Jeg har slitt voldsomt med denne artikkelen. Mitt forhold til det slovenske bandet Laibach er kun noen måneder gammelt. Rammstein skapte interessen. Laibach sto for frelsen.

Men forstår jeg dette bandet? Jeg tviler sterkt. Min løsning er etter mange ukers tenkning å bare beskrive mine følelser i opplevelsen med disse kunstnerne.

For Laibach er like mye et kunstprosjekt som et musikalsk prosjekt. De startet allerede på 80-tallet, som medvirkende til skapelsen av kunstnerkollektivet Neue Slowenische Kunst (NSK) i 1984.

Det jeg føler når jeg ser og lytter på Laibachs musikk, er kontrasten mellom det vakre og det avskyelige. Dette er et tema i mange av låtene. De mørke sidene av dette kommer fram i en helt grusom video som er en gammel Sound of Music-låt. Man trenger ikke se mange sekundene før man forstår hva Laibach omtaler.

Dette er et tema som opptar meg. Jeg har ingen døtre. Men jeg har sympati/empati for alle jenter som utsettes for brutalitet og overgrep. Jeg har dessuten flere nieser, dette er nær familie for meg. Laibach fikk en kollega til å måtte ta en pause. Dette er ikke koselig, altså.





Laibach har drevet med sitt kunstprosjekt i årtier. De ble oppfattet som dissidenter under Tito-regimet. Nå er de nasjonale helter i Slovenia, og har opptrådt med det statlige symfoniorkesteret. Men budskapet er det samme: Motstand er nytteløst.

Jeg har selvsagt hørt om Laibach tidligere, men jeg trodde det var et slags «death metal»-band. Det er de også, på en måte. Men her er det synth, techno og kontrastene mellom skjønnhet og forfall som er temaet.

Den kvinnelige vokalisten, som nå har trukket seg tilbake, må nesten være den vakreste kvinnen i Slovenia. Milon Fras bidrar med en mørk stemme og dramatikk. Kontrastene skaper magi.

De graver frem gamle låter, som den fantastiske versjonen av See That My Grave Is Kept Clean.

Men Kurt Westergaard får ingen «clean grave».  Det er umulig i dagens multikulturelle Danmark.

Mina Špiler viser evner på Annie Lennox-nivå.





Laibach flørter med symboler, men de er selvsagt ikke fascister eller stalinister. De kan lett anklages for å være nasjonalister, siden de har gitt ut en rekke låter som hyller ulike nasjoner.

Min følelse er at de ikke egentlig hyller nasjonen, men folket. Som de synger i den nesten ubeskrivelig vakre Rossiya:

Arise – the prisoners of starvation
Arise – the damned of the Earth
Let’s get them together
Let’s break us free
The world is changing
At it’s core

Long live great Russia’s motherland
Built by the people and their mighty hands
Long live young nation
United and free
Shining in glory
For all men to see





Den slovenske filosofen Slavoj Žižek ga meg en åpning, slik at jeg kunne nærme meg en forståelse av fenomenet Laibach. Jeg forakter det meste av det Žižek har bidratt med, men «blinde høner», ja, dere skjønner …

Žižek forklarer hvordan Laibach avdekker ondskapen ved å gå inn i selve kjernen. Dette ser vi i uniformering, i videoer, i hele prosjektet. Og bandet gjennomfører dette hundre prosent.

Žižek sier mye rart i dette intervjuet, som at Nord-Korea er et maternalistisk samfunn, siden lederne har store mager. Ja vel. Men han forstår sine landsmenn, og det virker for meg som om han treffer blink når han forklarer Laibach sitt prosjekt. For å forstå ondskapen, må man omfavne den. Merkelige tanker, men jeg føler at det er en resonans her.

Men han er modig nok til å si at det totalitære stammer fra drømmen om den grusomme morsfiguren, Det er nokså spektakulært, få vil bruke begreper som toxic femininity.

Man må ta ondskapen på alvor. Først da kan man forstå hvilke krefter man egentlig kjemper mot. Og dermed vokser det opp en spire av håp. Kampen er ikke tapt, ikke ennå.

Resistance is futile, sier Laibach. Men de møter opp i skyttergraven. De er som Sisyfos. Stenen må trilles opp skråningen, igjen og igjen, til evig tid. Sisyfos har jeg skrevet om tidligere, og jeg vurderte lenge å skrive hovedoppgave i filosofi om selvmord. Så gjorde jeg noe annet i stedet. Slik er livet: Uforutsigbart.

En uttalelse fra en fra Laibach som jeg har notert fra en video, gir litt mer info. Man må omfavne ansvarsløsheten og forkaste moralen, i hvert fall når vi snakker om kunst. Er dette seriøst ment? Jeg tror faktisk det. Det liberale demokratiet fører til vår undergang. Men hva er alternativet?

Democracy ensnares people through the utopian injection of desires and fantasies into the social bloodstream. It’s hypodermic needle is the entertainment industry. It is a shared needle, and the shared needle leads to a spread of disease. In democracy, there is no cure against it’s own desease.

We cannot concern ourselves with the fullfilment of other people’s expectations of us. Our only responsibility is to remain irresponsible. We believe that in art, morality is nonsense. In practise, it is immoral. In people it is a sickness.

Som Richard Wolfson uttrykker det:

Laibach’s method is extremely simple, effective and horribly open to misinterpretation. First of all, they absorb the mannerisms of the enemy, adopting all the seductive trappings and symbols of state power, and then they exaggerate everything to the edge of parody.

Next they turn their focus to highly charged issues — the West’s fear of immigrants from Eastern Europe, the power games of the EU, the analogies between Western democracy and totalitarianism.

Merkelig nok var det den norske kunstneren Morten Traavik/Mike som arrangerte Laibach-konsertene i Nord-Korea, i det som omtales som den første rockekonserten i det lukkede landet. Jeg har lest at dette ikke stemmer helt (at de var først), det er egentlig ikke så viktig.

Videoen er fantastisk. Laibach går all in, den palestinske ambassadøren (sies det) putter fingrene i ørene for å slippe unna fordervelsen, men Laibach viser ingen frykt:

We fight for you
For freedom unforeseen
Thinking as one
Rolling along
To the beat of the drum
We march
The black cross machine

Reaksjonene i publikum er spesielle. Dette er altså gjort mulig av Morten Traavik, som fremstår som en helt i det pågående dramaet i norsk kunstverden.

Sangen heter The Whistleblowers. Det er det vi kaller «varslere» på norsk. Det er dem vi som regel ofrer. Det er nettopp dette jeg opplever at Laibach her påpeker. Men det er kun en følelse.





Traavik er for tiden på ferie, men sa til meg at han godt kunne svare på noen spørsmål etter at jeg hadde skrevet ferdig min artikkel. Det jeg lurer mest på, er om Laibach er så gjennomførte at de opprettholder sine kunstneriske roller også i privat sammenheng.

Traavik svarte fra en eller annen strand med å sette meg i kontakt med selveste Laibach.

– Jeg har klargjort deg, sa Traavik (!)

I full fart sendte jeg en engelsk oversettelse av min tekst til Laibach. Så stilte jeg tre spørsmål til de slovenske kunstnerne, og svaret kom nesten umiddelbart.

– Do you consider yourself as artists or musicians? Or does it really matter?

– Yes, it matters; we consider ourselves engineers of human souls.

– Can you say a few words about the experience in North Korea?

Dette spørsmålet er for komplekst til å gi et kort svar på, så de ba meg spesifisere. Jeg lot det ligge, og informerte bandet om denne avgjørelsen.

– I write that I do not feel you represent nationalism, you represent the people. Is this a complete misunderstanding?

– It is irrelevant what do we represent; important is how do you (mis)understand us (sic).

De sklir altså ikke ut av rollen, de bedriver en livslang performance. Men menneskeligheten skinner igjennom da de kommer med noen trøstende ord sånn en passant:

Only to comfort you we’d like to say that understanding is in principle overrated; the best understanding of Laibach is in fact misunderstanding.

Spesiell opplevelse å få noen trøstende ord fra mitt nye favorittband!

Så kom svarene fra Morten Traavik, han er lojal mot konseptet.

– Hva håpet du å oppnå med å arrangere Laibach-konsert i Nord-Korea?

– Forvirring fulgt av ettertanke.

– Det sies at Laibach er et kunstnerisk prosjekt som bruker musikk i kunstens tjeneste. Oppfatter du Laibach som kunstnere fremfor musikere?

– Jeg oppfatter dem først og fremst som tenkere og satirikere i ordets sanneste forstand, med brodd i alle retninger, også innover.

– De skal visstnok aldri gå ut av rollene de spiller, de er så gjennomførte i uttrykksformen. Har disse folkene et privatliv, eller er hele livet viet til det kunstneriske prosjektet?

– Det ville være veldig u-Laibachiansk av meg å svare på det spørsmålet.

Skjønnheten og udyret

Jeg nevnte kontrasten mellom skjønnheten og udyret. Det gjelder både personell og musikk.

Se denne fantastiske versjonen av Across the universe (The Beatles).

Se denne vakre hyllesten til soloppgangen. Vakrere kan det ikke bli (dere får selv gjette om jeg snakker om musikken, videoen, teksten eller eller Špiler, jeg er en gift mann).

Høydepunktet for meg er meteoritten, som brenner seg selv opp i jakten på lyset/solen. Jeg er ikke religiøs, men når et slikt klipp kommer rett etter fokus på Jesus og korsfestelsen, så gjør det inntrykk.





Men brutaliteten må også vises. Jeg finner ikke noe bedre enn Tanz mit Laibach. Det harde uttrykket tiltaler en gammel AC/DC-fan.

Teksten avdekker prosjektet. De danser med alle, for å forstå. De danser med alle, og skiller ikke mellom det totalitære og demokratiet, eller et rødt anarki. Same shit om det er Amerikano Freunde eller Deutscher Kamerad.

Men selv her kommer skjønnheten fram, litt utover i låta. I små drypp.

Teksten er grensesprengende, i alle fall for meg.

Wir alle sind besessen
Wir alle sind verflucht
Wir alle sind gekreuzigt
Wir alle sind kaputt
Von Reiztechnologie
Von Zeitekonomie
Von qualitaet das Lebens
Und Kriegsphilosophie

Så kommer det senere:

Wir tanzen Ado Hinkel
Benzino Napoloni
Wir tanzen Schiekelgrueber
Und tanzen mit Maitreya
Mit Totalitarismus
Und mit Demokratie
Wir tanzen mit Fascismus
Und roter Anarchie

Navnene Adenoid Hynkel og Benzino Napaloni er hentet fra Charlie Chaplins The Great Dictator og er parodier på Hitler og Mussolini.
Schiekelgrueber var det opprinnelige etternavnet til Hitlers far Alois.

Maitreyas er en figur fra buddismen, og gjennom århundrene har det derfor vært et utbredt religiøst håp blant buddhistene om å bli gjenfødt som menneske i fremtiden samtidig med Maitreya. Slik kan man oppleve Nirvana.

Når man ser videoen av Laibachs fremføring, så legger jeg merke til at hovedpersonen marsjerer og marsjerer, militært antrukket. Men han beveger seg ikke. Han kommer seg ikke av flekken. Det er en dyp pessimisme her, jeg vet ikke, jeg bare uttrykker min opplevelse.

Håpet ligger kanskje i det kompromissløse, fornektelsen av å underkaste seg, uansett odds. Dere får finne ut av dette selv, musikk (og kunst) er en personlig greie hvis det skal ha noen verdi.

Men for min del ser jeg på Laibach som allierte. Det er mulig de forakter meg. Men jeg elsker dem. Og jeg håper jeg misforstår dem med verdigheten i behold.

De våget å stå for noe. Det må man beundre, selv om man har andre standpunkter.

Både musikken og tekstene er fabelaktige og tankevekkende. Jeg avslutter med selveste dansen. Laibach kommer til Oslo 16. februar 2022.





Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂