Kultur

Ungdomsportretter av dikteren (t.v) og komponisten (t.h).

Liksom Eduard Mörike (1804-1875) er en av de største i tysk lyrikk, er Hugo Wolf (1860-1903) en av de største i tysk musikk. Derfor er det nærliggende å presentere noen kjente Mörike-tekster som er tonesatt av Wolf. Det finnes mer enn 50 slike! Her har jeg valgt ut fire sanger som er korte og såpass ulike i innhold at noe – om enn altfor lite – av både dikterens og komponistens bredde kommer frem. Om ikke annet, så får vi oppleve hvordan dikteriske mesterverk fra Mörikes hånd fører til musikalske mesterverk fra Wolfs hånd og blir til kunstneriske mesterverk.
Rettskrivningen i diktene følger Der neue Conradi (Utgaven fra 2000).

Gebet – Bønn
Dette diktet ble utgitt i endelig form i 1848 og kan oppfattes som en bønn til de kristnes Gud, men dikteren har samtidig et veldig klart budskap til leserne: Kun den gylne middelvei, antikkens aurea mediocritas, er verdt å strebe etter (sml. Schillers Der Ring des Polykrates).
Overskriften Gebet og tiltaleordet Herr avspeiler klart en religiøs livsholdning, men også ikke-religiøse kunne vel mene at for mye av det gode kan ha dårlige bivirkninger, og selv vantro kunne vel uttrykke et ønske om måtehold?

Her taler ikke en gudhengiven (Gottergebener), men en som har lidd og som derfor selv vet hva som er godt for ham (Ulla Hahn).

Det er en bemerkelsesverdig inkonsekvens mellom første og annet vers: I førsteverset uttrykker dikteren tilfredshet over at både lykke og lidelse kommer fra samme hånd, mens han i andreverset selv vil gripe inn i fordelingen av lykken og lidelsen.

Det dype alvoret og den avklarede roen som preger dette diktet, har etter mitt skjønn fått en fullkommen gjenspeiling i musikken.

Herr! schicke was du willt, /……. / Herr, send (meg) hva du vil, 1)
Ein Liebes oder Leides; /…………. / noe gledegivende eller (noe) smertebringende 2)
Ich bin vergnügt, daß beides /… / jeg er fornøyd med at begge deler
Aus Deinen Händen quillt. /….… / strømmer ut fra dine hender.

Wollest mit Freuden /…………….. / Måtte du bare med gleder
Und wollest mit Leiden /………… / og måtte du bare med sorger
Mich nicht überschütten! /…..… / ikke overvelde meg!
Doch in der Mitten /……………….. / For mellom dem
Liegt holdes Bescheiden. /…….… / ligger tjenlig tilfredshet. 3) 4)

1) «du willt»: Korrekt bøyning da diktet ble skrevet, en enn noe foreldet.
2) «Ein Liebes oder Leides»: «noe kjært eller noe smertefullt» / «glede eller sorg». «es meint etwas, was für den Menschen angenehm oder schmerzhaft ist.» (K.H.Weiers).
3) «holdes»: «Das Wort „hold“ meint … geneigt, günstig, zugetan.» (K.H.Weiers).
4) «Bescheiden»: «Das Wort meint hier: Man soll sich mit dem begnügen, was einem von Gott zugeteilt wird, was einem von Gott bestimmt ist.» (K.H.Weiers). «tjenlig tilfredshet»: en tilfredshet som er tjenlig (gunstig) for (enkelt)mennesket.

Gesang Weylas – Weylas sang

Diktet ble første gang offentliggjort i 1838. Her forlater vi all realisme og beveger oss inn i fantasiens verden. Mörike og vennene hans skapte seg i tankene et slags drømmeland, en øy som de kalte Orplid. Orplid beskyttes av en kvinnelig guddom ved navn Weyla, og i diktet både beskriver og lovpriser hun dette landet.
Orplid utstråler lys, et slags guddommelig lys som treffer oss mennesker og som inneholder en form for løfte til oss (sml. Jesus som «verdens lys»). Stranden, som angir at det dreier om en øy, mottar lys og utstråler lys. Havtåken som fordamper, stiger oppover mot det høye hvor gudene bor. Denne oppadgående bevegelsen motsvares av en nedadgående bevegelse når kongene bøyer seg. Himmel og jord forbindes?
Weyla tiltaler landet Orplid med ordet «Kind» («barn»), og opplever det vel som sitt barn, som et barn selv kongene bøyer seg for og beskytter. Vi aner et guddommelig barn (sml. Maria, Jesus-barnet og De hellige tre konger)? – og landet helliggjøres? Slik som Orplid beskrives, knyttes landet både til luft og hav, og det innehar barnets kraft og evne til fornyelse; bølgene ungdommeliggjøres, og havtåken stiger og endrer form.

Igjen møter vi etter mitt skjønn en musikk som fullkomment dekker og utdyper diktets innhold.

Du bist Orplid, mein Land! /…………………………..… / Du er Orplid, mitt land!
Das ferne leuchtet; /………………………………… … / Som lyser i det fjerne;
Vom Meere dampfet dein besonnter Strand /… / opp fra havet får din solbelyste strand
Den Nebel, so der Götter Wange feuchtet. /tåken til å lette, den som fukter gudenes kinn. 5)

Uralte Wasser steigen /……………………………………./ Eldgamle vannmasser stiger 6)
Verjüngt um deine Hüften, Kind! /…………………… / forynget opp rundt dine hofter, barn!
Vor deiner Gottheit beugen /…………………………… / For din guddommelighet bøyer
Sich Könige, die deine Wärter sind. /………………… / seg konger, som er dine voktere.

5) Bedre norsk: «Din solbelyste strand får havtåken til å lette, den havtåken som fukter gudenes kinn».
6) «Wasser»: Trolig i betydningen «Wassermassen», «Fluten». Muligvis «bølger»?

Jägerlied – Jegersang

I dette diktet fra 1837 er vi tilbake i virkelighetens verden. Kun den dikteriske kvaliteten skiller det fra mangfoldige liknende kjærlighetsdikt som er skrevet etter mønster av både folkediktning og eldre tyske kunstdikt. Litt spesiell er kulden eller kjøligheten, nøkternheten som jeg synes preger diktet. Fugler går omkring i sneen, og de befinner seg høyt til fjells hvor luften er kald. Hegren stiger opp til enda høyere og kaldere luftlag. Selv ordet «zierlich» gir meg en følelse av noe kjølig og forsiktig – ingen glødende lidenskap der altså! Og hva med hurtigheten, rastløsheten(?) som «den trofaste kjærlighetens tanker» beveger seg med? – ingen rolig, inderlig og koselig varme. Ja, hva med ordet «tanker»? – ikke følelser, lidenskap, glød! Og har ikke diktet påfallende mange lyse og «kalde» vokaler?

Liksom diktet gir oss et vinterbilde, synes jeg at musikken gir oss det samme! Her er en hurtighet og letthet som kler teksten, liksom følelser skildres med tilbakeholdenhet og forsiktighet.

Zierlich ist des Vogels Tritt im Schnee, /….… / Sirlige er fuglens skritt på sneen,
Wenn er wandelt auf des Berges Höh: /……. / når den vandrer på fjellets topp:
Zierlicher schreibt Liebchens liebe Hand, /… / Sirligere skriver (min) elskedes kjære hånd,
Schreibt ein Brieflein mir in ferne Land’. /…. / skriver et lite brev til meg, til fjerne egner. 7)

In die Lüfte hoch ein Reiher steigt, /……….… / Høyt opp i luften en hegre stiger,
dahin weder Pfeil noch Kugel fleugt: /……….. / dit hvor hverken pil eller kule flyr (når opp):
Tausendmal so hoch und so geschwind /…… / Tusen ganger så høye og så raske
Die Gedanken treuer Liebe sind. /……………… / er den trofaste kjærlighetens tanker.

7) «Land’»: «egner», «områder» «landsdeler», «distrikter» («die Lande»: Foreldet, dikterisk flertallsform av «das Land»).

Er ist’s – Han er det

Mörike skrev diktet i 1829, og det regnes som et av de helt store vårdikt i tysk lyrikk. Etter en streng og kjølige vinter merker dikteren at våren er på vei, og han fylles med jublende glede. Diktet strømmer over av håp og optimisme, av troen på noe nytt og godt. Det som sover vekkes til liv og til skapende innsats.
Alt personifiseres, menneskeliggjøres. Allerede i overskriften ser vi det: «HAN er det». Likeledes i de første to linjer: «Vår» (se anm. 10!) lar sitt blå bånd flagre i vinden. Og videre: Dufter streifer omkring i landskapet, fioler drømmer og vil blomstre, harpeklanger kommer fra det fjerne.
For dikteren er vårens farve blå; liksom mange kan oppleve høstens farve som grå og vinterens som hvit. Vår viser sitt blå bånd, de blå fiolene drømmer – og tenker vi videre, kan vi se for oss andre blå vårblomster, en blå himmel som gjenspeiles i blå elver, blå innsjøer, blått hav. Og liksom blått er håpets farve, så er våren håpets tid. Men dikteren merker også duftene omkring seg og lydene, harpeklangen. Harpen er for mange et drømmenes instrument, og fiolen drømmer. Dikterens konklusjon er klar: Han – altså Vår – er kommet!

I den glitrende og vårlige musikken hører vi tydelig det som er så typisk for Wolfs måte å komponere sanger på: Lange forspill og etterspill og en virtuos klaverstemme. Hverken forspill eller etterspill er overflødig pynt, men inngår nødvendig i tolkningen hans av teksten. En sang av Wolf er aldri over før etterspillet er endt!

Er ist’s /…………………………………………………… / Han er det 8), 9)

Frühling läßt sein blaues Band /……………… / Vår lar sitt blå bånd 10) 11)
Wieder flattern durch die Lüfte; /…………… / igjen flagre i vinden
Süße, wohlbekannte Düfte /…………………… / Søte, velkjente dufter
Streifen ahnungsvoll das Land. /…………..… / stryker forventningfulle over markene. 12) 13)
Veilchen träumen schon, /……………………… / Fioler drømmer allerede,
Wollen balde kommen. /………………………… / vil snart blomstre.
– Horch, von fern ein leiser Harfenton! /… / -Hør, fra det fjerne en svak harpeklang! 14)
Frühling, ja du bist’s! /……………………………. / Vår, ja du er det!
Dich hab ich vernommen! /……………………. / Deg har jeg lagt merke til!

8) «Er ist’s»: På uvanlig vis inngår overskriften i selve diktet. Den rimer på 8. linje som for sin del ikke rimer ikke noen andre linjer: «Er ist’s» – «ja, du bist’s!»
9) «Er»/«Han»: Også på norsk er substantivet «vår» hankjønn, og vi kan bruke pronomenet «han» eller «den». I diktoverskriften er «han» nødvendig, se 10)!
10) «Frühling»/«Vår»: «Frühling» står uten artikkel og er følgelig brukt som egennavn (nomen proprium), ikke som fellesnavn (nomen appellativum). «Frühling»/«Vår» er altså navnet på et hankjønnsvesen. (Sml. Schillers dikt «An den Frühling» hvor våren presenteres som en ung mann: «Willkommen, schöner Jüngling!»).
11) «sein blaues Band»: Jeg oppfatter i utgangspunktet «Band» som et pyntebånd, en blå strimmel av tøy, stoff eller silke som kvinner knyttet om livet, rundt pannen eller hadde i håret (sml. Liliencrons «Märztag»: «Lustig flattern, Mädchen, deine Bänder;»). Det leder oss til eldre tiders skikk med å sende malte og mangefarvede bånd som hilsener til venner og bekjente. I dette diktet kommer da «Frühling»/«Vår» med en slik hilsen til alle? (Sml. ellers Goethes «Mit einem gemalten Band»). Her hos Mörike består båndet kanskje av alle blåfarvene i den vårlige naturen? I farvesymbolikken har blått stått for mye: Troskap, trofasthet, sannhet, håp og tro, fred, harmoni, evighet.
12) «ahnungsvoll»: «von Ahnung erfüllt» – «etwas Schlimmes ahnend»; «full av (bange) anelser». Her må det imidlertid dreie seg gode anelser.
13) «das Land»: «Land» har betydningen «politisk avgrenset område» (Norge, Sverige), men også «jord», «mark», «omegn», «bondebygd».
14) Jeg støtter dem som mener at det handler om en vindharpe, en eolsharpe som settes ut om våren, og som vinden får til å klinge. Harpen oppfattes å bringe skjønnhet, drømmer og harmoni. (Sml. ellers Mörikes dikt An eine Äolsharfe til Wolfs musikk.)