter (til fritt å få ødelegge andres liv?) foran norske ungdommers helse, dét er det man i praksis gjør. Unfallenheten er direkte uverdig.

 

Dessuten har jeg en aldri så liten mistanke om at man i akkurat dette problemet velger å se den annen vei fordi man bærer på en anelse av samfunnsmedisinsk dårlig samvittighet. Narkotikaepidemien kom til landet parallelt med den store ”frigjøringsbølgen” på slutten av 60-tallet og 70-tallet, da normoppløsningen skjøt fart og man bejublet familiesamholdets og de gamle verdienes oppsmuldring som del av et angivelig frigjøringsprosjekt. Man skapte et mer usikkert og meningsløst samfunn (tilhengerne vil si at de gamle meningene ble erstattet med nye), og det virker ikke søkt å anta at de narkomane har fått bære en del av kostnaden for dette: Deres undergang var noe av prisen for de andres nytilkjempede frihet. Kanskje måtte det ikke gått slik, kanskje kunne man oppnådd den individuelle friheten, de utvidete valgmulighetene, uten allmenn normoppløsnimg som mange ikke klarte å håndtere, men i den reelt eksisterende varianten av historien lyktes ikke dét. Noen, faktisk ganske mange, gikk under, og enn i dag sliter samfunnet med å gjøre opp for seg overfor taperne.

 

Noen ganger er det klokt og rett å handle, å gripe inn og gjøre noe, andre ganger er det uklokt og feil. Å skjelne de første situasjonene fra de siste er notorisk vanskelig; her strever vi både som enkeltmennesker, samfunn og stater. Etter sin karakter er noen individer mer aksjonsorienterte enn andre; det kan være bra, men det kan også gå fryktelig galt. Likeledes er på samfunns- og politisk nivå noen mer konservative og tilbakeholdende enn andre hva intervensjonisme angår.

 

Innen sjakken finnes et godt råd for å unngå overilte feil, såkalte ”bukker;” man bør ”sitte på henda.” Forslaget er slett ikke dumt, først og fremst i overført betydning, selvsagt, men det kan faktisk fungere i praksis også. I medisinen, en del av livet som slett ikke er ukjent med erkjennelsen av at man ikke kan gjøre alt bra som vondt og trist er, hersker det meget kloke og gamle prinsippet ”primum non nocere” (”først og fremst skal man ikke skade”). Det er et vettugt budord ellers også: Er det rimelig tvil om følgene av en planlagt intervensjon, så bør man avstå fra å gjøre noe, og ganske særlig dersom militær maktbruk inngår i planene. Vi handler ikke klokt om vi etterstreber å fjerne alt som vondt er fra verden; slik hybris bærer galt av sted.

 

Vår plikt som individer og samfunn er i første rekke å ta hånd om våre egne som trenger hjelp, for det er dine nærmeste som er din neste. Klarer vi det, så har vi gjort mer enn rett og skjell for oss. Strekker vi oss etter solen, prøver vi på det umulige, så går det gjerne riktig galt. Slik var det for Prometevs og slik er det fremdeles.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også