Buddhafigur i bronse fra Gandhara, Afghanistan, c.500-tallet, Metropolitan Museum of Art, New York

En forhenværende lærer og nåværende pensjonist sa ofte til elevene sine at Kunst er ikke vanskelig, men tidkrevende!

Dette er selvsagt, men lett å glemme. Imidlertid mangler lærersitatet noe viktig: For å tilegne seg et kunstverk, må lytteren eller leseren åpne seg for det og gjøre et ærlig forsøk på å bli fortrolig med det. Disse skolemesterlige ordene utgytes her fordi at diktene og musikken vi nå skal møte, ikke ligger lett tilgjengelige på den asfalterte allfarvei, men ute i ulendt terreng. Det kan oppleves spennende og givende for noen, men mistrøstig for andre. La oss i ikke desto mindre vandre med freidig mot!

Rainer Maria Rilke (1875-1926) ble født i Prag og verdsettes i våre dager som en av de største i verdenslitteraturen. Mye av det han skrev, er vanskelig å forstå – selv for tyskere – og kan være vrient å oversette. Ikke minst gjelder det for de største verkene hans som Sonettene til Orfevs (1923) og Duineser-elegiene (1923).

Mye av Rilke er overført til norsk og selvsagt til mange andre språk. Men både gjendiktninger og oversettelser viser ulikheter og uenigheter. Jeg har nedenfor forsøkt meg på en ord-til-ord-versjon og håper at eventuelle feil eller tvilsomheter blir korrigert og tilgitt. Jeg tilstreber ikke godt norsk språk, men forsøker å komme så nær tysken som jeg kan. På grunn av plassmangel er de lange verselinjene i første og andre dikt blitt delt. Internet-henvisninger til alle diktene i korrekt form er angitt.

Rolf Wallin (1957- ) ble født i Oslo og er en allsidig komponist og musiker. Han tilhører de ledende komponistene i Norden i sin generasjon og har oppnådd stor internasjonal anerkjennelse. I 1998 fikk han Nordisk råds musikkpris for verket Konsert for klarinett og orkester. I 2005 ble han tildelt Lindemanprisen, og i 2008 fikk han Edvard-prisen i klassen samtidsmusikk. Han vant Spellemannprisen 2011 i klassen for komponister. Musikken hans er nok ikke alltid lett å få tak på eller lett å like, men bruker man tid på den, så åpner det seg en musikalsk verden som er bryet verd.

Wallins Drei Gedichte von Rainer Maria Rilke (Tre dikt av Rainer Maria Rilke) ble komponert i 1994. Jeg mener at han fortjenestefullt utdyper og tolker tekstene gjennom musikken sin, men føler at den er mangetydig, og at forståelsen av den er svært avhengig av lytteren. Når jeg nedenfor prøver å si noe om sammenhengen mellom tekst og toner, så må jeg derfor understreke at det er subjektivt, usikkert og ufullstendig. Alt er bare min egen oppfatning og min egen opplevelse.

Rolf Wallin: Liebes-Lied – Tekst: Rainer Maria Rilke – Norsk oversettelse: arcil

Dikteren omtaler en kjærlighet som er så sterk at den kanskje burde holdes litt i tømme. Han ønsker å frigjøre seg en smule, å tenke på noe annet enn den elskede, å kunne gjemme bort sjelen sin et sted hvor hennes sjel ikke får hans til å vibrere i samme takt. Men det som skjer, fører de to sjelene sammen og skiller dem ikke. De er som to strenger som klinger samtidig på samme instrument og gir fra seg samme melodi, samme klang. Det blir en vakker sang av det, men hvem spiller? Mon hvilken høyere makt som står bak alt dette og leder det? (1)

I 1. vers viser musikken en viss forsiktig tilbakeholdenhet, og sangerinnens nynning bringer inn en viss ømhet. De mange uttrykksfylte og flertydige bruddene (pausene) i det som synges og i klaveret, antyder kanskje noe om manglende berøring og nærhet? Kunne det lange klavermellomspillet etter zu andern Dingen beskrive en tid i ettertanke etter spørsmålene ovenfor? Og når Ach gerne… endelig synges, forteller kanskje musikken at vi er kommet fra svarløse spørsmål (Wie soll ich…?) til et håndfast ønske? Et langt mellomspill etter 1. vers leder over til nye toner i 2. vers hvor jeg synes at klaverstemmen illuderer strenger som klinger sammen – her spores ikke lenger fjernhet og manglende kontakt. Men i siste del dukker minnelser fra 1. vers opp igjen. Og hva vil komponisten si oss med de mange gjentakelsene av O süsses Lied?

Wie soll ich /………………………………………/ Hvordan skal jeg
meine Seele halten, daß /…………………./ holde min sjel (tilbake), så
sie nicht an deine rührt? /…………….……/ den ikke rører ved din?
Wie soll ich sie /………………………….……../ Hvordan skal jeg
hinheben über dich /…………………………../ heve den henover (forbi) deg
zu andern Dingen? /……………………….…../ til andre ting?
Ach gerne möcht ich /…………………….……/ Akk, gjerne ville jeg anbringe
sie bei irgendwas /………………….…………../ den (sjelen) sammen med noe
Verlorenem im Dunkel unterbringen /…/ som er blitt tapt i mørket
an einer fremden stillen Stelle, /…………/ på et fremmed stille sted,
die nicht weiterschwingt, /…………………./ (et sted ) som ikke svinger med
wenn deine Tiefen schwingen. /…………/ når dine dyp svinger.

Doch alles, was uns anrührt, /………./ Men alt, som rører ved oss,
dich und mich, /……………………………../ (ved) deg og meg,
nimmt uns zusammen /…………………./ fører oss sammen
wie ein Bogenstrich, /……………………../ liksom et buestrøk
der aus zwei Saiten /………………………/ som ut fra to strenger
eine Stimme zieht. /………………………../ trekker frem én stemme. (2)
Auf welches Instrument /………………./ På hvilket instrument
sind wir gespannt? /………………………./ er vi spent opp? (festet)
Und welcher Geiger /………………………/ Og hvilken felespiller
hat uns in der Hand? /……………………../ har (holder) oss i hånden (sin)?
O süßes Lied. /…………………………………./ Å vakre sang.

(1) Diktet i original form og med tysk analyse finnes her.

Inndelingen av diktet i to vers er trolig gjort av komponisten.

(2) eine Stimme zieht: trekker frem en og samme stemme? – melodi? – klang?

Rolf Wallin: Buddha in der Glorie– Tekst: Rainer Maria Rilke – Norsk oversettelse: arcil

Av overskriften skjønner vi at Buddha er omkranset av en glorie (3), og jeg oppfatter diktet som en henvendelse til Buddha med både en lovprisning (sei gegrüsst) og en beskrivelse av ham.

I 1. vers tales det om Buddha som alle tings sentrum (Mitte aller Mitte) og universets skapende utgangspunkt (Kern aller Kern). Dikteren bruker en mandel (4) som bilde: Buddha er mandelens midte, mandelens kjerne og mandelens fruktkjøtt (Fruchtfleisch), det som skapes og utvikler seg herfra, når frem til alle stjerner.

I 2. vers ser vi at mandelen (Buddha) er fullstendig frigjort fra alt, og at saften (kraften) som fyller mandelen, ekspanderer og utvider seg inntil dens skall når ut i uendeligheten og blir omkranset av Buddhas soler. Disse solene sender så sine stråler inn i mandelen.

I 3. vers fortelles at når solene gjør dette, forsterker de kreftene som er innenfor skallet. Men disse solene vil for sitt vedkommende senere bli overgått av det som spirer inne i Buddha selv. (5)

Tonesettingen er grensesprengende, kraftfull og ekstatisk og gir en skildring som er overveldende og mektig, men ikke egentlig vakker.

I 1. vers streber musikken flere steder oppover, mot lyset (an alle Sterne). Etter ist dein Fruchtfleisch mørkner klangen og fører oss nedover mot noe dunklere jordisk – bemerk klaverakkordene!

I 2. vers etter im Unendlichen tar klaverstemmen oss igjen opp i det grenseløse rommet der alt er bevegelser, krefter og lysstråler.

I 3. vers hvor første setning synges to ganger, nås det ekstreme både i tekst og musikk. Men når ordet umgedreht synges for andre gang, leder musikken igjen ned mot jordens mørkere egne, og Doch in dir … gir oss ganske nøkternt en hovedtese i buddhismen.

Mitte aller Mitten, /…………………/ Alle midters midte,
Kern der Kerne, /………………………/ alle kjerners kjerne,
Mandel, /…………………………………./ mandel,
die sich einschließt /……………..…/ som lukker seg inne (i seg selv)
und versüßt, – /…………………………/ og gjør seg søt, – (6)
dieses Alles /……………………………../ dette altet (vårt) (7)
bis an alle Sterne /……………………/ (som når) til alle stjerner
ist dein Fruchtfleisch: /………… …./ er ditt fruktkjøtt:
Sei gegrüßt. /……………………………/ Vær hilset.

Sieh, du fühlst, /………………………../Se, du føler
wie nichts mehr /………………………/ at intet lenger
an dir hängt; /………………………..…/ begrenser deg; (8)
im Unendlichen /………………………/ (ute) i uendeligheten
ist deine Schale, /………………………/ er (befinner seg) ditt skall,
und dort steht /………………………../ og der står
der starke Saft /………………………./ den (din) sterke saft (kraft)
und drängt. /……………………………/ og presser (innenfra mot skallet).
Und von außen /………………………./ Og utenfra
hilft ihm ein Gestrahle, /………….. / hjelpes den (saften) av lysstråler, (9)

denn ganz oben /………………………./ for aller øverst
werden deine Sonnen /………………/ blir dine soler
voll und glühend umgedreht. /.…/ helt og glødende vendt (mot skallet)
Doch in dir ist schon begonnen,/../ Men i deg er allerede begynt
was die Sonnen übersteht. /………./ noe som overlever solene.

(3) En glorie kan forbindes med ulike tider og ulike religioner. Den kjennetegnet hellige personer i gamle orientalske og indiske kulturer, og den ble senere videreført i antikken og kristendommen.

(4) Frukten er ikke tilfeldig valgt. Ordet mandel stammer fra italiensk mandorla, og en mandorla betegner i kunsthistorien et ovalt, tilspisset omriss som omslutter hele skikkelsen til en tronende guddom, oftest Jesus eller Maria, men den er eldre enn kristenheten. To kunsthistoriske elementer (glorien og mandorlaen) som i våre dager oftest forbindes med kristendommen, knyttes altså til Buddha – hvorfor?

(5) Diktet med tysk analyse ligger her.

Diktet i original form og med engelsk oversettelse her

(6) versüsst: gjøre søt – men ville det på norsk dekkes best av modnes?

(7) dieses Alles: dette altet – dette universet – alt dette

(8) an dir hängt: henger på, tynger, belaster, begrenser (anhängen).

(9) hjelpes: norsk passiv er valgt for å kunne beholde tysk ordstilling – ein Gestrahle: stråle, lysstråle, stråleglans, strålekast, utstråling. Flertall lysstråler er valgt siden lyset må komme fra flere soler (Sonnen) eller lyskilder. Engelske oversettere har her brukt både suns og stars om Sonnen.

Rolf Wallin: Der Tod ist groß / Schlußstück – Tekst: Rainer Maria Rilke – Norsk oversettelse: arcil

Her uttrykkes kontrasten mellom dødens makt og menneskets avmakt, og vi ser at mennesket misforstår sin egen situasjon: Vi tror at vi er midt i livet og trygt kan le, men døden er samtidig midt inne i oss og gråter!
Klaveret møter oss med tungt alvor, og sangstemmen kommer inn med et uttrykk av håpløshet.
Musikken til lachen gir et forvrengt og grotesk bilde av latter – ingen glad latter, nei! Legg merke til de spredte klaverakkordene som bryter inn i sangen, de får meg til å tenke på kirkegårdenes brutte søyler. (10)

Der Tod ist groß. /…………………………………./ Døden er stor. (11)
Wir sind die Seinen /………………………………/ Vi er hans,
lachenden Munds. /………………………………./ (vi) med leende munn. (12)
Wenn wir uns mitten im Leben meinen, /./Når vi mener oss midt i livet
wagt er zu weinen /…………………………………/ våger han å gråte
mitten in uns. /………………………………………../ midt (inne) i oss.

10) Diktet i original form og med tysk analyse.

(11) groß: stor, men også i betydningen mektig, maktfull

(12) lachenden Munds: Denne genitiven er knyttet til Wir (ikke til Seinen). (Vi tilhører ham, vi som har leende, latterfylte munner.)

***