Kultur

Alf Hurum (1882-1972) er en ganske spesiell skikkelse i norsk kunstliv. Han ble født i Christiania og fikk sin første musikkutdannelse der. Fra 1905 studerte han i Berlin, deretter fortsatte han i 1911 studiene sine i Paris og vinteren 1916-1917 i St. Petersburg. Hans forkjærlighet for et impresjonistisk tonespråk gjorde ham til en av banebryterne for denne datidens nye musikk i Norge, og det er som impresjonistisk preget komponist, at han har en viktig plass i norske musikkhistorie.

I 1924 dro han til Hawaii og ble med på en reorganisering av Honolulus symfoniorkester. Under ham som kunstnerisk leder og dirigent vokste det fra 30 til 70 musikere. Samtidig var han professor i harmonilære og komposisjon ved Panuhou School of Music i Honolulu.

Han hadde fra sine tidlige år vært en dyktig amatørmaler. Etter 1930 ga han opp å komponere og virket som billedkunstner frem til sin død. Han ble en berømt kunstmaler i Stillehavsområdet og delvis også på fastlandet i USA.

Alf Hurums musikalske produksjon er rikholdig og omfatter verk for ulike besetninger, men sannsynligvis hadde han en særskilt forkjærlighet for romanser. Imidlertid førte ikke det til noen stor romanseproduksjon. I alt utga han bare 16 sanger. Tekstforfatterne valgte han med omhu, og især Vilhelm Krag må ha stått hans hjerte nær. Åtte av sangene har tekster av ham.

Hurum har knappest fått den plass i norsk musikkpublikums bevissthet som han fortjener. Hans utenlandsopphold må nok ta noe av skylden for det.

Wilhelm Krag (1871-1933) har i motsetning til Alf Hurum fortsatt et kjent navn i norsk kulturhistorie, ikke minst som sørlandsdikteren fremfor noen. Han ble født i Kristiansand og flyttet senere til Christiania, var forfatter, journalist, forlagskonsulent, instruktør og teatersjef. Det litterære gjennombruddet hans kom i 1870 med diktet Fandango som senere ble tonesatt av Alf Hurum. Med dette diktet plasserer Krag seg som nyromantiker i opposisjon til realismen, og det er som nyromantiker vi skal møte ham i Hurums musikk. Man kan også beskrive ham som symbolist og dekadenseforfatter.

De av diktene hans som er tungsindige, dystre, mystiske og knyttet til døden, synes å ha funnet en spesiell gjenklang hos Hurum. I den gruppen faller helt klart fem av de åtte sangene. Nedenfor har jeg imidlertid plukket ut sanger med ulikt innhold for å vise Hurums musikalske mangfold. Tekstene er gjengitt slik som de synges.

Det var en dejlig hane. Op. 13, nr. 4 (1918)
La oss begynne med noe muntert og humoristisk – om enn med et alvorlig budskap. Her får man høre hvordan det går når en leder ikke tar ansvar for sin flokk og sitt område. Kanskje en dagsaktuell sang dette?
Hurum bruker en tydelig fortellende musikk i sangene sine. Den gjengir diktets og/eller det enkelte versets grunnstemning, og den beskriver også ofte enkelte elementer eller ord. Den behagelige og sorgløse stemningen i hønsegården endres tydelig musikalsk når tateren dukker opp. Er det ikke også slik at musikken «klukker» liflig etter ordet «klukke» og «sukker» stakkarslig etter ordet «sukke»?

Det var en deilig hane, en hane i en gård.
Han sad høit på et gjærde og gol i skjønnen vår.
Thi monne alle de små høner klukke.

Hans dragt var silkevirked, hans sporer var af guld,
og hundrede små høner de var ham tro og huld.
Thi monne alle de små høner klukke.

Da kom den sorte tater alt med sin grumme kniv,
han drap den skjønne hane og tok dens unge liv.
Thi monne alle de små høner sukke.

Han stak den på en stage og stjal dens fjere blå.
Småtuppen hang med nebbet og kunde det ei forstå!
Thi monne alle de små høner sukke.

Blonde nætter. Opus 13, nr. 1 (1918)
Dette er trolig den beste av Hurums sanger. Vi hører hans evne til å kombinere diktets og versenes grunnstemning med lett oppfattbare musikalske elementer som beskriver noe konkret.
I 1. vers etterfølges ordet «plasker» av pianomusikk som imiterer rislende vann, og etter ordet «galer» følger hanens «kyk-ke-li-ky». Den sterke musikalske vektleggingen av disse konkrete lydkildene i miljøet er berettiget. De setter muligvis i gang tankene og følelsene som beskrives i 2. og 3. vers. I 2. vers kan vi merke oss utformingen av «lange, lange». I 3. vers den «brå» klaverklangen (akkorden) foran setningen «Jeg stanser brat» og den «isnende» musikken foran «Jeg fryser…». Og hva skjer ikke musikalsk i forbindelse med ordet «ræd»?

I de forunderlig blonde nætter
jeg gaar alene, men med dig jeg taler.
Rundt om mig vaaren blomstersnehvid blunder,
et springvand pladsker lydt. En hane galer.

Jeg gaar alene, men med dig jeg taler,
som jeg har talt med dig saa mange gange.
Har du det ondt, min ven? Var du bedrøvet
i disse svundne aar, de lange, lange!

Jeg stanser brat. Jeg fryser nedad ryggen
og stirrer ræd omkring de stille sletter.
Aa Gud! Det er, som jeg hører dig græde
i de forunderlig blonde nætter.

Hvorfor hyler de sorte hunde. Op. 12, nr. 2 (1918)
Nå møter vi livets uforståelighet, utkrystallisert i ordet «hvorfor?». Her er voldsomhet og
desperasjon, uhygge og død, men kanskje også en forbigående antydning av fred og forhåpning knyttet til kirkeklokkene og kirkeporten? Dog trer vi vel ikke inn hverken på kirkegården eller i kirken?
Komponisten gir oss musikk som beskriver innholdet slik han opplever det: Fortvilelsen i de to første versene roes ned før det tredje verset hvor kirkeklokkeklanger toner mot oss og lar en form for fred senke seg. I fjerde versets to første linjer fornemmes en slags stillhet, men i de to siste linjene bygger det seg opp til ny uro. Hurum gjentar disse to linjene for å øke uhyggen og leder slik over til siste vers hvor vi stemningsmessig, både tekstlig og musikalsk, er tilbake i utgangspunktet.

Hvorfor hyler de sorte hunde
på landeveiene?
Hvorfor lusker ulvene ilsomt
indover heiene?

Hvorfor sænker sig kvælden så kvælende
sort og stor?
Hvorfor blir det så underlig stille
på jord?

Klokkerne klemter mod aftenstid,
kimer dagen til døde.
Det lyder så sælsomt i kvældens fred
udover engenes øde.

Langsomt åbner sig kirkens port,
der er så dystert derinde.
Da blegner løvet på alle trær,
og elven så taus mon rinde.

Der drar sig et langligt, klagende hyl
ind gjennem skogens sale.
Da bæver hele den lyttende jord:
inat rider døden i dale.

Liden Kirsten. Op. 12, nr. 1 (1918)
Er dette en tekst om et kjærlighetsforhold som er godt og som vil ende godt – eller går det galt? Hva betyr det at gjøken plutselig dukker opp i diktet?
Hurum synes å forstå dette diktet som en enkel og troskyldig folkevise-tekst hvor alt er greit. Jeg opplever i musikken en bemerkelsesverdig stillhet som nok kan knyttes til at det er en aftensang, men føler også noe vemodig og sorgfullt som er uventet og får meg til å tvile litt på at alt er som det skal. Vi hører så vidt en antydning av gjøkens «ko-ko» etter siste vers – sier det oss noe viktig?
Det kan være interessant å sammenligne med Edvard Griegs musikk til den samme teksten. Hos Grieg hører vi at gjøken musikalsk sett dominerer det hele ved sin vedvarende «ko-ko»-sang, noe som etter mitt skjønn ikke varsler godt. Heller ikke opplever jeg at grunnstemningen i Griegs musikk skildrer lykke og trygghet. Bemerk at Grieg lar sangens siste linje synges to ganger, altså nok en understrekning av gjøken som er på ukjent ferd «udi skove». Griegs versjon ligger på YouTube.

Liden Kirsten hun sad så silde,
mens gjøgen gol udi grønne skov.
Liden Kirsten nynned en vise,
imens hun sit brudelin vov.

Liden Kirsten hun sad ved sit vindve
og så på sin ring af guld,
og skotted nedad sit sorte skjørt
og smilte så tankefuld.

Liden Kirsten lagde sit hoved tilro
på armens snehvide lin.
Og hæggen dufted, mens Kirsten
drømte om kjæresten sin.

Liden Kirsten løste sit gule hår
og gik til ro i sin kove.
Liden Kirsten folded de hænder små,
mens gjøgen gol udi skove. –

Fandango. Op. 14, nr. 1 (1919)
Dikterens kretsing om døden finner vi også her, og komponistens måte å musikalsk beskrive et innhold på, er allerede behandlet ovenfor og behøver ikke å gjentas.

Ikke janitscharmusik!
Stille, I marschtunge rythmer!
Stille, musikanter!

Tscherkesserinderne, tscherkesserinderne,
lad dem kun komme!
Ind skal de danse på spæde små fødder
til dæmpet musik
fra fjerne guitarer.
Surrende, kurrende, kjælende toner,
smilende, hvilende, hviskende toner,
sanselig søde:
Fandango !

Dysterrødt skjær om den lyslette dans,
skinnende langslør som sølvskyer stryge,
bølgende arme sig slynge så myge
i dans!
Et rødt lidet øre, en hvid liden finger,
og fødder, som lydløse, lynrappe tripper
i sobelskinsdækkenets silkehår sorte. –
Og rislende ringlen fra smykker og stene.
Og kinder. Og øine.
Fandango!

Zerlina, min terne, din hals er så sød,
dit øie så sort,
men dit øie er vådt, Zerlina.

Zerlina, min terne, din læbe er rød,
din kind er så rund,
men din kind er så bleg, Zerlina.

Zerlina, min terne, din hud er så blød,
din mund er så frisk.
Men hvi bæver din mund, Zerlina?

«Ak, herre, det lider mod høstens tid
og Persiens roser, de falder.
Og duggen græder på nellikens mund,
og løvet visner, o herre.»

Zerlina, min terne, hav tak for din dans
og dit ord. – Lad mig ene.

Det visner. Det visner,
det visner, det visner,
verden, den visner, og roser og kvinder,
mit legem og alle de skjælvende nerver
visner!

Og tiden, den sniger sig langsomt forbi mig,
og timerne vandrer at grave min grav.
Jeg tør ikke tænke – jeg tør ikke leve.
Tør ikke dø!

Og i denne dødens den natdybe stilhed
risler som endeløs heilo-sang:
Det visner, det visner,
det visn….

Musik, musik, janitscharmusik,
den store kinesiske tromme!

***