Kultur

Foto: Kaspar Hauser

Ludvig Irgens-Jensen (1894-1969) kom til verden i Kristiania og var en av Norges mest fremtredende komponister i mellomkrigstiden. Han skaffet seg nærmest på egen hånd dyptgående kunnskaper i musikkteori, instrumentasjon og komposisjon, og verkene hans ble ofte oppført og fikk en entusiastisk mottakelse både i inn- og utland.

I 1920 utgav han sangsyklusen Japanischer Frühling op. 2. Tekstene og tittelen hentet han fra den tyske dikteren og oversetteren Hans Bethge (1876-1946), hvis bok med gjendiktninger av japansk lyrikk, Japanischer Frühling, kom i 1911.

Høsten 1957 foretok han en forenkling av verket samtidig som han orkestrerte det. Denne nye utgaven for sang og orkester er blitt et av komponistens oftest fremførte verker.

Sangsyklusens navn, Japanischer Frühling (Japansk vår), blir etter min oppfatning litt misvisende siden bare ett av de ni diktene som tonesettes, kan sies å være et entydig vårdikt. Naturbildene virker nærmest å være skildringer av sommeren og sensommeren. For meg handler denne syklusen først og fremst om livsvisdom og aspekter ved kjærligheten.

Som hos alle store sangkomponister, finner vi også hos Irgens-Jensen en nær sammenheng mellom det som teksten og det som musikken uttrykker. Der er slektskap, om enn ikke identitet. Komponisten tolker teksten og velger ut fra sitt subjektive inntrykk hvordan han vil formidle tekstelementene musikalsk. Deretter blir det opp til utøverne å gi sin tolkning og forståelse av det de leser på notearkene. Vi som tilhørere, opplever så presentasjonen og budskapet på hver vår måte – beslektet, men ikke identisk.. Og det er som subjektiv lytter og leser jeg nedenfor skriver litt om fire av sangene.
Jeg har valgt orkesterversjonen av verket fordi jeg synes at den også viser komponistens mesterskap i å orkestrere. Av praktiske hensyn har jeg delt hver av langlinjene i Bethges gjendiktning i to. Med den norske oversettelsen forsøker jeg å komme så nær den tyske teksten som mulig, derfor har godt norsk språk ikke vært prioritert.

Op. 2, nr. 1: Heute – I dag (Japansk originaltekst: Ōshikōchi no Mitsune (898-922))

Her fester jeg meg ved diktets todelte budskap: Fortellingen om at vår og sommer snarlig vil gå under, og oppfordringen til leseren eller lytteren om å nyte øyeblikket, det eldgamle memento vivere (husk å leve) eller carpe diem (grip dagen). Stormvindens ødeleggende kraft er lett å høre i musikken, like ens den innstendige anbefalingen i de to siste linjene om å leve mens man gjør det.

Bald wird der Sturmwind /…………./ Snart skal stormvinden
durch die Fluren heulen /……………/ hyle over markene
und Laub und Früchte /……………../ og riste løv og frukter
von den Bäumen schütteln /………./ ned fra trærne
und Blumen knicken, /…………….…../ og knekke blomster,
wo er immer weht. /………………….…/ hvor enn den blåser.
Drum, willst du Blüten pflücken, /…/ Så vil du plukke blomster,
– tu es heute! /……………………………../ – gjør det i dag!
Vielleicht ists morgen /…………………/ Kanskje er det i morgen
schon zu spät. /……………………….…../ allerede for sent.

Op. 2, nr. 2: Der Blütenzweig – Blomstergrenen (Japansk originaltekst: Fujiwara no Hirotsugu (8.årh.))

I denne teksten finner jeg en videreføring av anbefalingen om å gripe nuet, benytte tiden og anledningen når muligheten er der. Hver blomst på blomstergrenen blir en kjærlighetserklæring og samtidig en bønn om kjærlighet. Alt kledt i blomstenes skjønnhet. Og det hele skildret musikalsk slik at jeg nok tror den inderlige bønnen om kjærlighet ikke blir avvist.

Nimm diesen Blütenzweig! /……/ Ta denne blomstergrenen!
In jedem Blatte /………………….… / I hvert blad
Der zarten Blüten /…………………/ på de spede blomstene
schlummert hundertfach /……. / slumrer på hundre ulike vis
Ein Liebeswort /………………………/ et kjærlighetsord
aus unruhvoller Brust. /…………./ fra (mitt) urolig(e) bryst.
O weise meine Liebe /……………/ Å, avvis ikke
nicht zurück! /………………………./ min kjærlighet!

Op. 2, nr. 4: An einem Freund – Til en venn (originaltekst: Öshikiöchi no Mitsune (898-922))

Ordene forteller meg uten dramatikk, gjennom stillhet og resignasjon, om en ulykkelig og skjult kjærlighet, så skjult at den bare kan omtales indirekte.
I den over to minutter lange, ordløse orkesterinnledningen som forbereder innholdet i teksten, fornemmer jeg en betagende ro, et vemod, en fortapthet og ensomhet som nesten er uten sidestykke. Og deretter svøper musikken seg mykt om de få, men akk, så megetsigende ordene. Jeg merker meg hvordan fortvilelsen i femte linje får et tilsvarende uttrykk i musikken. Et lengre og uttrykksfullt mellomspill knyttes så til før de to siste linjene gjentas.

Du kommst nur /……………………..…./ Du kommer bare
um die Blumen blühn zu sehen /…/ for å se blomstene blomstre
Bei meinem Hause. /……………………/ ved mitt hus.
Sind sie erst verwelkt, /………….…… / Er de først visnet,
So weiss ich wohl, /………………………/ så vet jeg godt,
dass ich mich Tag für Tag /…………../ at jeg dag etter dag
Umsonst nach deinem Kommen /…/ forgjeves kommer til å
sehnen werde. /……………………………/ lengte etter ditt komme.

Op. 2, nr. 9: Dauer im Wechsel – Det varige i det foranderlige (Japansk originaltekst: Ki no Tomonori (ca. 845-ca. 905))

Denne siste av sangene i syklusen leser jeg som et bilde på menneskets situasjon i skaperverket. Vi eldes og går til grunne mens naturen omkring oss, symbolisert ved kirsebærtreet, fornyes. Håret mitt er blitt hvitt, og tiden er kommet til å tenke over livets fortidige hendelser og det sammes avslutning. Vi er tilbake i den første sangens memento vivere, men samtidig aner vi en siste sangs memento mori (husk at du skal dø).

Der Kirschbaum /……………………..… / Kirsebærtreet
stand in Blüten. /………………………… / sto fullt av blomster.
Schwarz und jung /……………… .…… / Sort og ungt
Fiel mir das Haar vom Haupt, ……… / flagret håret om hodet mitt
indes ich tanzte. /………………………… / mens jeg danset.

Der Kirschbaum /……………………….… / Kirsebærtreet
stand in Blüten. /…………………….……. / sto fullt av blomster.
Frisch und jung /………………………..…. / Friskt og ungt
Erglänzten sie, /……………………………. / glitret de,
– mein Haar war grau geworden. /… / – mitt hår var blitt grått.

Heut wieder /……………………………….. / I dag igjen
blüht der Kirschbaum. /………………… / blomstrer kirsebærtreet.
Himmlisch jung ……………………………. / Himmelsk ungt
Wie immer /…………………….……….….. / som alltid,
lächeln seine Blüten nieder, – /…….. / smiler dets blomster ned, –

Mein Haar ward weiss, /……………… / mitt hår ble hvitt,
ich stehe sinnend da. /…………..……. / jeg står tankefull der.