Mesteparten av tiden for oss journalister i frie medier brukes på å grave i søpla og kjenne stanken av forfall. Men noen ganger må man slå ut håret og hygge seg.

For min del har jeg få hobbyer å lene meg på. Men i hele mitt liv har jeg elsket fotball og musikk. Fotball rabler jeg allerede ned noen linjer om fra tid til annen, og musikk har jeg også skrevet noen artikler om.

Men nå fikk jeg den latterlige ideen: Hva med å lage en liten spilleliste for fredagen? Hvis det blir godt mottatt gjentar jeg øvelsen når tiden strekker til. Hvis ikke så har jeg ikke kastet bort mye tid på dette.

England i mitt hjerte, This Sceptred Isle

Jeg må starte i England, og aller nådigst utvide dette til de britiske øyer. Det er tross alt England som har vunnet mitt hjerte, både når det gjelder fotball og musikk. England ga oss The Beatles, The Rolling Stones, dette holder egentlig. Men jeg har flere musikkguder fra denne vakre øya, som dessverre er i ferd med å bli rasert.

Første låt er inspirert av nettopp min kjærlighet til England, og mine mange besøk i London, den gangen det var en fantastisk by. Det er England jeg har elsket hele mitt liv. Det finnes tross alt ikke noe britisk landslag i fotball, bortsett fra i OL, da. I alle fall i OL på hjemmebane i 2012.

Mine helter i barndommen var slike som Kevin Keegan, Robin Hood og Richard Løvehjerte. Senere oppdaget jeg Isaac Newton, Geoffrey Chaucer, James Bond, Churchill og Henry V via Shakespeare. Ingen av disse var briter, de var engelske.

Riktignok var Churchill statsminister av Storbritannia, men hvis man har lest historien om Den spanske arvefølgestriden, så vet man at Churchill var engelsk.

For krigen startet før unionen ble en realitet, og det var Churchills forfar John (Duke of Marlborough) som ledet de engelske styrkene. Drikkevisen For he’s a jolly good fellow er en hyllest til helten,  en engelsk versjon hentet fra en fransk sang til ære for en av de største militære geniene i engelsk historie.

Men selv om Marie Antoinette (som ikke sa kake, men brioche) skal ha sunget denne sangen for sine barn, så må vi bevege oss frem i tid.

Dette er en klassiker, fra det som jeg anser som en av tidenes beste album: London Calling av The Clash. Perlene kommer på rekke og rad, men her er tittellåten fra 1979. For øvrig et fantastisk musikkår som jeg håper vår musikkekspert Yan Friis kan ta for seg. Jeg er ingen ekspert, kun en person som elsker musikk.

Britisk arbeiderklasse og punkere

En eneste gang kom jeg for sent til en fotballtrening. Årsaken? The Police. Jeg aner ikke om det var meg selv som hadde skrudd på TV-apparatet, men jeg fikk altså låta Walking on the Moon i fleisen, og klarte ikke bevege meg.

Så gikk det ikke lenge før jeg hørte den fantastiske låta Message in a Bottle, fra samme album.

Gitar, bass og trommer på absolutt høyeste nivå. I tillegg en vakker vokal. Hva mer trenger man egentlig? Jeg øvde i årvis for å lære meg å spille denne låta, men fant aldri en bassist som holdt følge.

Faktisk var det en fyr som studerte ved musikkakademiet i Trondheim som ville spille bass i vårt amatørmessige studentband. Men han klarte aldri å spille Walking in the Moon, han forsto ikke «off beat», altså at bassen startet mellom taktslagene. Dette var altså en musikkstudent med et søsken som hadde vunnet Melodi Grand Prix i Norge, mer kan jeg ikke avsløre.

Just a castaway, an island lost at sea, oh
Another lonely day with no one here but me, oh
More loneliness than any man could bear
Rescue me before I fall into despair, oh
I’ll send an S.O.S to the world

Walked out this morning, I don’t believe what I saw
Hundred billion bottles washed up on the shore
Seems I’m not alone at being alone
Hundred billion castaways, looking for a home
I’ll send an S.O.S to the world

Noe hardrock må tas med. I min ungdomstid var det Iron Maiden og AC/DC som var de mest populære blant oss fra Skjetten. Som bildet ovenfor viser, så velger jeg East London-bandet Iron Maiden i dag, siden bandet i år feirer hele 50 år som artister. Dessuten er Iron Maiden engelske, og oppkalt etter selveste Maggie Thatcher, dog ikke som en hyllest! AC/DC er jo i hovedsak fra Australia.

Til minne om noen fine år i uniform valgte jeg låta The Trooper. Her går det unna, og de tostemte gitarsoloene er en ren nytelse. Dette er fra en konsert på Estadio Nacional, Santiago, Chile i 2011. Søramerikanere kan virkelig skape stemning på konserter. Låta kom ut i juni 1983, snart 42 år siden.

Fra teksten, som baserer seg på Krim-krigen, og er tiltalende for de få av oss som fortsatt regner oss som krigere:

You’ll take my life, but I’ll take yours too
You’ll fire your musket, but I’ll run you through
So when you’re waiting for the next attack
You’d better stand, there’s no turning back

The bugle sounds, the charge begins
But on this battlefield, no one wins
The smell of acrid smoke and horses’ breath
As I plunge on into certain death

The horse, he sweats with fear, we break to run
The mighty roar of the Russian guns
And as we race towards the human wall
The screams of pain as my comrades fall

Ren maskulin kraft og energi

Men siden det er engelsk musikk som hylles i dag, så må vi bevege oss ned i grøfta også. Mens Iron Maiden ledes av en pilot, så har vi også Motörhead, som ledes av en fyr som neppe får lov til å kjøre buss engang.

Vel, dette blir kanskje litt mye hardrock på rad for noen av dere, men herregud for en låt! The Ace of Spades! Jeg så bandet live i Trondheim på 90-tallet, og var på fest med gutta i bussen etterpå. Utrolige ting skjedde rett foran øynene mine, på et nivå som må anses som classified, men som involverte vakre kvinner i 20-årsalderen.

Nok en gang er det rytmikken, bassen og særlig trommeslageren som vel nærmer seg a working class hero som imponerer. Vokalen er brutal og full av energi, jeg elsker denne låta.

I tell you, I’m your man
You win some, lose some
It’s all the same to me

The pleasure is to play
Makes no difference what you say
I don’t share your greed
The only card I need
Is the Ace of Spades

Litt mer pop, så kan dere slappe av litt! Jeg elsker sukkersøte Lily Allen, ikke for hennes politiske meninger, men for sin fantastiske musikk med tekster som nesten alltid risikerte å bli sensurert av BBC.

It’s not fair er en av mine favoritter.

Oh, I lie here in the wet patch
In the middle of the bed
I’m feeling pretty damn hard done by
I spent ages giving head
Then I remember all the nice things
That you’ve ever said to me
Maybe I’m just overreacting
Maybe you’re the one for me

… There’s just one thing
That’s getting in the way
When we go up to bed
You’re just no good
It’s such a shame
I look into your eyes
I want to get to know you
And then you make this noise
And it’s apparent it’s all over

Engelsk eleganse med godt synlig forfall

Engelskmennene var aggresive og ekspansive, noe irene og skottene merket godt. Jeg tar derfor med noen låter fra omgivelsene som også har betydd mye for meg.

Fra Irland kan man jo ikke overse fantastiske Thin Lizzy og Phil Lynnot, som dessverre døde så alt for ung. Det er en passende låt i dag, hvor det tross alt er en ny sheriff i Det hvite hus: The boys are back in town

Inkludering? Bare man leverer varene, så blir man akseptert

The Cranberries med sin fantastiske låt Zombie må med, også her fremført av en vokalist som dessverre døde alt for tidlig. Her hever vokalen låta, godt hjulpet av skjønnhet, rytme og energi. Absolutt en klassiker: Zombie!

Legg merke til hvordan vokalen starter nesten ydmykt og pinglete, så kommer plutselig en voldsom kraft og energisk vilje til syne etter hvert. Et råd til oss vanlige dødelige kanskje?

Legg også merke til inspirasjonen fra jodling i sangen.

Vakkert

Men engelskmennene var ikke fornøyd med å vinne verden, de ville beseire verdensrommet også! Riktignok mislyktes de rent teknisk, men musikalsk var fantastiske Electric Light Orchestra godt på vei i å lykkes. Selv George Harrison fra The Beatles mente at Jeff Lynne var britenes største låtskriver, noen sinne. Jeg er langt på vei enig, og her er det ren pop og musikkglede som styrer, støttet med knallgode musikere og en herlig vokal.

Mr. Blue Skye er nok min favoritt, men jeg velger Telephone Line i dag, mye på grunn av videoen fra Wembley, mange tiår etter at låta kom ut. Aldersforskjellen i publikum gir meg håp.

Hvis du har en ung gutt eller jente som ønsker å bli trommeslager, be ham eller henne studere presisjonen i denne låta!

Top class!

Vi får vel slenge på noe skotsk musikk også. Men jeg velger det skottene egentlig trenger: A Letter from America. The Proclaimers var vel ikke de aller vakreste, men de kunne spille gitar og synge vakkert, på herlig skotsk.

Man må jo ta med de virkelig store. For meg personlig var barndommen preget av Pink Floyd. Jeg var 11 år gammel når The Wall kom ut i 1979, og husker hvert sekund av den første gangen jeg hørte plata hos naboen til min far på Jessheim. Jeg husker hvordan veggene så ut, plakatene på veggen (nakne damer i velur) og det latterlige fiskegarnet i taket. Siden jeg forsøkte å lære meg å spille gitar, var David Gilmour en gave fra himmelen, siden han spilte relativt enkel, men ubeskrivelig vakker musikk på strengene.

Man kan jo velge og vrake, men som ung gutt var det en klar favoritt, den vakre låta Comfortably Numb. Her er det gitaren som stjeler hele showet. PS: Jeg har bevisst valgt et klipp hvor den jødehatende originale bassisten/komponisten Roger Waters ikke deltar.

Når det gjelder Rolling Stones, så plukker jeg bare ut en låt ut fra dagsformen. Jeg har alltid likt denne sangen, og det var det første som falt meg inn. Start me up.

The Beatles vil jeg hylle på en litt spesiell måte. Dette peker også mot en eventuell andre utgave av denne tråden, hvor jeg vil hylle amerikanske musikere. Her er det en lett blanding.

Dere vil nok kjenne igjen Tom Petty og tidligere nevnte Jeff Lynne. I tillegg får vi høre Steve Winwoods fantastiske gitarspilling, og sønnen til George Harrison deltar også i denne fremføringen av min personlige Beatles-favoritt, While my Guitar Gently Weeps.

Men plutselig dukker selveste Prince opp, og stjeler hele showet! Hvor mange visste egentlig hvor utrolig dyktig Prince var som gitarist? Nok en haug av døde folk hylles her. Tom Petty døde i 2017, George Harrison allerede i 2001, Prince i 2016. Verden ble umiddelbart fattigere.

Siden det tross alt er fredag, så må det avsluttes med en passende låt. Jeg elsker The Cure, som ble dannet i 1976 i den lille byen Crawley i West Sussex, rundt 45 kilometer sør for London.

Crawley er i dag preget av masseinnvandringen. 38,2 prosent av befolkningen tilhørte en såkalt etnisk minoritet i 2021, det høyeste nivået i hele West Sussex.

Selv om dette ikke er min absolutte favorittlåt av dette fantastiske bandet, så er det få låter som passer bedre på en fredags kveld enn Friday I’m In Love. Den ble utgitt i mai 1992, rett etter at jeg røk ut av Forsvarets flygeskole og reiste til Hellas på en tre måneders reise før jeg begynte studiene mine i Trondheim. Det var først i Trondheim jeg fikk høre denne lille perlen.

Livet er slitsomt for mange, så hvorfor ikke forelske seg på en fredag? Her åpner det seg muligheter for både lykke og ikke minst reproduksjon!

Et kort utdrag av teksten:

I don’t care if Monday’s blue
Tuesday’s gray and Wednesday too

Thursday I don’t care about you
It’s Friday, I’m in love

Monday you can fall apart
Tuesday, Wednesday, break my heart

Oh, Thursday doesn’t even start
It’s Friday, I’m in love

Saturday wait
And Sunday always comes too late
But Friday never hesitate

Kjør på, glem Tinder, snakk med den du er forelsket i, ta en sjanse!

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!