Kommentar

Barnekorstogene ble en katastrofe. Ingen kom tilbake.

Når krisen er hyperakutt og alt faller sammen rundt deg, snevres tankeevnen inn. Du handler ut fra opptrent vane og enkle prinsipper hvis overhodet annet responsgrunnlag finnes enn naken panikk. For kystens folk som var vant til havsnød og brått truende død, gjaldt regelen om «Kvinner og barn først!» når behovet for robust prioritering var som mest kritisk, Barna, vår felles fremtid, skulle vernes som best vi kunne, de og kvinnene måtte reddes først ned i den ventende livbåten, og mangen en nødstedt mann har mistet livet fordi han agerte i henhold til dette prinsippet.

Motsatt har man opp gjennom historien også sett tilfeller av at barn har gått eller er blitt skjøvet foran dit fare finnes, liksom det har forekommet at vurderingene til de åpenbart minst kloke i samfunnet er blitt opphøyd til noe skjebnebestemt guddommelig når beslutninger skulle fattes. Hva sistnevnte angår, tenker jeg særlig på «hellige tåper» eller andre gale som stundom har nytt betydelig anseelse ved fyrsters hoff i eksempelvis det gamle Russland, men det er ikke dit vi skal i dag. Vi skal isteden se på noen samtidige tåpeligheter som har med barn å gjøre, nemlig det meget underlige fenomen at mange tillegger barns «vurderinger» av vanskelige politiske spørsmål en særlig verdi. Muligens skjer dette fordi de små anses for å være etisk rene på en måte voksne ikke er; ubesudlede av penge- og maktbegjær, men også av erfaring. Selvfølgelig skal vi forsøke å se denne nye formen for dyrking av det barnlige i en meningsfull historisk kontekst, for så underlig er det laget at nesten enhver dumhet som finnes i nåtiden, har hatt sine forløpere. 

Barnekorstoget tidlig på 1200-tallet var et særdeles bisart eksempel på hvordan verdien av barnlig uskyld (det er uklart hvor historisk etterrettelig beretningen om dette korstoget faktisk er; det jeg nå bringer videre, er den tradisjonelle fortellingen) massivt overvurderes som maktfaktor. Fordi de meget unge var uten synd, ville Vårherre gi deres sak seier når Det hellige land skulle vinnes tilbake fra muslimene. Det var ikke europeernes «finest hour» i den lange kampen mot islams krigere, for å si det forsiktig, og det gikk som det måtte: ad undas så det sang.

Går vi inn i moderne historie, hvilket er ubetinget nødvendig om vi snart skal komme til mer samtidsnær problematikk, finner vi innen kommunismens så vel som nazismens hagiografi (helgenlære) flere fortellinger om svært unge, politisk rene helter som ofret alt for å skape en bedre verden, ikke minst gigaforbildene Pavel (Pavlik) og Herbert (Heini). De rettroende barna trosset all motstand fra familie og andre i kampen for Saken, og de ble etter sin død gjenstand for ekstrem dyrkelse i Sovjet-Russland respektive Nazi-Tyskland.

For ingen kan være så godtroende som barn, ingen kan være så steinsikre på å representere Rettferdigheten og Det Gode; bare de som ennå ikke har opplevd praksis korrigere teori, kan kjenne slik total visshet. Også derfor leder det riktig galt av sted når barneabsoluttister får makt over seg selv og andre, hvilket blant andre William Golding har gitt oss et litterært eksempel på i «Fluenes herre». At de små mangler normale sperremekanismer om de bare blir indoktrinert tidlig og massivt nok, er dessuten den nitriste historien om verdens ulike barnesoldater eksempel på. Disse finnes i dag særlig i Afrika og Midt-Østen, gjerne tilknyttet ekstremistgrupper som IS, men underåringer ble sendt i krigen også i Europa da vi var som galest, ikke minst under Det tredje rikes sluttkamp. En verre ut-inn-vrenging av «kvinner og barn først»-prinsippet kan knapt tenkes. For barn skal ikke gjøre de voksnes arbeid, ikke engang i harde tider og spesielt ikke når det innebærer vanskelige vurderinger.

Vi ser nå i våre samfunn et nytt eksempel på at barn manipuleres inn i roller som ikke harmonerer med deres tidsbestemte, naturlige naivitet. Fenomenet gjenfinnes på flere områder, men kanskje særlig innen den såkalte «klimasaken» som påstås å markere et skarpt vannskille mellom godt og ondt. Unge – hun er ennå bare 16 år gammel – Greta Thunbergs  «Skolstrejk för klimatet» er blitt herostratisk berømt i sammenhengen. Hun, og etter henne tusenvis jevnaldrende i et stort antall vestlige land, «streiker» nemlig ved å være borte fra skolen og undervisningen fordi de ikke synes at «de voksne» tar nok hensyn til klimaet eller miljøet i sine beslutninger og adferd. Derved svikter de, altså vi, ungdommen som «ikke får noen fremtid» takket være gæmlisenes egoistiske kortsiktighet. En force majeure-situasjon oppstår som berettiger nærmest enhver form for sivil ulydighet fra de unge klarsyntes side.

Det finnes tilfeller der man skal være tilbakeholdende med omtalen av offentlige personer selv om de aktuelle har plassert seg selv midt i rampelyset og utnytter oppmerksomheten etter aller beste evne for å få mest mulig mediedekning; dette er trolig en slik situasjon. Jeg avstår derfor fra ad hominem-forklaringer på unge Gretas steniske forsøk på å tvinge «de voksne» til å se verden gjennom samme prisme som hun selv benytter, foruten å påpeke at man i tilgjengelig nettlitteratur, selv i wikipedia-artikkelen det lenkes til ovenfor, kanskje finner noen holdepunkter. Isteden vil jeg bruke eksempelet Greta som utgangspunkt for et mer allment hjertesukk om hvordan barn nå søkes brukt politisk. 

Dersom man ikke krever noen erfarings- eller kunnskapsbakgrunn hos dem som skal bestemme, men utelukkende legger til grunn et ett menneske-én stemme-prinsipp for hvordan beslutninger bør fattes i et demokrati, så gir det mening å inkludere barna i de voksnes gjøren og laden også hva politikken angår. På mange måter er det jo politikerne selv som har beredt grunnen for å fjerne alle anstrøk av meritokrati fra kravspesifikasjonen for potensielle ledere; de har selv gått i bresjen for tankegangen om at kunnskap ikke er noen forutsetning for å fatte kloke beslutninger, det være seg innen samfunnsstyret eller for yrkeslivets «profesjonelle og faguavhengige ledere». 

Innen politikken ser vi at progressive partier – SV, Rødt og Venstre – har tatt til orde for at 16-åringer skal få stemme ved valgene, mens de mer sidrumpa – Høyre, FrP og KrF – holder seg til det ikke urimelige prinsippet at stemmerettsalderen bør følge myndighetsalderen. Argumentasjonen fra Rødt  i sakens anledning er både illustrerende og avslørende: «Ungdom har mange erfaringer som må brukes bedre. Ved å gi dem stemmerett fra de er 16 vil vi sikre at også deres synspunkter må vektlegges mer av politikere som vil bli gjenvalgt. Derfor er Rødt for å senke stemmerettsalderen til 16 år, både i Stortingsvalg og kommune- og fylkestingsvalg». 

Man fascineres. Så 16-åringer har erfaringer som er spesielt verdifulle? Den så jeg ikke komme, må jeg si, men venstresidepolitikernes logikk og erfaringsbaserte konklusjoner er og forblir uransakelige.

Nedvurderingen av livserfaring er én ting, den eksisterer rund baut i dagens norske samfunn, men mon det ikke finnes også tilleggsmotiver bak ønsket om at barn skal «få være med å bestemme» over det som tidligere ble ansett som voksenting? Jeg har en stygg – riktig konspiratorisk, vil sikkert noen si – mistanke om at så kan være tilfellet.

Barn er jo så vidunderlig sikre på ting, som påpekt allerede innledningsvis, ganske spesielt på slikt som de har lært, for ingen erfaring har ennå gnidd inn i fjeset på dem eksempler på at virkeligheten kan være langt mer kronglete sammensatt enn førsteinntrykket skulle tilsi. Ting og sammenhenger er altså ikke nødvendigvis like rett frem som man først tror – særlig gjelder dette kompliserte forhold, en omstendighet som ikke burde forbause noen med sans for analytiske utsagn – hvilket vanskeliggjør ethvert velment forsøk på å gruppere dem som entydig ditt eller datt, enten sanne eller usanne. Har man levd en stund, så vet man dette gjennom – ja, nettopp – erfaring.

Barn er videre ytterst mottagelige for meningsmanipulasjon enten denne rettes mot dem gjennom massemediene (barne- og ungdomsprogrammer på NRK, SiD i Aftenposten og så videre), av propagandamitraljøser tilhørende de ulike partienes ungdomsgrupperinger (hvem er kulest i landet her?) eller, det kanskje aller mest effektive, av lærere. Blant sistnevnte finnes rett nok fremdeles mange som gjør sitt beste for å leve opp til tidligere tiders idealer  – ingen lett oppgave innen et yrke hvis prestisje lenge er blitt systematisk undergravet  – men andre er gjennom sin utdannelse og etterfølgende praksis selv blitt overbevist om at de er med på å skape en Fager Ny Verden. De rett skolerte elevene vil kjenne og anerkjenne kun kjærlighet, i hvert fall ikke hat, for de vil være ubesmittet av den gamle tids rasisme og øvrige styggedom.

Når man først har bidratt til å forme slike rettenkende, nye mennesker, skulle man ikke da tidligst mulig la dem få lov til å bestemme over verden istedenfor at de stivnede gamle fortsetter å ødelegge det som «ku vær’ så godt, men så er det faktisk skidt»? Altså: La de rene av hjertet, de ubesudlede idealistene komme til makten så fort som mulig, hindre dem ikke! Omtrent slik er venstrepolitikernes hovedsakelige tankegang i sakens anledning, formoder jeg, men innerst inne finnes kanskje også en liten, skitten baktanke, for er ikke disse helt unge en utmerket stemmereserve for nettopp de progressive, en gruppe som kunne forlent radikalerne med mer makt enn de voksne er villig til? Slik cui bono-tenker gamle rever som opp gjennom livet har sett noen eksempler på at manipulasjon faktisk finner sted, som vet at ikke alt er godt og vakkert selv om det kles i fine ord. 

Også nåtidens forsøk på å berøve barn og unge deres barndom og ungdom er dypt uetiske, dét er den enkle sannheten. De små skal ikke måtte delta i styret av de voksnes verden, som de heller ikke skal ha skytevåpen, kjøre bil og mye annet. Dessuten og ikke minst: Troen på at barna i kraft av sin hjertegode uskyld er vel skikket til å fylle en bestemmende rolle, er like uberettiget som ubevist. Misoppfatningen er enda et ulykkelig eksempel på sinnelagsetikkens  gjennomslag i vår tid. Men at god vilje ligger bak belutninger, garanterer ikke at de er kloke.

Tryggest er det derfor å holde barna unna de voksnes ting, inklusive politikken, som man helst også bør holde umodne voksne unna makt og innflytelse. Det sistnevnte er vanskeligere, i alle fall på formelt grunnlag. Men vi kan jo alltid argumentere mot at deres ødeleggende innfall og feilresonnering skal få konsekvenser, noe som ikke minst vil være barna til nytte en gang i fremtiden.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her