Kultur

Harald Sohlberg (1869-1935) Havfrue (1896)
Olje på lerret, 51 x 89 cm. privateie.

Når jeg leser eldre, norske dikt eller lytter til eldre, norske sanger, tenker jeg ofte at den tids kunstnere stundom må ha opplevd en slags trolskhet i de norske kveldene og nettene.

Nå er det ikke så lett å si hva som skulle gjøre en kveld eller natt, en kvelds- eller nattstemning, trolsk. Det er langt lettere å hevde at det trolske ikke finnes, hverken i omgivelsene eller i kunsten.
Men viser ikke sangene nedenfor at kvelden og natten på et underlig vis kan tale til kunstnerne, og formidler ikke kunstnerne dette til oss? Aner ikke du, liksom jeg, noe trolsk som er der, og som påvirker? Du får lese og lytte og selv kjenne etter!

Siden jeg finner trolskhet hele året, har jeg hentet én sang fra hver årstid, og jeg lar komponistens fødselsår bestemme rekkefølgen. Sangutvalget kunne nok vært bedre, men YouTube har sine begrensninger.

Halfdan Kjerulf: Syng, Syng! – Tekst: Theodor Kjerulf

Halfdan Kjerulf (1815-1868) er den første av våre store komponister. Han ble banebrytende i norsk kunstmusikk og en inspirasjon for både Rikard Nordraak og Edvard Grieg. Mange av klaververkene hans kom i flere utgaver også i Tyskland. Her får vi nå en sommerlig sang til et dikt av broren, Theodor Kjerulf (1825-1888), en kjent forfatter den gangen.

Utgangspunktet er nattergalen som dukker opp i de norske skoger om sommeren. Elementene i diktet spiller sammen og utgjør en trolsk helhet: Sommernatten som er stille og mild, nattergalen som høres, abilden som dufter og jeg-personen som påvirkes på en underlig måte; det lidende sinn opplever noe «magisk» helbredende – noe trøstefullt?

Og inn i denne teksten smyger seg melodien og harmoniene vidunderlig vakkert, underbygger stemningen, understreker enkelte ord og forsterker det trolske.

Syng, syng Nattergal du!
syng mig en liflig Vise:
kan du saa döve min Hu,
kan du saa mage det nu,
at jeg maatte Længsel forlise.
Syng, syng Nattergal du!

Syng, syng snart, er du snild;
kom, kom let og behænde:
Abilden dufter dig til,
Natten er stille og mild,
alle mine Tanker de brænde.
Syng, syng snart, er du snild;

Kom, kom, Sanger og tal!
Der, hvor jeg hörer hjemme,
er der ej Nattergal,
der veed jeg Sorrig og Kval
lyve sig til syngende Stemme.
Kom, kom, Sanger og tal!

(forlise: miste / behænde: grasiøst, raskt / Abilden: epletreet / Sorrig: sorg)

Agathe Backer Grøndahl: Aftnen er stille – Tekst: Bjørnstjerne Bjørnson

Og etter Halfdan Kjerulf følger en av elevene hans, Agathe Backer Grøndahl (1847-1907), trolig den største av våre kvinnelige komponister. Hun var også en formidabel pianistinne som ble beundret langt utenfor Norges grenser. Her setter hun melodi til et dikt om en fortryllende vinternatt av Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910).

Det er en fredfylt aften hvor stjernene funkler på vinterhimmelen, hvor havet slår is-lagt mot strendene og hvor hele naturen synes å stunde mot det som skal komme, mot vår og sommer.
Alt leder med en uimotståelig kraft jeg-personens tanker hen til den elskede, til en kjærlighetens sommer. Mennesket er viljeløst trukket inn i, blitt en del av naturen omkring – en del av en trolsk enhet?
Musikken smelter mykt og vart sammen med teksten, og det oppstår et fortryllende hele.

Aftnen er stille,
Timerne trille
lydløse ned i det evige Væld.
Kun mine tanker
lyttende vanker:
Vil hun ei komme ikvæld?

Vinteren drømmer,
Stjernerne svømmer
gjennem dens florlette Syner og ler.
Nævnende Sommer,
Elskov og Blommer:
Tør hun ei møde mig mer?

Havet med Panden
islagt mod Stranden
sukker i Længsel og reisesyg Ro.
Skibe for Anker,
sejl-fyldte Tanker;
O, vi må findes, vi To!

(«Aftnen er stille»: Bjørnsons tittel på dette diktet er Stævnemødet. Det har fem vers, men antallet som synges varierer / Væld = vell: stor mengde, flom, strøm («et vell av følelser»); hver ny time går inn i en evig strøm av timer.)

Alf Hurum: Blonde nætter – Tekst: Vilhelm Krag

Så til Alf Hurum (1882-1972), vår første og ypperste impresjonistiske komponist. Han har i liten grad nådd inn i norske musikklytteres hjerter, men kanskje denne sangen, til tekst av sørlandsdikteren og nyromantikeren Wilhelm Krag (1871-1933), kunne bøte på det?

I lyse vårnetter får fortelleren en selsom og velgjørende fornemmelse av å kunne tale med sin tidligere(?) elskede. Våren blunder, et springvann plasker, en hane galer – men hvorfor? Kanskje blunder våren siden det som sies er så privat, kanskje blir lyden av vannet et minne om den kjæres stemme, kanskje kunne hanen gi tanker om en annen hane som galte tre ganger? Jeg vet ikke! Men jeg-personen fylles av erindring og omsorg – og alt er såre godt. Brått og brutalt smadres stemningen; som ved et trylleslag endres alt til forferdelse og gru. Hvorfra kommer gråten? Den plutselige kulden? Frykten? Det trolske kan kanskje vise seg på mange måter?

Komponisten beskriver teksten med toner. Det begynner fredfullt og stille. Snart hører vi vannet i fontenen og hanen som galer. Vi kommer til andre vers, og tempoet øker, musikken antyder sterkere engasjement og inderlighet? Med tredjeversets begynnelse kommer et voldsomt musikalsk utbrudd – en isnende redsel? Så roer det seg igjen. I etterspillet leder musikken oss tilbake til førsteversets, til utgangspunktets stemning.

I de forunderlig blonde nætter
jeg gaar alene, men med dig jeg taler.
om mig vaaren blomstersnehvid blunder,
et springvand pladsker lydt. En hane galer.

Jeg gaar alene, men med dig jeg taler,
som jeg har talt med dig saa mange gange.
Har du det ondt, min ven? Var du bedrøvet
i disse svundne aar, de lange, lange!

Jeg stanser brat. Jeg fryser nedad ryggen
og stirrer ræd omkring de stille sletter.
Aa Gud! Det er, som hører jeg dig græde
i de forunderlig blonde nætter.

(Krag kaller dette diktet for I de forunderlige, blonde nætter, altså likelydende med første og siste linje. Hurum setter tittelen Blonde nætter på sangen og endrer første og siste linje til forunderlig blonde / Krag: som hører jeg dig græde endres av Hurum til: som jeg hører dig græde – bruken av gråte synes jeg lite om!)

Norsk folkemelodi arr. Eivind Groven: «Om kvelden» – Tekst: Arnulf Øverland

Så den yngste av komponistene, tradisjonsbæreren og fornyeren Eivind Groven (1901-1977), hardingfele-spilleren, mannen bak det «renstemte orglet» og mesteren for det fordums pause- og kjenningssignalet i radioen. Her skal vi høre hans kor-arrangement av en gammel norsk folkemelodi fra Hornindal – og slik kombineres det aller eldste med det aller yngste. Teksten er av Arnulf Øverland (1889-1968), dikteren og samfunnsdebattanten som fra 1946 fikk bo i Grotten, Statens æresbolig i Oslo.

Det høster. Det mørkner og går mot natt. Dagens arbeid er endt, og menneskene søker ro liksom mye annet i naturen. Høstnettene blir lange og gir ikke alltid søvn, de maner isteden opp tanker og drømmer. Natten kan trylle frem synet av den elskede, drømmene om henne, lengselen etter henne – og alt er bare godt. Men pass på: Det hele kan slå om! Blir drømmene til virkelighet? Tåken legger seg over landskapet, og i skogen har mye gått ille ved kvelds- og nattetid. Plutselig er ikke stjernene så vennlige som de var hos Bjørnson, de er ubønnhørlige og strenge. Trolskheten i norske kvelder og netter kan gi seg mange utslag.
For øvrig er det trolldom for meg at en ny tekst kan settes til en gammel melodi og arrangeres av en moderne komponist med et besnærende resultat som dette. Trollskap finnes nok i kunsten også!

Om kvelden når det mørkner, og alle går til ro,
da stenger jeg for stall og for låve.
Og spurvene, de netter seg i hver sitt lille bo,
da går vel også du til din kove.
Men siden vet jeg ikke å få tiden til å gå,
for i de lange netter, da lenges jeg så,
da har jeg ikke sinn til å sove.

Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår,
så sort og alvorlig er ditt øie.
Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår,
der vet du ennu ikke så nøie;
for ennu har vel ingen fått komme dig nær.
Men over stolen henger dine fattige klær,
ditt skjørt og dine strømper og din trøie.

Det mørkner over veien, og høsten stunder til,
og tåken, den tetner over enge.
På stiene i skogen har mangen en gått vill,
og stjernene de stiger så strenge.
Men kan du ikke komme iaften, lille venn,
så send et bud og si mig, når kommer du igjen?
Jeg har ikke sett dig på så lenge!

(netter seg: tar hvile for natten. / Øverlands egen tittel er En liten vise, men den kalles ofte Om kvelden eller Om kvelden når det mørkner)