Kommentar

Markering i Molenbeek i Brussel, Europas hovedstad, på ettårsdagen for angrepene på flyplassen og metroen. Foto: Yves Herman/Reuters/Scanpix

Folk flytter. Ulike betegnelser brukes om forflytningen – man sier at de reiser, flykter, rømmer og mye mer – men effekten er den samme: Mennesker drar i stort antall fra Afrika, Asia og Latin-Amerika for å søke lykken eller på annet vis finne et innsmett og en friplass i Europa og USA.

Mange beskriver fenomenet, ofte med fokus på enkeltmenneskers lidelser, men færre graver etter de bakenforliggende årsakene. Hvorfor reiser de? Kan hende like viktig dersom vi mener at de massive folkevandringene ikke bare er skadelige, men en reaksjon på menneskelige feil: Hvem har ansvaret? Endelig må følgende spørsmål stilles klart og tydelig: Hvem skal bringe den utøylete migrasjonen til opphør, og hvordan? Svarene er åpenbart mangslungne og jeg nærer ingen ambisjoner om å være heldekkende i det som følger. Det får være nok å finne et fåtall fellespunkter som knytter flyttestrømmene årsaksmessig sammen, samt peke på prinsipper for en problemløsning byggende på eldgammel, evigsann medisinsk innsikt: Behandling bør rettes mot og korrigere årsakene, ikke bare dekke over følgefenomener.

Det mest dominerende fellestrekket ved migrasjonen i samtiden er at samfunnene som folk forsøker å komme seg vekk fra, er dysfunksjonelle, de fungerer ikke. Så langt kommer som regel også hovedstrømsmediene i sin «analyse», men deretter gjør de holdt, antagelig fordi det er så etisk og politisk ubehagelig å se bak elendigheten. Blant alle tenkbare årsakelementer velger jeg å nevne tre: Det kan finnes noe grunnleggende galt med folkene som bor i de dysfunksjonelle samfunnene, det kan være noe galt med kulturen der, hvorav relionen og den dermed forbundne ethos åpenbart er potensielt viktige, samt endelig kan det være noe politisk galt ved organiseringen av de angjeldende landene. Vi tar det i omvendt rekkefølge. At den foretrukne «white man’s guilt»-forklaringen som alltid surrer i bakgrunnen når journalistene rører ved tematikken, ikke omtales som en hovedforklaring, skyldes én ting og én alene: Den holder ikke vann. Akkurat dét kommer vi tilbake til senere.

Strømmen nordover inn i USA av latinos har gått i ulike bølger over mangfoldige år, men er også karakterisert av noen samtidige og spesielle politiske dimensjoner særlig forbundet med utfarten fra først Cuba og senere Nicaragua og Venezuela. Som Albania i sin tid ble omtalt av norske rødglødende som «sosialismens fyrtårn i Europa», har de nevnte latinamerikanske landene båret tilsvarende æresbetegnelse på det vestlige kontinentet. I alle statene – på Cuba siden Castros revolusjon i 1959, i Nicaragua minst siden sandinistenes velmaktsdager på 80-tallet og i Venezuela siden Chavez’ maktovertagelse i 1998 – har det gått økonomisk utfor bakke i tiår, samtidig som demokratiske rettigheter for dem som ikke deler de styrendes sosialistiske drøm, er blitt innskrenket. Fattigdom og hard undertrykkelse er resultatet, i alle fall ser man konturene av en slik årsakssammenheng med mindre man selv er besatt av sosialistiske drømmerier.

Men nettopp slik venstrerevolusjonær, anti-amerikansk ønsketenkning er det som har hindret norske mediefolk og andre opinionsdannere i å spørre seg hvorfor så mange fra de nevnte landene har stemt med føttene og prøved å komme seg over til den store kapitalistnaboen der oppe i nord. Menneskene har systematisk forlatt de dysfunksjonelle, sosialistiske økonomiene den ene norske journalisten etter den andre har omtalt i rosende ordelag, ja, bejublet – se, så fint og likeverdig et samfunn som nå skapes der det før var ulikhet og amerikansk imperialisme! – og vist i praksis hva de foretrekker. Men NRKs og Akersgatas «finest» føler seg ikke derved tvunget til å trekke ubehagelige slutninger, nei da; der i gården aner de ikke hva teorifalsifikasjon er om de så fikk den gnidd inn i ansiktet. At folkestrømmen til USA fra Cuba og Venezuela skyldes iboende defekter ved den sosialistiske samfunnsmodellen, er alt for smertefull en konklusjon til å aksepteres. I stedet byr venstresympatisørene på enda noen runder med unnskyldninger og bortforklaringer, alt for å bevare sine søte forhåpninger. Disse utopikerne kommer aldri til å la praksis påvirke holdningen til besnærende teori, men derved har de også fraskrevet seg all samfunnsanalytisk troverdighet. For man kan alltid finne noe, eksempelvis boykott og annen urettferdig behandling fra amerikanernes side, som «forklarer» hvorfor enda et revolusjonært samfunnseksperiment gikk skeis. Er man gjennomideologisk i hodet, hvilket mange av «medieekspertene» er, så kan alt bortforklares. De vet på forhånd at treet er godt og trenger følgelig ikke å vurdere fruktene. Deres drømmer er viktigere enn andres virkelighet.

Svært mange av dem som prøver å ta seg inn i Europa og Norge fra Asia og Afrika, er muslimer. Flykter disse menneskene unna islam-typisk undertrykkelse av det frie ord og den frie tanke, vil de ha del i Europas tradisjon for evige intellektuell uro, religionskritikk og individualisme samt kroniske ønske om å skape noe nytt og friskt? For noen ytterst få, genuint opposisjonelle er svaret ja, men ellers: Overhodet ikke. De aller, aller fleste kommer hit for å få det økonomisk bedre, punktum. Hadde det ikke vært for nav’ing i en eller annen form, så ville de aldri kommet. Noe oppgjør med egen kultur og religion er uaktuelt for dem, jamfør hvordan de klynger seg til islamsk symbolbruk etter ankomsten og hvor hyppig barna sendes «hjem» for at også de skal bli gode muslimer. La oss si det enkelt, men klart: De vil ha pengene våre. Alt det øvrige stiller de seg uforstående til, eventuelt forakter de.

Fra sør for Sahara kommer mange migranter som ikke er muslimer, men kristne eller «kristne»; det er ikke opp til meg å finsikte deres religiøse tilhørighet. Igjen er den dominerende beveggrunnen for den lange reisen at de vil skaffe seg et bedre liv, hvilket i praksis betyr tilgang til mer eller mindre gratis europeiske penger som deles ut av være god-organisasjoner, statlige eller andre, i ankomstlandene. Svært mange av migrantene finner seg aldri noe ordentlig arbeid, men fortsetter på ubestemt tid livet på den sosiale bunnen av sine nye «hjemland». De som klarer seg godt, er like hederlige som sjeldne unntak.

Med mindre man gjør det til en dyd å stikke hodet i sanden og konsekvent nekter å tenke gjennom årsakene til den eksisterende miséren, så må man spørre seg hvorfor samfunnene disse menneskene kommer fra, er dysfunksjonelle. Flere forhold fortjener sikkert å vurderes, som alt påpekt, men én åpenbar logisk todeling eksisterer mellom kulturelle og biologiske mulige årsaker (bare så det er nevnt: Mange afrikanske land er fra naturens side svært begunstiget med rikdommer og gode vekstvilkår, så dette er ingen forklaring på at ting går dårlig). Ofte fremholdes i sammenhengen at møtet med den hvite manns militærmakt og aggressive kolonialisme hadde langvarige (evige?) skadevirkninger, men så kan umulig være noen tilstrekkelig forklaring. Dette påstår jeg fordi også flere asiatiske land hadde lignende, ublide historiske erfaringer med europeiske stormakter, hvilket åpenbart ikke hindret dem i siden å gjøre fantastiske fremgang både industrielt, økonomisk og på andre måter. Noe annet enn «hvit skyld» må ligge til grunn.

Så vidt jeg vet, finnes det ikke et eneste muslimsk samfunn som tilhører verdens ledende nasjoner hva gjelder utdanning og vitenskap, eller for den saks skyld økonomi, med mindre denne er oljefundert. Alle er tilbakestående på ulike måter, og dét selv om de skulle ha petroleumspenger til opp over ørene. Dette er intet bevis for at religionen forårsaker samfunnsproblemene – kovariasjon betyr ikke nødvendigvis årsakssammenheng – men visst henger mistanken like tungt og tett som et veldrapert hijabslør om tematikken. Dét skjer som Allah vil, er den muslimske gjennomgangstonen, og med en slik grunnholdning er det lett å skjønne at menneskers kontroll med egen skjebne blir et utenkelig mål. Religionen er bokstavelig talt fremgangsfiendtlig i og med at Koranen angivelig inneholder Guds egne ord om hvordan alt er og skal være. Da er det ikke mye å tillegge, må enhver innse, og følgelig finnes det heller ikke rom for menneskeskapt utvikling.

Boterådet er prinsipielt enkelt sett fra et vestlig perspektiv, men akk så vanskelig å gjennomføre gitt de berørte menneskenes uvilje mot ens å tenke i slike baner: De må kvitte seg med, frigjøre seg fra, den hemmende religiøse tvangstrøyen. Når dette er gjort, kan de på like fot delta i den øvrige verdens fremgang og leting etter nye innsikter, ikke bare hengi seg til utenatlæring av religiøse formuleringer som angivelig skal gi den troende fortrinn fremfor de vantro.

Flukten fra ikke-muslimsk Afrika skal naturligvis ikke skyldes på islam, dét ville være ulogisk. Jeg vet ikke hvorfor befolkningen der ikke klarer å skape samfunn som fungerer godt, men gjentar at hypotesen om de hvites skyld, i fortid eller nåtid, ikke henger på greip; også andre samfunn har vært i kontakt med europeiske kolonisatorer, og ikke har dette hindret dem i å skape moderne, velfungerende stater og fellesskap, snarere tvert om. Videre skal det poengteres at ulike former for utviklingshjelp gjennom mange tiår og i massive mengder, åpenbart ikke har vært tilstrekkelig til å skape bærekraftige økonomier i subsaharisk Afrika.

Selv om vi ikke vet hva som grunnleggende mangler, så gjenstår det å erkjenne hvem mangelen hefter ved, nemlig afrikanerne selv. Det er deres skyld og ansvar at elendigheten finnes, ikke europeernes eller andre fremmedes. Dette innebærer at de selv må endre seg om livet skal bli bedre.

Det ovenstående kan synes krast, men er ekstremt viktig, for erkjennelse av faktiske forhold, særlig årsaksforhold, er en ufravikelig forutsetning for reell forbedring. Trolig vil læring av hva som har fungert for andre, være et viktig element. Uansett må man klare å få kontroll med befolkningstilveksten; man kan ikke akseptere at folketallet sveller opp uten kontroll i fattige, afrikanske land samtidig som det forventes at andre skal ta ansvaret og ordne opp. Også afrikanernes fremgang må ta utgangspunkt i selverkjennelse: De selv, ingen andre, har ansvaret for egen skjebne.

Tilsvarende gjelder for den religiøse rammen rundt muslimenes liv og tilværelse, og som etter alt å dømme hindrer moderniseringen av deres samfunn. Vil voksne mennesker en effekt, altså bedre levekår, så må de også ville virkemidlene. Jo da, det kan sikkert synes skremmende å skulle våge skrittet over i moderniteten, men man kan ikke forvente den moderne verdens velsignelser uten å treffe tiltakene som behøves. Ting har konsekvenser, og det ligger i muslimenes egeninteresse å endre sin religion, eventuelt bytte den ut, slik at moderne liv muliggjøres. Nekter de å gjøre endringene, så vil resultatene utebli.

La meg sammenfatte i klartekst: Det er ikke vårt ansvar å hjelpe andre folk ut av problemer de selv har skapt; prøver vi på dette, så opptrer vi de facto som nedlatende koloniherrer som ikke tiltror «de innfødte» å ta ansvar for egne liv. Den fellen, å behandle de andre som barn, har europeerne gått i minst én gang før, og feilen bør ikke gjentas. Ganske særlig bør vi holde fingrene fra fatet når de andre ikke viser ønske eller evne – jeg vet ikke hva som er mest fremtredende – til å gjennomføre de nødvendige samfunnsendringene. 

Det derimot europeiske og amerikanske styresmakter har ansvaret for, er at den egne befolkningen ikke lider på grunn av de andres vanstyre. Fremmede som ikke selv klarer å etablere velfungerende samfunn, har ingen rett til å forlange at vi skal trå til med enn den ene, enn den andre typen hjelp og støtte mens de selv nekter å gjøre det som trengs. De har heller ikke rett til å reise inn i våre land når de ikke er fornøyde med forholdene hjemme; dette må våre myndigheter påse at ikke skjer. Ganske særlig gjelder at vi ikke skal akseptere en stadig strøm fra MENA-landene av mennesker som skaper mer trøbbel enn nytte for oss. Kun de meget få reelle politiske flyktningene som finnes blant dem, kan gis et fristed her i samsvar med god tradisjon på området.

Vi har vært dumsnille lenge nok, faktisk alt for lenge. Vi plikter ikke å rake andres kastanjer ut av glørne de selv har antent, i særdeleshet når de vandrende ser på vår kultur med forakt hva gjelder sentrale elementer. Våre politikere er der for å ivareta våre interesser, ikke migrantenes. Enhver samfunnsstøtte som ikke innser denne grunnleggende forpliktelsen og forskjellen, må miste sin maktposisjon.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her