Fremgrublet av Beatles-forbrukerrådmann og senterhalf Yan Friis

Det hadde vært en begivenhetsrik og spennende senvinter og vår. Lovin’ Spoonful var noe helt nytt i min omgangskrets, de solvarme ruslevisene «Did You Ever Have To Make Up Your Mind» og «Daydream» lå lunt i øret. Dessuten «Sloop John B», «Pretty Flamingo», «Substitute», «Dedicated Follower Of Fashion», «The Sun Ain’t Gonna Shine Anymore», «Shapes Of Things», «Monday, Monday», «I Can’t Let Go», «Wild Thing», «Hold Tight», «Hey Girl», «Sha-La-La-La-Lee». For en playlist! Og nå var jeg med. Jeg var snart 14 og avhengig av Radio Lux og snek i meg ørefyll til langt over midnatt, trygt skjult under dynen. Det er lite luft under dyner, så man må lage en smal åpning, et pustehull rett og slett. Jeg hadde fortsatt veldig få egne plater, så jeg måtte låne.  Slik kom jeg også over «One Of Us Must Know (Sooner Or Later)», en ordrik og mystisk låt med et svulmende refreng. Bob Dylan var definitivt fanget opp av radaren min.

I mai turnerte Dylan England og ble buet på. Den problematikken kjente jeg ikke til. I juni la The Beatles ut på en voksen miniturné som gikk via Tyskland til Japan og Filippinene. Der var jeg à jour. Jeg visste imidlertid ikke at deres karriere som live-band gikk mot slutten. Som alle ventet jeg på neste album. Det var fortsatt lenge til august. Men forsmaken som ble utgitt 10. juni i England, lå pent og ventet på meg da jeg endelig kom hjem fra en fryktelige familieferie til Tyskland og Nederland hvis eneste formildende trekk var Bravo-bladet smokk fullt av Beatles-bilder og at det var venstrekjøring i Sverige (gøy!).

Platene som snurret i de tusen ungdomshjem sommeren 1966. Klassiker etter klassiker.

Jeg fikk ikke hørt «Paperback Writer» før den var revet ned fra 1. plassen i NME av «Sunny Afternoon», og det etter bare to uker. Det var altså med en blanding av sorg, angst og forventning at jeg endelig fikk tatt platen ut av det knallrøde coveret og plassert stiften forsiktig i ytterste rille. Så fikk jeg høre de gåtefulle ordene for første gang og ble truffet av sommersvale sangharmonier og et filleristende gitartema i full attack. Wow!

Den norske utgaven. Deilig smellrød. Den syntes på lang avstand. Og hørtes også.

Det er Pauls låt. Stemmen hans starter høyt oppe, den kommer liksom ut av intet og denger tittelen ut av høyttalerne: «Paperback Writer!» (for et deilig ord å synge!). Og får svar… av et ekko: «Writer… writer…» Sunget i flerstemte kaskader av John og George. Det er som om Paul roper ordene ut over et bunnløst juv, og fjellsidene kaster dem tilbake. Ekkoet henger et nanosekund i stillheten. Så detonerer låten med et pistolskudd av et slag fra Ringo tett fulgt av det skrallende, aggressive gitarriffet som gis to rotasjoner før bassen kommer boblende og gyver løs på låtene med tonekåt villskap. Basslyden er makeløs. Det har aldri vært en så kompakt og brutal basslyd på en Beatles-plate før. Og instrumentet har heller aldri tidligere hatt en så dominerende og spenstig rolle.

Kompets slamrende rykk gir følelsen av ekspresstog i stor fart over skinneskjøtene. (Det franske coveret)

Kompet etablerer et fenomenalt kraftdriv, to elgitarer er i arbeid, den ene legger inn rappe rytmekjipp, den andre beveger seg i nabolaget til riffet, kompets slamrende rykk gir følelsen av ekspresstog i stor fart over skinneskjøtene, farten smitter over på fremføringen av teksten, en ordrik fortelling sunget av Paul med vind i håret, han fraserer ordflommen elegant med inntrengende tonefall. Stemmen slik den stiger og synker, det evig tilbakevendende gitarriffet og den ekstremt virksomme bassen kamuflerer at sangen egentlig bare henger på én akkord (den faller riktignok ned på C i slutten av hvert vers). Komposisjonen har avgjort glimt i øyet.

Etter to andpustne vers, stopper låten opp, og gjentar introen: Pauls rop, korets ekko, gitarriffets brutale igangsetting. Først nå skjønner man at introen faktisk er refrenget. Og partiet kommer som bestilt etter versenes rabalder, man får igjen pusten og løftes opp i sollyset igjen av de svevende sangharmoniene. I tredje og fjerde vers slår det flammer ut av kompet, John og George messer «Frère Jacques» i falsett bak Paul, nok en joke. Og da Paul endelig roper ut den siste verselinjen dras ekkoet så opp at det slår sjokkbølger gjennom rommet. Siste runde med introen/refrenget varer i snaue 40 sekunder og synges som call-response (call-vokalen i falsett) inn i den lange faden. En forløper til «Hey Jude»-kodaen.

I tredje og fjerde vers slår det flammer ut av kompet, John og George messer «Frère Jacques» i falsett bak Paul, nok en joke. (Foto: Apple Corps)

Man var fortumlet etter det første møtet med denne låten. Den lød annerledes, ikke bare annerledes enn hva The Beatles hadde gjort tidligere, men annerledes enn alt. De er unektelig ute med psykedeliske revestreker, de er også i det spøkefulle hjørnet. Men mest av alt er de ute etter å erobre nytt land. «Paperback Writer» er som komposisjon et eksperiment, et «what if» som Paul har hatt stor glede av, men som også må ha moret de andre.

70-tallets etterpåkloke Lennon hadde ikke så mye godt å si om «Paperback Writer», han kalte den «son-of-Day Tripper», men den nedlatende holdningen hadde han til de fleste Paul-singlene. Og selv om både «Day Tripper» og «Paperback Writer» er bygget rundt et dominerende gitarriff, er sistnevnte både bedre løst og mer spennende. Kampen om A-sidene pågikk dessuten for fullt, og «Paperback Writer» hadde henvist «Rain» til B-siden, et faktum som sikkert farvet Johns syn på låten.

Pauls tekst er et stort sprang for ham. Den forteller en historie som ikke handler om følelser, og den er lagt i munnen på, eller snarere pennen til, en fiktiv figur, en forfatterspire som er desperat etter å bli publisert. Ambisjonene er ikke akkurat imponerende, for han går ikke på de store og seriøse forlagene, han henvender seg i brevform til en forlegger som utgir kiosklitteratur, pocketbøker, paperbacks. Han gjengir risset til handlingen også, en snuskete historie basert på annen manns verk («a man named Lear», som kan ha vært forfatteren og tegneren Edward Lear (1812-1888), kjent for sine nonsens dikt og historier inkludert klassikeren «The Owl And The Pussycat»), hovedpersonens sønn jobber i The Daily Mail (John Lennons favorittavis), men har den samme ambisjonen som forfatteren: Han vil mye heller skrive kioskromaner.

His son is working for the Daily Mail
It’s a steady job but he wants to be a paperback writer

Deler av teksten virker improvisert, sikkert med bidrag fra Lennon, og sikkert under tunge cannabisskyer. Men den har en synlig satirisk brodd som plasserer sangen midt i Swingin’ Londons dekadente verden av trendsettere og etterplaprere. Sangens jeg-person mangler talent for å skape noe av substans. I brevet til forleggeren sier han seg villig til å forandre både innhold og lengde, historien er det ikke så farlig med bare han blir publisert. Med små justeringer kunne denne teksten like gjerne handlet om musikkbransjen og dens burleske persongalleri av jurister, managere, forleggere og talentspeidere – og ikke minst de håpefulle unge musikerne som gjorde hva som helst for å oppnå VIP-behandling på The Cromwellian Club.

Alle kjendisene gikk på Cromwellian. Her en annonse fra 1968.

«Paperback Writer» er en psykedelisk protestsang, et stykke improvisert samfunnssatire og en pop-art statement. Det er ikke tilfeldig at The Kinks’ «Dedicated Follower Of Fashion» var en av sangene som ble spilt mest på radioen i ukene før «Paperback Writer» ble til; den lå fortsatt på Top 20 13. april da The Beatles begynte innspillingen av låten. The Whos usnobbete og frustrerte hovedperson i «Substitute» kan også ha gitt ideer. The Rolling Stones viste på sin side en dreining mot samfunnssatire på «Aftermath» som ble utgitt 15. april, så nær som rivalene sto hverandre hadde Paul sikkert hørt LP’n på forhånd.

Man skal uansett ikke kimse av McCartneys intensjoner med «Paperback Writer». I 1966 var han så absolutt en mann med fingeren på tidens puls, ikke minst var han en aktiv deltager i Londons kunstmiljøer, det var ham som bragte tape-loopene med seg til «Tomorrow Never Knows», han hadde hodet inne i film, musikk og litteratur, og næret en særlig fascinasjon med de smale løsningene, han var en avantgarde-mann. Han hadde ingen intensjoner om gjøre The Beatles smale. Men han kunne foreta ørsmå kursjusteringer uten å bryte med popsangen grunnleggende idé, masseunderholdning. The Beatles funket, særlig med Paul som drivkraft, som en trojansk hest i populærkulturen. John åpnet ikke øynene mot denne alternative verdenen for alvor før Yoko Ono dukket opp i livet hans. Men han manglet Pauls instinkt for (eller vilje til) å balansere virkemidlene og dumpet egotrippen «Revolution 9» i fanget på massene.

«Paperback Writer» derimot, er et balansert vågestykke med noe på hjertet. Av og til holder jeg den som gruppens beste single (da i aller høyeste grad inkludert B-siden).

John uttalte seg ofte kritisk om Pauls finne-på tekster om fiktive karakterer. Det er uttalelser man skal ta med en klype salt. De kommer tross alt fra opphavsmannen til sanger om Bungalow Bill, kongen av Marigold, hertuginnen av Kircaldy, Solkongen, Polythene Pam, Mr. Mustard, Mr. Kite og Lucy med kaleidoskop-øynene.

Da The Beatles ga seg i kast med «Paperback Writer» 13. april 1966, var de så vidt kommet i gang med det som skulle bli «Revolver». De hadde bare «Tomorrow Never Knows», «Love You To» og «Got To Get You Into My Life» på tape, og sistnevnte var de ikke en gang sikre på hvordan de skulle løse ennå. Det er derfor ganske klart at «Paperback Writer» og «Rain» (som de begynte på 14. april) var planlagt som frittstående single fra første stund.

Du finner sjelden en single med så likestilte og gjensidig utfyllende låter. John kjempet med nebb og klør for «Day Tripper», men den betydelig sterkere «Rain» lot han bare fare. Han må ha røkt usedvanlige mange rare sigaretter (og sugd på en sukkerbit eller to) den dagen avgjørelsen falt. Han var jo såpass omtåket på denne tiden at da han skulle lytte på en prøvemiks av «Rain» som han hadde med seg hjem, presterte han å sette tapen på feil vei. Opplevelsen var så sterk for den omtåkede hjernen hans at han neste dag begeistret og i fullt alvor foreslo at låten skulle utgis sånn. Det ble inngått et kompromiss, og det resulterte altså i at utgangen går baklengs. Det visste man jo ikke den gang, jeg slet fælt med å skjønne hva de egentlig sang, men lærte meg det utenat likevel. …did I hurt now nonmorich i can hear… Eller noe sånt.

Fra solsengen ved sin private pool hever Lennon pekefingeren, hør nå her, ingen ting forandres fordi om det regner, livet går videre, solskinn eller regnvær, det er bare en bevissthetstilstand. («Rain» tolket av Chat GPT)

«Rain» leverer kolossalpunchen til «Paperback Writer» ganger tre. Det klassiske gitarbandet The Beatles fremstår som titaner, lyden er så stor at du kan veie den. Det er lyden av hallusinogener i arbeid. En hel syrekatedral av sagende, durende lyd. Dopet virker og John ligger på ryggen i marihuanaåkeren. Det er ikke gitarene som driver låten, hvor mektige de enn lyder, og selv om et vedvarende Byrds-kimende riff kveiles ut og glitrer som sølvtråder i lydveven. Det er Ringo og Paul. Ringo er overtent, han hamrer låten i gang og slipper den aldri. Mot det sakte, dopsvevende overbygget holder han forrykende leven, slagserie på slagserie, iblant avfyrt så tett på hverandre og så over hele trommesettet voldsomt at de truer med å rykke hele låten over ende, men Ringo er i kalasform, han mister ikke en beat, det vrimler av millimeter-timede overrumplinger, han holder alt tight og er samtidig låtens dominerende solist. Maken til apoplektisk oppvisning. Og hør med hvilken spektakulær presisjon han kobler seg til Pauls bass når de kickstarter baklengspartiet som bringer låten mot sin avslutningsfade, Ringo spiller denne overgangen like meget som ha slår den.

Pauls bidrag er ikke mindre imponerende. Bassen hans er et powerhouse i seg selv, lyden er feit og punchy, som om han spilte på kabler og ikke strenger, de melodiske og synkoperte løpene som skulle bli hans varemerke, slår ut i full blomst, han leker med rytmen, holder igjen og slipper, foretar de karakteristiske, spenstige hoppene. Han er også trampoline for Lennon med kor når de flaksesvever ut i refrengets innledning som tindrer over gitarenes tanpurabeslektede dur. Et inspirert nikk til musikken George hadde bragt inn i gruppens verden. Refrengets første og tredje strofe består bare av hvert sitt enstavelsesord («rain» og «shine») som henger og henger over tanpuraduren, til gjengjeld er musikken rundt svarstrofene («I don’t mind», «the weather’s fine») begivenhetsrike saker, her skyter bassen fart og Ringo slipper nevene løs. Vesten møter Østen i løpet av noen tettpakkede og magiske sekunder.

Mens Paul var en aktiv aktør i Londons kunstneriske undergrunn, lå John på ryggen hjemme i sin Weybridge-mansion og observerte verden gjennom syretrippenes kaleidoskopøyne. «Rain» ble til i rus og dus, kanskje derfor Lennon nøyde seg med en håndfull spartanske tekstlinjer. De fanger til gjengjeld det han hadde på hjertet aldeles utmerket. Det er på alle måter en dopsang, jeg-figurens selvforherligende klarsyn deler menneskeheten i to, de innviede kontra røkla. Med værmotivet som utgangspunkt og allegori for det større. Lennon har observert at røkla beinflyr i sikkerhet så snart det begynner å regne, mens de sitter i skyggen og koser seg med et glass limonade når solen steker. Fra solsengen ved sin private pool hever Lennon pekefingeren, hør nå her, ingen ting forandres fordi om det regner, livet går videre, solskinn eller regnvær, det er bare en bevissthetstilstand, selv hever han seg over problemstillingen. Livsfilosofen er kanskje ikke helt overbevisende på papiret (og han pilte nok innendørs hvis regnet begynte å falle over Weybridge), men når de dovent fraserte ordene tar bolig i denne fenomenale innspillingen, skinner de som gull.

Det er en fantastisk låt, breddfull av musikalske lekkerbiskener og eventyrlige effekter, oppspeedede stemmer, nedbremset komp, baklengstape, østerlandske klangfarver, en flod av elektriske gitarer, forbløffende bassganger og trommekanonader så halsbrekkende at Ringo burde brukt hjelm. Du blir ruset av å høre «Rain». Selv nå i 2026 da vi har hørt alt, skiller «Rain» seg ut.

«Rain» er ikke pop. Den er definitivt ikke rock’n’roll. «Rain» er rock. Og dermed et forvarsel om noe som lå et par år frem i tid.

Amerikansk utgave. I USA fikk de singlen en hel uke før Europa. Men coveret var ikke så fint som det norske. George og John er dessuten speilvendt.

Tilbake i 1966 tror jeg «Rain» skremte vettet av konkurrentene. Hvordan kunne noen toppe dette? Og The Beatles tillot seg til alt overmål å plassere maktdemonstrasjonen på en B-side! Hva hadde Stones gjemt på baksiden av «Paint It, Black» om ikke «Long Long While», verdens treigeste og mest begivenhetsløse Otis Redding-pastisj. Det var sånn man gjorde med B-sider. Riktignok hadde The Beatles for lengst etablert seg som B-side konger, men det fikk være grenser. McCartney burde vist storsinn og gjort det eneste riktige: Foreslått en dobbel-A.

«Rain» er en sterkere innspilling enn «Paperback Writer», men jeg tror ikke det ville vært riktig å omprioritere dem. Det er en komplett single med to sanger som virker vanvittig godt sammen. «Rain» skal oppleves etter «Paperback Writer», ikke omvendt. Magien begynner med a cappella åpningen av «Paperback Writer». Om øyeblikket da solen bryter gjennom skydekket en varm sommermorgen har en lyd, så er det den. Rabalderkompet som følger var det helt riktige, i hvert fall for 1966, det fikk lytteren ut av vater og på gli ut i noe som var annerledes og nytt. Men «Rain» er den naturlige fortsettelsen, de to låtene er likeverdige. «Rain» står også som en fortale til «Tomorrow Never Knows», den gjør lytteren klar for «Revolver».

Can you hear me, that when it rains and shines
It’s just a state of mind?
Can you hear me, can you hear me?

Sommer 1966. Å høre «Paperback Writer» og «Rain» var som å fylles av sol. Det er det nærmest dop man kan komme uten å ta det. The Beatles burde fås på blå resept. (Foto: Sigrid Tholander)

(Redigert utdrag fra boken «Beatles og jeg» av Yan Friis)