Kultur

Utsnitt av Lars Osas (1860-1958) portrett av Ivar Aasen (1895)

Catharinus Elling (1858-1942) var en norsk komponist, organist, musikkpedagog og ikke minst samler av folkemusikk. I hans Norske folkeviser for sang og klaver (ni hefter, utgitt fra 1908 til 1925), finner vi i det tredje heftet en melodi fra Hornindal i Sogn og Fjordane. Arnulf Øverland (1889-1968) skrev sitt dikt En liten vise til denne melodien – utgitt i Hustavler (1929). En gang på 1930-tallet arrangerte komponisten Eivind Groven (1901-1977) melodien både for blandet kor, og for sangstemme og klavér.

Melodien, i Grovens arrangement, kan vi høre her – trolig det beste man finner av den på Youtube…

Arnulf Øverlands rett og slett betagende verselinjer:

En liten vise

Om kvelden når det mørkner, og alle går til ro,
da stenger jeg for stall og for låve.
Og spurvene, de netter seg i hver sitt lille bo,
da går vel også du til din kove.
Men siden vet jeg ikke å få tiden til å gå,
for i de lange netter, da lenges jeg så,
da har jeg ikke sinn til å sove.

Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår,
så sort og alvorlig er ditt øie.
Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår,
der vet du ennu ikke så nøie;
for ennu har vel ingen fått komme dig nær.
Men over stolen henger dine fattige klær,
ditt skjørt og dine strømper og din trøie.

Det mørkner over veien, og høsten stunder til,
og tåken, den tetner over enge.
På stiene i skogen har mangen en gått vill,
og stjernene de stiger så strenge.
Men kan du ikke komme iaften, lille venn,
så send et bud og si mig, når kommer du igjen?
Jeg har ikke sett dig på så lenge!

Man kan mistenke at også sunnmøringen Ivar Aasen (1813-1896) kjente til denne melodien. Det er godt kjent at han kalte sine dikt for viser, og som hovedregel hadde en melodi de kunne synges til. I alle fall passer det perfekt i dette tilfellet.

Denne teksten, kalt Gagnløysa (Det nytteløse), skal være skrevet i 1851, og altså noen år før Catharinus Elling ble født.

Eg vil so gjerne syngja og veit meg ingjen Song;
kvar Stubben, som eg veit, hev eg sungjed.
Paa Fusk og Fille-Visor var sakte ingjen Trong,
av slike Ting da ha’ mid ein Dungje.
Men mangt so lyt ein nytta, naar inkje betre finst,
daa lyt ein ofto taka dan Ting, ein vyrde minst.
Slikt hender baade Kjeisar og Kungje.

Og sume dei digtar um Skog og Mark og Fjell;
so væl veit dei alting te laga.
Men her i Landed er da so mødeleg eit Stell;
d’er lited, som Hugjen kann draga.
Her Sumaren er liten, og Vinteren er lang,
og Kroppen er so frosen og Magjen er so svang.
Da høyrer du no alle Tider klaga.

Og sume dei digtar um Elskugjen mest,
um blomstrande Kinner og Kjakar.
Ja, kunde da no vara, so var da væl best.
D’er snildt te sjaa tvo elskande Makar.
Men Kjærleikjen minkar, og Mødo ho veks;
dan smilande Vækjo vert ei rukkutter Heks.
So dan Ting heve og sine Hakar.

Og sume dei digtar um Friheiti snildt,
at alle Mann er like, dei meinar.
Men endaa er eg rædd, um d’er aldri so gildt,
da skiler seg daa Herrar og Sveinar.
Dan Mann, som heve Magti, fær Friheiti nog,
men fær du liti Magt, fær du liti Friheit og.
Eg kvider mot te segja, kva eg meinar.

So er da noko’ aafaatt med alle desse Ting,
og vistnog er da so med dei fleste.
Ver nøgder med Luten din, um han er no ring,
og tenk deg, at ditt er da beste.
Og naar du drikker Vatned, so tenk, at da er Vin,
og naar du slagtar Kalven, so tenk at d’er eit Svin.
D’er Tankjen, som gjerer det meste.

Som man kan se, ble Ellings folkemelodier utgitt før Øverlands Hustavler. Hvilken tekst Elling presenterte denne melodien med, kjenner jeg ikke til. Men jeg har faktisk hørt melodien, i Grovens arrangement, bli fremført med Aasens tekst. Og her har vi, om jeg ikke er på feil jorde, en melodi som har inspirert to av våre største norske diktere til temmelig forskjellige tekster.

Men melodien er den samme.

(Det skal for øvrig nevnes at betegnelsen parodi opprinnelig ble brukt når man satte nye tekster til eksisterende musikk – som verdslige sanger som grunnlag for messer – og at det opprinnelig ikke hadde betydningen «latterliggjøring»).

Les også

Aktiv arv -
Barder mot barbari -
Langsom glede -
La oss erindre Emil Boyson -
Ars moriendi -
Valsetakt i øst og vest -
Gammel lede -

Les også