Kommentar

Jiankou section of the Great Wall, located in Huairou District, north of Beijing, China, June 7, 2017. Foto: Damir Sagolj/Reuters/Scanpix

Da vi var barn, fikk vi lære oss at konkreter var slikt vi kunne ta og føle på mens abstrakter var det øvrige. Enhver som har slått pannen mot en mur eller falt fra en bro, vil da med all mulig grunn spørre seg hva i all verden som menes med overskriften; er ikke murer og broer konkrete så det holder? Jo da, slik er det, men begge ordene brukes også flittig i overført betydning, altså billedlig talt – som ordet «bilde» selv kan være både konkret og abstrakt – og da er vi i med ett over i et annet lende.

Det jeg særlig sikter til i sammenhengen, kan sammenfattes i en av samtidens mest hyppig hørte godhetsoppfordringer: «Det er bedre å bygge broer enn murer mellom mennesker.» Visst lyder det fint, litt sånn «fremmede er venner du ennå ikke har møtt»-aktig, men påstandens allmenne gyldighet er ikke åpenbar, i alle fall ikke for den som har levd en stund og vært eksponert for praksis bak «vær snill»-retorikken. La oss derfor se litt på dels hvordan murer og broer henger sammen, og ofte glir over i hverandre hvis perspektivet endres, dels hvordan forestillingene om dem harmonerer med det som er vår uomtvistelige basis, biologien og historien.

Hovedordet i sammenhengen kan sies å være forbindelse: Murer bryter forbindelsen mellom A og B mens broer etablerer den. Begge deler har jeg vært inne på flere ganger tidligere her inne, men jeg vil gjerne se dem i sammenheng igjen for om mulig å bli klokere på hva som er det egentlige innholdet og verdien i den siterte godtkjøpsoppfordringen.

«Fri flyt» er en biologisk umulighet. Intet er mer fundamentalt for en organisme enn å kunne avgrense selv fra ikke-selv; kan man ikke det, så opphører man helt enkelt å eksistere som et separat individ. Ekstremt viktig er å innse at dette gjelder på alle livets organisasjonsnivåer, ikke bare for organismer. Cellers indre må være avgrenset (bokstavelig talt!) fra deres ytre miljø ved hjelp av en cellemembran, for organismer gjelder det samme (ved hjelp av særlig huden og ulike slimhinner) og grupper av mennesker på økende sosialt kompleksitetsnivå må også ha sin «hud» for å kunne skjelne mellom det eller dem som er «innafor», og dem som ikke er det. Finnes ikke disse grensene eller murene eller hva man nå skal kalle dem, altså effektive skiller mellom eget og fremmed, så går cellen, organismen, gruppen, nasjonen til grunne. En hardere erfaringslov godt og grundig støttet av logikk, finnes ikke.

La meg bruke et eksempel fra medisinen – alltid et rikt og nyttig felt å hente lærdom fra når biologiske sammenhenger skal illustreres – på hva som kan skje når murer ikke fungerer godt nok slik at skadelige broer oppstår mellom selvet og omverdenen. Begepet locus minoris resistentiae  refererer seg til et velkjent sykdomsdisponerende fenomen, nemlig at man har en eller annen lokal svekkelse som blir sete for sykdomsutvikling. La oss si at herr Hansen har fått et fremmedlegeme i et mindre luftrør; distalt for dette vil med stor sannsynlighet sykdom utvikles, eller han har fått en flis i fingeren; der vil bakterier trenge inn og sammen med flisen selv utgjøre en «utfordring» for Hansens immunsystem. Orden i sysakene får han først etter at flisen er fjernet og helheten derigjennom er gjenopprettet eller, nettopp, helet. Sammenfatningsvis: Svake murer åpner for illegitim forbindelse – broer oppstår der de ikke skulle finnes – mellom selv og ikke-selv, og sykdom blir resultatet.

Hva er galt med murer? Én ting og én ting bare, nemlig dersom de har til hensikt eller funksjon å holde innenfor eller tilbake den eller dem som ønsker å oppleve verden, og spesielt friheten, utenfor. Da og bare da er de et ubetinget onde slik Berlin-muren eller «Den antifascistiske beskyttelsesveggen» som den het på eufemistisk DDR-språk, var det. Et motsatt eksempel kunne være Den kinesiske mur hvis oppgave det var å beskytte mot invasjoner av fremmede som kom nordfra; en slik mur var ikke uetisk etter sin natur, som heller ikke den franske Maginot-linjen eller tyske Siegfried-linjen i utgangspunktet var det i et langt senere århundre. Kort sagt: Murer som beskytter mot illegal innmarsj, er legitime og prinsipielle goder – deres effektivitet er en annen sak, helt avhengig av den aktuelle situasjonen – mens altså murer som hindrer egne borgere i å forlate et ufritt og tvangspreget samfunn, er det motsatte. I humanmedisinsk sammenheng er huden alt nevnt som det mest typiske eksempel på en slik nødvendig og nyttig mur i og med at den beskytter organismen mot alle uhumskhetene der ute. Fungerer ikke huden som den skal, så dør organismen.

Noen av eksemplene ovenfor er på organismenivå, andre på samfunnsnivå. Det er naturlig nok særlig hva sistnevnte angår at de politiske konsekvensene bak tidens konsensus-søkende, nesten poserende liksom-gode åpenhetsspråk blir mest tydelige. Man ikke bare unnlater å forsvare det egne nasjonale samfunnet som en separat enhet med rett til et liv distinkt fra andre gruppers, men bent frem oppmuntrer – bevisst og ubevisst, begge forekommer – til at gruppevise særdrag skal forsvinne og, inntil så har skjedd, at de ikke skal omtales slik at betydningen av dem både bokstavelig og billedlig forties. Om alt dette kunne svært mye sies og det meste er allerede blitt sagt, ikke minst på document.no, så jeg vil isteden heller stort sett konsentrere meg om den generiske effekten av at forskjeller blir mindre, en effekt som altså nesten universelt ønskes av dem som styrer utviklingen.

Det disse overser eller underslår, er at ulikhet er en forutsetning for fremgang. La meg igjen komme med noen enkle eksempler fra kompleksitetsnivåer langt under det sosiale for ikke å si nasjonale: Energiforskjeller er en forutsetning for at arbeid skal kunne bli gjort; en enkel fysisk sannhet man ikke trenger utdannelse på universitetsnivå for å innse. I et mer spesifikt bilde: Strøm går fra en kilde til noe annet som er avhengig av kilden. Langt mer komplisert er innsikten – og nå taler jeg billedspråk – om at det oftest er forgjengere eller frontløpere som trekker baktroppen etter seg når samfunnsendringer skjer, det er i praksis sjelden slik at de mange skubber på bakfra hvoretter de få der fremme gir etter. Sagt i bilspråk er samfunnet vesentlig mer forhjuls- enn bakhjulsdrevet. De som måtte ha en smule erfaring hva leninistisk revolusjonstenkning angår, vil kjenne igjen beskrivelsen: De få lager revolusjonen, ikke de mange. Så var da også kommunistpartiet i Sovjetunionen (SUKP) alltid et eliteparti, om enn skjermet og rettferdiggjort av en retorikk som hevdet at de handlet på vegne av og til beste for de mange under dem i samfunnshierarkiet. Troen på at massen selv kunne lede an, ble ansett som et venstreavvik.

Om vi prøver å anlegge også det helt store, nærmest globale perspektivet på migrasjonskonsekvensene slik samtidens folkevandringer faktisk foregår, altså ikke konsentrerer oss eksklusivt om effekten på Norge og andre europeiske land og samfunn av å få tilført et stort antall innvandrere hvis bakgrunn gir dem ytterst liten evne og vilje til å annamme europeisk tenke- og væremåte, så ser vi at begge deler kan bli formidable på sikt. Når vårt land blir mer likt det vi kjenner fra Midt-Østen og den tredje verden – og gjør deg ingen forhåpninger; innflødet av flere ikke-integrerbare mennesker fra disse områdene er pukka nødt til å ha slike konsekvenser – så vil ting begynne å fungere dårligere hos oss. Likestillingen – og da mener jeg mellom mennesker i sin alminnelighet, ikke mellom kjønnene – kommer til å inntre på et lavere nivå, for det er dette «alle skal med» i praksis betyr. Skjønt siden ordet likestilling først er brukt, så kan vi godt i sammenhengen ta med effekten av alle steniske forsøk i vår del av verden på å late som om menn og kvinner er like, ikke bare likeverdige, i alle viktige henseender: Også her medfører fornektelsen av «den lille forskjellen» – den man i tidligere tider syntes det var vel verdt å skåle for i både tide og utide – at noe av energien forsvinner. Ulikhet skaper energi, er en forutsetning for energi, mens likhetslandskapet uvegerlig oppleves som flatt og mindre interessant.

La oss summere opp i det vi vender tilbake til overskriften og begynnelsen, til den abstrakte kvaliteten murer og broer har for forholdene mennesker imellom. Den nåværende migrasjonstakten, muliggjort av massiv brobygging der ingen slike skulle vært og av at nyttige og effektive beskyttelsesmurer er blitt rasert som følge av ukloke menneskers massive og kroniske uvitenhet koblet med et ønske om «å gjøre noe», er skadelig for alle involverte land. Våre europeiske samfunn skades, noe document.nos lesere vet meget vel, men samfunnene som fraflyttes skades også. Dels mister de mange av sine mest aktive og endringsvillige innbyggere, de som hadde initiativ til å legge ut på den lange reisen mot nord, men de risikerer også å miste fremtidig hjelp fra velfungerende europeiske stater. Gjør vi oss selv fattigere og dårligere, og det er det som nå skjer, så fraskriver vi oss også muligheten til å yte andre effektiv hjelp på et senere tidspunkt.

Utidig og uklok omgang med ta-og-føle-på ting kan ha langtrekkende konsekvenser for både enkeltmenneskers og folks liv, inklusive deres abstraksjonsevne, men sannelig kan også klåfingret behandling av abstrakter – som murer og broer, forbindelser og sperrer i vår aktuelle sammenheng – ha minst like stor og uønsket effekt. Det er ikke alltid selvsagt hva som medfører klokt vern av eget land og folk når det begynner å koke i samfunnene rundt oss og et stort antall mennesker finner det for godt å flytte på seg for å søke lykken andre steder, men noen tommelfingerregler bør selv politikere klare å holde styr på. De må for all del ikke bygge ned forsvaret av egen nasjon hverken psykologisk, politisk eller militært. De må ikke fjerne det vern våre forfedre har bygget opp til beste for etterkommerne.

Dersom makthaverne glemmer denne sin viktigste plikt, så får folket minne dem på den. Skjønner de ikke da hva som kreves av dem, så får vi skaffe oss nye ledere eller tjenere, for det er dét de er ment å skulle være. De har ingen annen makt enn den de har fått til låns fra velgerne.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også