I midten av mars vaiet IS-flagg over de antikke ruinene i Palmyra. Inntil da arrangerte Den islamske stat massehenrettelser i Palmyras teater, tidvis med barn som bødler. Seks uker etterpå fremfører et russisk symfoniorkester en konsert, “Pray for Palmyra”, på den samme, romersk-inspirerte scenen. Nå sitter syriske barn på tribunene og vifter med syriske og russiske flagg. Portrettet av Palmyras heroiske, drepte sjefsarkeolog står fremme. Putin henvender seg til publikum via videolink. Moskva sender eksperter for å gjenoppbygge UNESCO-ruiner som Den islamske stat ødela.

Det sørgelige er at ingen vestlige ledere ville finne på å markere sin innsats for klienter i Midtøsten med å demonstrere sine lands kulturelle storhet på en lignende måte. Bush og Blair talte til sine soldater i Irak, Sarkozy og Cameron klemte på noen barn i Tripoli. Mangelen på en klartenkt strategi, og ditto mangel på tiltro til egne lands idealer, leder Vesten ut i den ene ulykke etter den andre.

Etter Russlands innmarsj i Syd-Ossetia avholdt Putin en lignende konsert som i Palmyra. Likeledes under OL i Sochi; ønsket er å fremvise russisk storhet for verden. På radio og TV ironiserte NRKs journalister over Putins “gammelmodige” musikkvalg, “han går helt tilbake til røttene”, “han hadde ikke behøvd å gå  langt tilbake”. Men dette følelsesrepertoaret virker, det skal fortelle hvem russerne er som folk.

ANNONSE

Symbolikken blir desto kraftigere når en klassisk konsert avholdes i et antikk teater i Palmyra, der en av klodens mest brutale terrororganisasjoner oppholdt seg for bare noen uker siden. Javel, krigen utkjempes nådeløst – opprørernes siste sykehus i Aleppo ble nylig bombet – og Putin & Assad gjør gjerne en deal med Den islamske stat når det er beleilig. Men konserten forteller at krigen utkjempes på vegne av sivilisasjonen.

Når Vesten styrtet Taliban-regimet, ble symbolet på den nye tid skolepiker og politikvinner med hijab. Likestilling er godt, bevares, men neppe hva man går til krig for. Etter invasjonen i Irak bagatelliserte koalisjonen angrepene på Iraks museer og kristne minoritet. Straks IS var fordrevet fra den viktige kristne byen Ma’loula i Syria, besøkte en uniformert Assad byens kloster fra 400-tallet. Ville Angela Merkel våget å gjøre det samme, selv i en hijab?

For at propaganda skal virke, må den være troverdig. Når Putin kysser et ikon i en ortodoks kirke, eller en Madonna-figur i Vatikanet, er det en maktdemonstrasjon.

Til alle tider har hærførere oppildnet sine soldater med taler før stridighetene. Da er de nødt til å tale sannferdig, det man vet er løgn, oppildner ingen. Pericles’ gravtale er det ultimate eksempel på “hvem er vi” og “hvorfor kjemper vi”.

Demokratier har ikke anledning til å ofre sine soldater med diktaturernes forakt for menneskeliv. Men også demokratier er beredt til enorme oppofrelser, om det synes nødvendig. Overveiende kristne soldater i to verdenskriger er bevis på dét.

Det er ikke kristendommen som gjorde Europa svakt. I motsetning til hva vår tids agnostikere hevder, var det da Europa satte kristendommen på gangen at tvil på egne idealer og manglende offervilje pasifiserte kontinentet. Europeere vil ikke dø for idealer de ikke tror på, og Europas ledere tror åpenbart ikke nok på disse idealene til å utgreie om dem når de sender sine soldater i strid. Det er på tide at Europa finner tilbake til sine røtter, og seg selv, før en krigerkultur med røtter i sand slår altfor dype røtter i vår jord.

 

http://www.dailymail.co.uk/news/article-3575447/Culture-civilization-return-Palmyra-Russian-orchestra-performs-concert-ancient-Roman-amphitheatre-time-ISIS-used-carry-public-executions-Syria.html

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629