Teodor Currentzis er en dirigent som har mer enn et tøft image. Han er faktisk et musikalsk geni, og anser seg selv som musikkens redningsmann. Foto: Stephane de Sakutin / AFP / NTB

Den gresk-russiske dirigenten Teodor Currentzis har brukt koronatiden godt. Siden konsertsalene er stengt, har han laget en YouTube-versjon av den kjente operaen La traviata av Giuseppe Verdi. Resultatet er smertefullt bra.

Currentzis er litt av en type. Her finner man lite falsk beskjedenhet. Ambisjonene er skyhøye, selvbildet er grenseløst. I en overstrømmende anmeldelse for NRK beskriver Eystein Sandvik Currentzis som den klassiske musikkens svar på Marilyn Manson. Han henviser forhåpentligvis ikke til beskyldningene om volden og overgrepene som Manson nå anklages for.

Skal man lete etter paralleller i mer moderne musikk vil jeg heller se i retning av Frank Zappa og muligens Nick Cave.

Currentzis er kjent som en arbeidsnarkoman, som på nesten tyrannisk vis driver sine musikere og solister til grensen av sin yteevne. Solister og musikere forteller hvordan de fikk tårer i øynene på de uendelige øvingene, men ikke bare av lidelse, også av det ubeskrivelig vakre som blir presset ut av utslitte og lamslåtte musikere. Som hornisten Christian Binde uttrykker det:

And then, in the transition to the final Allegro moderato, there was this incredible tension, and tears began running down my face. I almost couldn’t play anymore because I was so moved.

Her kjenner vi igjen Zappa, som til tross for sin noe hippie-lignende stil var en svært frihetselskende kapitalist/liberalist og en viktig forkjemper for ytringsfriheten. Han var kjent for å kreve minst åtte timer øving med bandmedlemmene, selv under en turne. Han hatet hippier og narkotika, og nektet bandmedlemmer enhver kontakt med slike stoffer. Til gjengjeld lovte han masse øl og tilgang til «all the pussy you want».

Men mens Zappa, som var klassisk orientert, som i hovedsak uttrykte seg via en musikk som er noe vanskelig å definere, er Currentzis en ekte klassisk dirigent som har et image, ofte antrukket i sort skinn. Det er nesten noe homoerotisk over det hele. Samtidig skaper han skjønnhet av smerten, som et speil av livet i seg selv.

Her går assosiasjonene til Nick Cave og hans «Murder Ballads». Sangen og særlig videoen til Stagger Lee er en klassisk oppvisning i hvordan det skitne blir både humoristisk og vakkert, alt pakket inn i en nokså syk, men ren estetisk lek med seksualitet. Den groteske teksten er nesten ikke til å tro, og kunne neppe vært utgitt i dag. Etter at Stagger Lee har skutt bartenderen fire ganger i hodet utbryter en lokal gledespike:

She saw the barkeep, said, O God, he can’t be dead!
Stag said, Well, just count the holes in the motherfucker’s head!

Stagger Lee blir invitert hjem til damen for gratis «servering», men blir advart:

But there’s something I have to say before you begin
You’ll have to be gone before my man Billy Dilly comes in
Mr. Stagger Lee

I’ll stay here till Billy Dilly comes in, till time comes to pass

And furthermore I’ll fuck Billy Dilly in his motherfucking ass
Said Stagger Lee

I’m a bad motherfucker, don’t you know

And I’ll crawl over fifty good pussies just to get to one fat boy’s asshole! 

Selv om dette høres fryktelig vulgært ut, må man se det i sammenheng. Dette er en av mine favorittlåter, med en tilnærmet perfekt video. Fra den gangen musikk fortsatt tillot seg å sjokkere, uten tanke om hva som var politisk korrekt.

Forøvrig: Hverken Nick Cave eller Teodor Currentzis er homofile, dette er bare en del av et kunstnerisk uttrykk.

La traviata

Librettoen (teksten) til La Traviata handler også om gledespike, Violetta, og den tragiske kjærlighetshistorien mellom Violetta og hennes velgjører Alfredo. Tittelen betyr «den villfarne kvinnen». Violetta er ikke gateprostituert, men en slags betalt elskerinne. Historien er basert på en roman av Alexandre Dumas jr.

Problemet er at forretningsforbindelsen ender opp i gjensidig kjærlighet. Familien til Alfredo misliker utviklingen, særlig hans far. Samtidig blir Violetta dødssyk. Klassisk romantisk tragedie, med andre ord. Men det hele ender i en seier for tilgivelsen. Som alle sanne historier fremstår det som litt av en klisjé.

Currentzis har altså laget en YouTube-video med en sensasjonell innspilling av denne operaen. Jeg er nesten lamslått av resultatet.

For Currentzis er, tross sitt image, ikke en postmoderne dirigent. Han er mer en reformator enn en revolusjonær. Han vil ikke avkolonisere musikken, men bringe den tilbake til utgangspunktet. Han studerer de opprinnelige partiturene, og forsøker å få frem hva komponistene egentlig var ute etter.

Currentzis er den klassiske musikkens svar på Martin Luther, han forsøker å redusere distansen fra komponist til lytter. Og det er klassisk musikk det handler om: Han har tidligere jobbet med verker av Mozart, Tchaikovsky og Purcell, men også mer moderne musikk som f.eks. Prokofiev, hør denne flotte versjonen av Romeo and Juliet. Dance of the Knights. Forøvrig var Tchaikovsky Frank Zappas musikalske idol.

Selv om videoen er enkel, grå og litt kjedelig, er musikaliteten i denne utgaven av La traviata på et helt eget nivå. Kun en svært modig og arrogant dirigent ville våget et så sinnsykt lavmælt uttrykk i innledningen, som bygger opp til de mer kraftfulle partiene senere. Intensiteten og følelsene tar nesten overhånd, men hvis man kan forkaste nåtidens ironi og kynisme i tyve minutter, så kan man nyte dette. Gjerne på full guffe, alene med et glass rødvin eller en 18 år gammel MacAllan Single Malt. Men man trenger ikke alkohol for å sette pris på musikk av dette kaliber.

For dere som ikke behersker italiensk, klikk på tekstikonet for engelsk tekst, slik at dere forstår hva det handler om. Enjoy!



 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂