Fotograf ikke oppgitt, sølvgelatinkopi hos Norsk Musikerforbund, Oslo. Fotografert i 1952, komponistens siste leveår.

Fartein Valen (1887-1952) ble født i Stavanger og døde i Haugesund. Han bodde store deler av sitt liv i Valevåg i Sunnhordland, men tilbrakte også mange år i hovedstaden vår og i utlandet. 19 år gammel begynte han å studere filosofi, tysk og fransk ved Universitetet i Kristiania. Så brøt han over tvert og gikk til musikken. Han ble privatelev hos Catharinus Elling (1858–1942), og deretter fulgte årelange musikkstudier i Berlin. Hans tidligste komposisjoner var tonale, men etter hvert fant han nye, atonale uttrykksmåter som virket fremmede på mange. Det oppsto nå et eget uttrykk, Valenmusikk, som betegnet all musikk som var radikal og uvant. Ikke desto mindre blir han vurdert som en av våre fremste og mest særpregede komponister i første halvdel av 1900-tallet, og utenfor landets grenser regnes han av mange som en av Norges største. Valen Selskapet (nå Fartein Valen-stiftelsen) ble dannet i Oslo i 1949, og det ble opprettet et The Valen Society i London i 1952. En årlig Fartein Valen-festival arrangeres i april i Haugesund og i Valenheimen i Sveio.

Så til spørsmålet i overskriften: Er eller har Fartein Valen noen gang vært en kjent og kjær komponist i Norge? Det har nå gått over 110 år siden hans første komposisjoner ble utgitt, og vi kan la noen sentrale, norske musikkbøker si oss litt om det.

I 1951 kom første utgave av Musikkens Verden. Her omtales Valen og musikkens hans på samme måte som andre komponister og deres musikk. Men allerede i den følgende utgaven som fulgte i 1963, finner vi bemerkelsesverdig nok en «bruksanvisning» til musikken, og den antyder indirekte at han ikke når frem til alle og enhver:
Men for å få og nå det som Valen ville gi sine vanlige tilhørere er det nok å høre og høre om igjen, lytte og lytte om igjen til hans komposisjoner. Gjør man det … så vil man snart også i sitt sinn kunne gi Valen den stilling i vår musikk som han bør ha, nemlig mellom våre aller beste, virkelig store komponister (Musikkens Verden, utg. 1963, spalte 3130).

I 1971 utgir Nils Grinde (1927-2012) sin Norsk musikkhistorie (Universitetsforlaget), og her skriver forfatteren:

Fartein Valen møtte gjennom det meste av sitt liv mye motstand. Med få unntak ble hans verker negativt omtalt av kritikerne, og de ble sjelden oppført. Først i sine siste år opplevde han en bredere anerkjennelse og noe suksess … Noe gjennombrudd for Valens musikk i det brede lag av musikkinteresserte synes imidlertid ennå ikke å være kommet (utg. 1975 – s. 275).

År 2000 får vi Norges Musikkhistorie (Aschehoug & Co, (W. Nygaard), Oslo 2000), og der leser vi:

Det er få norske komponister som har vært mer myteomspunnet enn Fartein Valen. Fra 1930 var navnet nærmest synonymt med radikal musikk, og selv et halvt århundre etter hans død er det mange som ikke klarer å følge ham på hans spennende musikalske veier (bind 4, s. 80).

Nå er vi kommet til 2021. Er komponist-navnet Fartein Valen fortsatt kjent for folk flest her til lands?

Kjenner dagens vanlige, norske musikklyttere til verkene hans? Hører de på dem? Når de frem til hjertene? Jeg vet ikke, men jeg vil tro at han i Norge i dag best bør beskrives som «folkekjent, men ikke folkekjær». Jeg aksepterer for min egen del at Valen er en av våre dyktigste komponister gjennom tidene, og at han blir høyt skattet av mange. Jeg kjenner flere av komposisjonene hans, og jeg kjenner dem godt. Men på tross av timers lytting både med og uten noter i hendene, gir de meg ærlig talt lite. Et av få unntak er de to korte tyskspråklige sangene som følger nedenfor.

Fartein Valen: «Zwei Lieder» op. 39 (1941)

Utover på 1930-tallet så Valen med bekymring på nazismens fremgang, og da han i 1935 fikk kunstnerlønn og i noen grad ble økonomisk uavhengig, trakk han seg på et vis bort fra verden og slo seg ned på familiegården i Valevåg. Der ble han boende resten av livet, der fikk han høre om og oppleve krigens redsler, og der komponerte han op. 39. At sangene er tyskspråklige, må ikke forstås som noen tilslutning til nazismen. Her teller kun tekst-innholdet og den høye dikteriske kvaliteten.

Begge diktene handler om døden, og begge diktene henvender seg direkte til leserne: auf deinem Grab – mit deiner Leiche – Tretet leise! Det er ingen sentimentalitet i disse tekstene, likeså lite som i Valens tonesetting av dem, og musikken hans nærmer seg vel noe som nazistene kunne ha kalt for entartete Kunst? Tekstene følger Valens noteutgave.

Fartein Valen: Denk es, o Seele, op. 39, nr. 1 – Tekst: Eduard Mörike

Eduard Mörikes (1804 -1875) dikt, Denk es, o Seele, er avslutningen på hans berømte novelle Mozart auf der Reise nach Prag (1856) og et av de store dikt i tysk lyrikk. Tematisk knytter det an til et tema fra barokken, vanitas mundi (verdens forgjengelighet), noe som igjen leder tanken hen til den store gruppen av memento mori-dikt (Husk, du skal dø!).

Siden dikteren formodentlig henvender seg til alle og enhver, får vi ikke vite hvor, i hvilken skog, i hvilken hage, på hvilken eng hendelsene skjer. De finner sted overalt og alltid! De er forutbestemte og uunngåelige. En uavvendelig endring går sin gang: Fra liv og glede med spirende grantrær i skogen, roser i hagen og muntre hester på engen til død og sorg med grantrær og roser ved graven og hester foran likvognen. I gammel tid ble små grantrær (og granbar) satt ut ved begravelser, og roser symboliserte ofte kjærlighet. Siden begge deler vil finnes ved graven, får vi anta at den døde minnes med kjærlighet. Diktet gir hverken håp eller trøst, men når døden som her blir en naturlig del av livet, er den kanskje lettere å forsone seg med?

I det første verset preges teksten etter mitt skjønn innledningsvis av ro og mykhet. Komponisten tilfører imidlertid gjennom musikken, slik jeg opplever det, en slags underliggende uro og hardhet som kanskje får sin begrunnelse i siste del av verset hvor de to enkelt-ordene denk’ og Grab ved den musikalske betoningen (styrkegraden) fremheves som særlig viktige.

Det følger et betydningsmettet mellomspill som i mine ører både kan antyde døden og hestenes kommende bevegelser.
I det andre verset gir hestenes bevegelser tekstlig en kontrast til roen i førsteverset, men likeså innad i verset: Hestene på engen i muntert trav kontrasterer mot hestenes tunge skritt med den døde. Komponisten synes i musikken å antyde hestenes muntre bevegelser gjennom hele setningen med in muntern Sprüngen (pianostemmen!) og så endre musikken overensstemmende med innholdet i den følgende setningen med sie werden schrittweis gehen og det følgende. Betoningen av ordene Leiche og Vielleicht er for meg betydningsbærende.





DENK ES, O SEELE
Ein Tännlein grünet wo, /……./En liten gran spirer et sted, 1) 2)
wer weiß im Walde. /……………./hvem vet (hvor) i skogen.
Ein Rosenstrauch, wer sagt /…/En rosenbusk (spirer), hvem sier
in welchem Garten? /……………/i hvilken hage?
Sie sind erlesen schon, /………./De er utvalgte allerede,
Denk’ es, o Seele, /………………./ – tenk det, o sjel! – 3)
auf deinem Grab zu wurzeln /../(til) å slå rot på din grav
und zu wachsen. /…………………/og vokse (der).

Zwei schwarze Rößlein weiden /…/To sorte unghester beiter 4)
auf der Wiese. /…………………………../på engen.
Sie kehren heim zur Stadt /…………/De vender hjem til byen
in muntern Sprüngen. /………………/med muntre (lystige) hopp.
Sie werden schrittweiss gehn /…/De kommer til å gå langsomt 3)
mit deiner Leiche. /……………………./med ditt døde legeme.
Vielleicht, vielleicht noch eh’ /.…../Kanskje, kanskje enda før
an ihren Hufen /……………………..…./på deres hover
das Eisen los werd, /…………………./den hesteskoen løsner, 5) 3)
das ich blitzen sehe! /…………….…/(den) som jeg ser glimte. 6)

Kommentarer:
1) Tännlein (av die Tanne): Diminutivene -chen og -lein kan ikke bare indikere liten, men også ung (se pkt. 4).
2) Jeg antar at wo er brukt i betydningen irgendwo (et eller annet sted).
3) Noteutgaven har tre trykkfeil: Denk’ skal være denk’ – schrittweiss skal være schrittweis –
los werd skal være los wird: løsner (faller av) eller løsnes.
4) Rösslein av (das Ross/die Rosse): liten og/eller ung hest. En ung gran stilt opp mot to unge hester gir god mening og parallellitet.
5) Das Eisen: Korrekt oversettelse i vårt tilfelle er hestesko. Det vanligste ordet for hestesko er trolig Hufeisen.
6) blitzen: Hestene traver hjemover og man ser glimt/blink fra hesteskoene, kanskje en refleks av solen, sannsynligvis gnister fra stener/fjellgrunn.

Fartein Valen: Tretet leise zu meinem Grabe (Alte Grabschrift) op. 39, nr. 2 – Tekst: Epitafium,

Tretet leise zu meinem Grabe (også kalt Alte Grabschrift) er en gammel gravskrift fra Trondhjem som Valen tilfeldigvis kom over i en avis mens han oppholdt seg i Valevåg.

Etter min vurdering er dette et på alle måter vakkert og verdifullt lite dikt, både innholdsmessig og formmessig (bemerk det blandede versemålet!). Den døde henvender seg ikke til noen bestemt, men til hver og en som måtte nærme seg graven. Så hvem er denne døde? Et ensomt menneske uten noen spesielt å henvende seg til? Kvinne eller mann, ung eller gammel, rik eller fattig? Vi vet det ikke. Vi kan ikke lese det ut av ordene. Vi ser ikke gravstedet – men hvem kunne i gamle dager få en grav med gravsten og gravskrift?

Med komponistens og musikkens inntreden taler ikke lenger den døde bare gjennom teksten, men også gjennom tonene. Og nå blir den døde til en kvinne. Musikken ivaretar stillheten i førstelinjens ord (pp), en forsiktig anmodning – men så begynner andrelinjens imperativ med et voldsomt følelses-utbrudd (f) – (wecket!) – som understreker hvor viktig det er å ikke bli vekket. Deretter følger diminuendo og en stillferdig beretning synes å begynne, men så får ordet gelitten en voldsom musikalsk markering (f) som vel sier noe om omfanget av lidelsen. Det følger umiddelbart diminuendo, og så avsluttes verset som det begynte, i stillhet og pp, hvoretter pianoet dør hen i ppp.





Tretet leise zu meinem Grabe, /../Tred stille (hen) til min grav, 7)
wecket mich nicht wieder auf. /../vekk meg ikke opp igjen.
Wisst, was ich gelitten habe /……/Vit (husk) hva jeg har lidd
in meinem Lebenslauf. /……………/i mitt (lange) liv. 8)

Kommentarer:
7) tretet – wecket – wisst er imperativ flertall, dvs. befalingen, oppfordringen eller ønsket retter seg til to eller flere personer: dere må trede – dere må ikke vekke – dere må vite. Denne nyansen er viktig fordi den umuliggjør at henvendelsen retter seg utelukkende til én bestemt person.
8) Lebenslauf: livsløp, levnetsløp. På norsk kan ordet livsløp brukes både om korte og lange liv. Jeg har satt inn ordet lange fordi jeg rent subjektivt opplever at denne gravskriften må omhandle et gammelt eller eldre menneske.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂