Enkle mennesker har enkle krav. Hvis en dag er mørk, så hjelper det å ta en tur ut. Så kan man oppleve musikalsk magi. Dette opplevde jeg nylig en dag i Budapest, og opplevelsen ga meg håp.

Jeg hadde en sånn dårlig dag nylig, hvor livet ikke var så bra. Så tok jeg en tur ut, og oppdaget at miraklene fortsatt kan oppstå.

For vinbaren jeg besøkte spilte musikk fra min ungdomstid, som i stor grad dreide seg om 80-tallet. Humøret mitt steg nokså raskt.

Her kom perlene strømmende. Det hele startet med «Talk Talk». It’s my life!

Alt for mange lar seg fange av mengden. Dette så vi på makaber måte under tyranniet vi opplevede under denne «livsfarlige» pandemien.

It’s my life, don’t you forget
Caught in the crowd, it never ends
It’s my life, don’t you forget
Caught in the crowd, it never ends
It’s my life, don’t you forget
Caught in the crowd, it never ends

Så dukker The Cure opp, og får meg til å tro på kjærligheten. Robert Smith er ingen stor sanger, men han er en genial kunstner og (etter min mening) en flott poet. Som ung gutt ble jeg rørt av tekstene, og nå sitter jeg som en foraktet middeladrende hvit mann, og gjenkjenner følelsene, men på en positiv måte. Her er det ikke sutring som gjelder, bare gode minner, det beste vi kan håpe på.

Spinning on that dizzy edge
Kissed her face and kissed her head
Dreamed of all the different ways
I had to make her glow

«Why are you so far away?», she said
«Why won’t you ever know that I’m in love with you
That I’m in love with you?»

You, Soft and only
You, Lost and lonely
You, Strange as angels

Dancing in the deepest oceans
Twisting in the water
You’re just like a dream

Dette følges opp med Duran Duran som neste låt, og jeg er ikke halvveis i halvliteren engang. Vel, genier var de ikke. Men underholdende og kule på 80-tallet? Vel, ja!

For det er en dybde i tekstene, selv til en ren poplåt som Girls on Film. Det er ikke min favoritt, men det var denne låten bartenderen valgte. Og jeg ser verdien.

Teksten griper fatt i bruddet mellom mann og kvinne, mellom en vakker idé og en sørgelig virkelighet.

Lipstick cherry all over the lens as she’s fallingAnd miles of sharp blue water coming inWhere she lies

The diving man’s coming up for air‘Cause the crowd all love pulling dolly by the hairBy the hair

And she wonders how she ever got hereAs she goes under again

Man får lyst til å stå imot. Som gammel offiser ønsker man å bidra i frontlinjene. Man må forsvare det som har en verdi. Så hvorfor ikke lytte til Toto, låta er riktignok er fra 78, men allikevel blander den tankene mine en smule.

Musikerne er verdensklasse, og låta er jo fortsatt fengende når man «pleier sine depresjoner», som vi sa i studietiden. Bartenderen svikter virkelig ikke denne kvelden.

Hold the line

Det handler ikke om å vinne en krig, men å bevare kjærligheten. For hvordan skal man vinne en krig uten kjærlighet? Til familien, venner, uskyldige ofre, noe som betyr noe? Noen som fortjener beskyttelse? Er vi for sent ute?

Hold the line
Love isn’t always on time
Hold the line
Love isn’t always on time

Etter noen låter begynner man å bli litt sentimental, en svakhet som de fleste voksne mennesker sliter med i ny og ne. For alt var faktisk bedre før.

Har kulturlivet levert noe bedre enn det vi opplevde som unge på 80-tallet? eller 70- og 60-tallet? Alt forfaller, men minnene kommer til live igjen på en hyggelig bar i Budapest, hvor de som velger musikken kan alle tekstene, selv om de ikke var født den gangen låtene ble utgitt.

Bartenderen henter fram perlen Tainted Love. Altså, den gangen var homoerotiske sanger absolutt ikke preget av usikkerhet om eget kjønn. Ingen var født i «feil kropp». Men de hadde mot, håp og evner, selv midt i kjærlighetssorgen. Og musikken var fantastisk!

Sometimes I feel I’ve got to run away
I’ve got to get away
From the pain you drive into the heart of me
The love we share seems to go nowhere
And I’ve lost my light

For I toss and turn, I can’t sleep at night

Once I ran to you (I ran)
Now I run from you
This tainted love you’ve given
I give you all a boy could give you
Take my tears and that’s not nearly all
Tainted love (oh-oh-oh-oh)
Tainted love

Selv om livet er den største utfordringen vi møter på, så må vi aldri stoppe å danse, synger Bryan Ferry.  Vi må glede oss over det utrolige mirakelet at vi faktisk er tildelt liv. Oddsen er helt sinnssyk lav, konkurransen er knallhard, og vi som lever er allerede vinnere.

Noen mener vi er for mange mennesker, og vil utrydde 75 prosent av verdens befolkning. Dette er mennesker som nyter stor respekt i dagens dekadente mediabilde. De vil gange Holocaust med 1000. Ingen reagerer. Jeg har stilt spørsmålet tidligere: Hvem skal ut?

Den grønne agendaen viser sin umenneskelighet

Vi andre bør heller hylle livet, og gjøre som Bryan Ferry anbefaler: Å ikke stoppe dansen.

«Only stormy weather
Don’t know why there’s no sun in the sky»

Footsteps in the dark come together
Got to keep on moving or I will die

Don’t stop, don’t stop the dance
No more music

Alle disse sangene ble spilt for meg i den rekkefølgen jeg beskriver, på en hyggelig vinbar i Budapest. Men den avslutningen jeg håpet på kom aldri. Vel, dere skal få den avslutningen.

På 80-tallet kunne man altså være et homoikon uten å være kjønnsforvirret, og uten å maltraktere sin egen kropp. Frankie Goes to Hollywood klarte å kombinere humor, tanker og flott musikk med religion, noe som imponerer selv en følelseskald person som meg.

For det er helt klart at vi er i deep shit. Noen må redde oss. Personlig tenker jeg at vi må redde oss selv og våre nærmeste. Men noen tenker større tanker enn meg. Jesus kan skape håp. Her er en av de vakreste sangene jeg vet om, som ikke ble avspilt på mitt barbesøk.

Uansett: Jeg er enig i prinsippet. Det er kjærlighet som kan redde oss, for kjærligheten er langt sterkere enn ondskapen vi er omringet av.

The Power of Love

Dreams are like angels
They keep bad at bay, bad at bay
Love is the light
Scaring darkness away

I’m so in love with you
Purge the soul
Make love your goal

The power of love
A force from above
Cleaning my soul
Flame on, burn desire
Love with tongues of fire
Purge the soul
Make love your goal

I’ll protect you from the hooded claw
Keep the vampires from your door
When the chips are down, I’ll be around
With my undying, death-defying love for you

Man må være villig til å gå all in for å oppleve kjærlighet. Et credo til de unge. Og samtidig en unnskyldning fra oss litt eldre, som sviktet dem.

Love is danger, love is pleasure
Love is pure, the only treasure

Kjøp «Europas underlige død»!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.