Nanci Griffith døde 13. august, 68 år gammel. En dypt respektert artist er borte. Hun var ikke blant dem som solgte mest plater. Men hun var en av de artistene som hadde viktigere oppgaver.

Nanci Griffith regnet Austin, Texas, som sitt hjemsted. Hennes musikk beveget seg i grenselandet mellom folk, pop og country. Selv kalte hun stilen sin for «folkabilly».

Mitt første møte med denne artisten var tidlig på 90-tallet, gjennom hennes største suksess, Grammy-vinneren «Other Voices, Other Rooms». Dette var en samling av coverlåter (ikke ukjent i country-sjangeren). Tittelen er hentet fra en roman av Truman Capote.

Dette albumet satte meg på sporet av andre ting hun hadde laget eller tolket.

I 1993 var jeg student, og Nanci inspirerte meg og en studievenninne til å starte et lite studentband. Vi samlet med oss noen andre glade amatører og holdt noen konserter fra tid til annen på Studentersamfundet i Trondhjem, med stort oppmøte og velvillig applaus fra inhabile venner og bekjente.

Kun vokalisten hadde noe særlig talent, men hun var til gjengjeld fabelaktig. Vi andre fungerte mest som støttehjul for de kvinnelige harmoniene. Flere låter av Nanci Griffith sto på repertoaret.

New York Times skrev om Nanci:

Her best-loved songs were closely observed tales of small-town life, sometimes with painful details in the lyrics, but typically sung with a deceptive prettiness.

Det fremstår søtt og koselig, men livets realiteter var aldri langt unna overflaten. I hele sin karriere fokuserte Nanci på småbyfolket, sliterne, de som møtte motgang. Empatien var like stor for dem som overvant alt som for dem som endte som fortapte sjeler.

Nanci var inspirert av særlig Townes Van Sandt og Loretta Lynn. Hun møtte selv mye motgang. I et intervju med Texas Monthly i 1999 sa Nanci:

“I come from a basically really dysfunctional family, I had very, very irresponsible parents.”

Hun fikk i starten av karrieren høre at ingen ville orke å lytte til hennes skjærende, ubehagelige stemme. Men Nanci fortsatte å spille og synge, hun ga ut plater, hun turnerte og ga ikke opp, Etter hvert bygde hun opp en liten, men trofast fanskare.

Nanci følte tilknytning til Irland og opptrådte flere ganger med The Chieftains. Hør denne vakre versjonen av The Wexford Carol. Hun ga også ut enkelte låter fra irske låtskrivere, som From Clare to Here av Ralph McTell. En vakker ballade som handler om lengsel, sett gjennom øynene til irske arbeidere som reiste til England for å skape seg et liv.

Selv om enkelte kritikere viste henne mangel på respekt, var responsen fra andre musikere helt annerledes. Alle stilte opp for Nanci, selv før hun slo igjennom. Selv Bob Dylan bidro med munnspill på hennes studioversjon av Dylan-låta Boots Of Spanish Leather.

Senere i livet fikk hun kreft to ganger, men hun ga fortsatt ikke opp. En sykdom som rammet fingrene hennes var knusende for en meget solid gitarspiller. Men hun fortsatte å spille.

Nanci Griffith var en liten kvinne som skjulte en stor stemme bak en sukkersøt front, og i hennes nærvær slappet man av, selv om man måtte ta livets realiteter inn over seg.

Nanci skal ha sagt at både hun og Arlo Guthrie gråt når de spilte inn Van Zandts vakre, men triste ballade om Caroline, Tecumseh Valley. Det er en brutalt sørgelig historie, men allikevel vakkert.





Nanci het Caroline til mellomnavn, og hun har antydet at dette var låta som motiverte henne til å satse for fullt på musikken.

En sang som gjorde dypt inntrykk på meg, var From a Distance. Sangen er skrevet av Julie Gold og ble først fremført av Nanci Griffith. Det er en religiøs og/eller filosofisk tekst som handler om hvordan ting som ser vakre ut på avstand kanskje har skjønnhetsflekker hvis man beveger seg litt nærmere.

Samtidig er det en historie om noe større der ute, en Gud som ser oss. Om enn litt på avstand. Kanskje dette betyr at Gud ser oss som mennesker, som de miraklene vi er, i stedet for å henge seg opp i små riper i lakken.

Eller er avstanden et tegn på at Gud kanskje er der ute et sted, og betrakter oss, men vi må faktisk klare oss selv. Jeg tolker dette på ulike måter, litt etter dagshumør.

Dessverre finnes det ingen gode liveopptak av denne perlen. Men denne videoen uttrykker nok noe av det sangen handler om.





Selv opplevde jeg Nanci live på Sentrum Scene (tror jeg) omtrent i 1993–94. Det var en stor, nesten åndelig opplevelse. Hun hadde en unik kontakt med publikum, på sin lavmælte måte. Et eksempel:

Et stykke ut i konserten, etter at applausen etter forrige låt hadde lagt seg, var det en ikke helt edru mann som skrek ut fra nesten bakerste rad:

– I love you, Nanci!

Nanci bare smilte, og kontret elegant:

– I love you too, babe!

Salen brøt ut i latter og jublende applaus. Et herlig, nesten rørende øyeblikk.

Nå er Nanci død, men musikken lever som alltid videre. Jeg velger å avslutte med et klipp som viser at Nanci også kunne skrive fantastiske tekster og musikk. Samtidig får hun vist fram både sin varierte stemme og sin presise og lekne håndtering av gitaren.

Samtidig er dette en positiv sang som handler om seier, om de to ungdomskjærestene som holder sammen på tross av all motgang. Dessuten er det et live- opptak, på hennes hjemmebane i Austin, Texas. Gleden i ansiktene til publikum sier alt.

Innspillingen skal være fra 1988.

Nanci Griffith er død. Men jeg har på følelsen at hun vil følge meg resten av livet, om enn From a Distance.

Her er Nanci Griffith med den sjarmerende balladen Love at the Five and Dime. NB: Se hele, inkludert introen!






Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂