Kultur

Foto: Anders Beer Wilse (1919), Sølvgelatinkopi, Norsk folkemuseum.

Johan Nordahl Brun Rolfsen (1848-1928) var skolemann, pedagog og forfatter. Hans Læsebog for folkeskolen forsvant fra klasserommene i midten av forrige århundre, men den var epokegjørende i norsk pedagogikk, og for flere generasjoner formet den Norges litterære kanon. Det er blitt sagt at den la grunnlaget for en hel nasjons kulturelle dannelse.

I 1892 utkom første bind av leseboken, og i 1895 var alle de fem hovedbindene ferdige. Etter hvert kom verket i flere utgaver, på landsmål og riksmål og i ulike utgaver for skolene i byene og skolene på landet. Det antas at denne leseboken med dens reviderte utgaver og mange enkeltbind, er blitt trykket i mer enn 8 millioner eksemplarer frem til midten av 1950-tallet. Og som Francis Bull (1887-1974) treffende skal ha uttalt: Nest etter Bibelen har vel ingen annen bok i Norge vunnet så stor en lesekrets.

Nordahl Rolfsen arbeidet etter den gang nye prinsipper: Leseverket skulle inneholde fortellinger av norske og utenlandske forfattere og være skrevet på et språk som var lett å forstå for barn. Religiøst innhold skulle reduseres noe til fordel for mer verdslig stoff. Boken skulle utstyres med illustrasjoner, og det skulle lages musikk til et utvalg av diktene. Noen av de mest fremtredende billedkunstnerne den gang bidro med sitt, og blant komponistene finner vi Edvard Grieg. I Norsk biografisk leksikon kan vi lese at Rolfsen er den eneste av våre store lærebokforfattere som med ubønnhørlig konsekvens har satt kunst foran pedagogiske og skolepolitiske hensyn.

Da Edvard Grieg (1843-1907) ble spurt om å bidra med melodier til boken, takket han ja og tonesatte i tillegg til de fire sangene som jeg presenterer nedenfor, ytterligere tre: Havet, Sang til juletreet og De norske Fjelde. Han ble så fascinert av tekstene at han gjorde mer ut av sangene enn opprinnelig tenkt. Derfor utgav ham dem i 1895 i et eget hefte for sang og piano som Barnlige Sange, Op. 61. De ble uroppført av Nina Grieg (1845-1935) på en konsert i København i april samme år. Grieg arrangerte dem senere også for 3-stemt barnekor. Trolig er dette noen av beste sangene som ble skrevet for barn på den tiden.

Den engelske sangerinnen og Grieg-tolkeren Astra Desmond (1893 –1973) skriver at dette er virkelige barnesanger, rytmiske, velklingende, enkle og allikevel alltid musikalsk interessante. Vår egen komponist Monrad Johansen (1888-1974) sier at flere av dem tross det enkle og fordringsløse utstyr allikevel kommer opp i rekke med Griegs beste sanger. Og så Harald Sæverud (1897-1992): … inni meg nynner det om og om igjen en melodi … jeg vil ikke analysere den, jeg vil ikke søke å finne ut teoretisk hvorfor den virker så betagende på meg, skjønt jeg nok aner det; – jeg vil bare ubekymret få nynne den videre, i dag og i morgen, den naive, vidunderlige Fola, fola Blakken!

NB: Skrivemåten i sangtekstene følger Griegs noteutgave på Brødrene Hals Forlag (1895).

Lok. (Bjørnson.) Op. 61, nr. 3
Bjørnstjerne Bjørnsons (1832-1910) tekst er hentet fra En glad gut, den siste av bondefortellingene hans. Den ble utgitt sammen med andre fortellinger i boken Smaastykker i 1860 etter å ha gått som føljetong i Aftenbladet kort tid før. Den glade gutten, Øjvind, eier en liten bukk som den fremmelige, fireårige Marit klarer å lure til seg ved hjelp av en smørkringle. Umiddelbart deretter synger hun denne lokken som i sammenhengen nesten må oppfattes som en seierssang:

Kom, bukken til gutten, kom, kalven til mor,
Kom, mjauende katten i snehvide skor,
Kom, andunger gule, kom frem ifra skjulet,
Kom, kyllinger smaa som neppe kan gaa,
Kom, duerne mine med fjærene fine!
Se græsset er vaadt, men solen gjør godt,
og tidlig, tidlig er det paa sommern,
men rop paa høsten saa kommer’n!

Kveld-sang for Blakken. (Nordahl Rolfsen.) Op. 61, nr. 5
Nordahl Rolfsen selv skrev flere av tekstene i leseboken sin, både prosa og dikt. Og man må bare konstatere at han gjorde det med ubestridelig dyktighet. Denne sangen, også kalt Fola, fola Blakken, har overlevd i ulike skolesangbøker opp til vår egen tid. Bemerk innspillingen: Taipei Ladies’ Singers – Grieg når også til Taiwan!

Fola, fola Blakken!
Nu er Blakken god og træt;
Blakken skal bli god og mæt.
Aa fola, fola Blakken!

Uf, den leie bakken
og den lange, stygge vei!
Den var rigtig dryg for dig,
du gamle, gamle Blakken.

Far han kasted frakken;
Blakken kan ei kaste sin,
svetter i det gamle skind,
den snilde, snilde Blakken.

Snart skal Blakken sove.
Ikke mere slit i dag,
ikke mere sælegnag!
Og ikke mere traave!

Fola, fola Blakken!
Gaar du ind i stalden din,
kommer vesle gutten ind
og klapper dig paa nakken.

Ser du gutten smile?
Hører du det bud han har?
Han skal hilse dig fra far:
I morgen skal du hvile.

Drøm om det, du Blakken:
Bare æde, bare staa,
kanske rundt paa tunet gaa
med veslegut paa nakken.

Fiskervise. (Ved Petter Dass.) Op. 61. nr. 4

Petter Dass (1647–1707) skrev denne teksten til Judith Volqvartz og Rasmus Angell da de giftet seg i 1703/1704 (?), og den opprinnelige tittelen er Brudlopsdigt til Rasmus Angell i Nordlandene. Diktet består av 16 vers og er fullt av ordspill og hentydninger. Det gir ikke bare en herlig og realistisk beskrivelse av fiskerens liv og levnet i hine hårde dage, men også av brudgommens gjøren og laden for å få sin utvalgte; han kastet ut sitt snøre (angel = fiskekrok), han ventet, og fikk sin fangst. Grieg nøyde seg med fire av versene.

Det hænder vel ofte,
du kaster fra tofte
dit snøre fra bord,
men har ikke lykke
til flyndren at rykke
med angel og snor.

Ti flyndren, som laksen,
hun bider ei straksen,
er heller lidt sen.
Jeg kjender de drenge
som siddet har længe,
fik aldrig et ben.

Naar snøret er runden
og sænket til bunden,
staar lykken hos Gud.
Han giver ei skarnet:
kast derfor kun garnet
i Jesu navn ud!

Gud signe din angel,
at den ei har mangel
paa torsk eller skrei!
Og gid han maa føre
til dig og dit snøre
den levrede sei!

Fædrelands-salme. (Efter Runeberg ved Nordahl Rolfsen.) Op. 61, nr. 7

Johan Ludvig Runeberg (1804 – 1877) regnes som Finlands nasjonalskald. Han skrev den finske nasjonalsangen, Vårt land, vårt land, vårt fosterland og brukte den senere som innledningsdikt i sitt mest kjente verk, dikteposet Fänrik Ståls sägner. Den originale tittelen på sangen som Nordahl Rolfsen har gjendiktet her, er Fosterlandet eller Bevara, Gud, vårt fosterland, og den har opprinnelig ni vers.

Du Herre, som er sterk og stor,
du verge vore fædres jord!
Vær du vort skjold i fred og strid,
i sorgens og i glædens tid.

Her ser vi hvad os huger bedst,
her har vi hvad vi elsker mest;
det land ei findes, fjernt og nær,
som er for os, hvad dette er.

Ja skjerm, o Gud, vort kjære land
fra fjeld til fjeld, fra strand til strand,
sænk over det din mild vagt,
lig morgendugg paa engen lagt.

Du verne og velsigne hver
som er det tro og har det kjær;
men den som øde vil dets fred,
ham slaa du i din vælde ned.

Du løfted det af mørket op,
som blomsten af en lukked knop;
til sidste stund, du Herre Gud,
lad det i lys faa vokse ud.

Men lyset er dit eget ord,
en sol for himmel og for jord,
lad den i al sin glans faa staa
og aldrig mere fra os gaa.

**