Kommentar

Bilde: Peder Balke Fra Nordkapp (1840)

Det er ikke gitt at en leser umiddelbart skjønner hvor vi skal etter å ha lest overskriften, men bi bare litt, de fire ordene henger sammen på en noenlunde logisk og tidsnær måte. Vi kommer til det alt sammen etter hvert.

Litt før jul i 2017 ble den hijabkledde, da 19 år gamle Sumaya Jirde Ali av avisen «Bodø Nu» kåret til Årets Bodøværing.  Jirde Ali kom til Norge og Bodø fra Somalia som seksåring, men har i følge avisen siden utviklet seg til å bli en «samfunnsdebattant med skarp penn og få kvaler [som taler] mektige personer imot, blant annet i debatt på NRK med Sylvi Listhaug.»  Derfor er hun blitt «en utrolig viktig stemme for veldig mange unge kvinner, som tidligere har slitt med å finne forbilder som taler deres sak.» Journalisten i «Bodø Nu» begikk også følgende syntaksperle som delbegrunnelse for valget: «Men også som forfatter av boken Kvinner som hater menn, en diktsamling hun selv har skrevet.» Så det så, her snakker vi om en sann opprører mot alt Hvite Rasistiske Nordmenn står for, ingen tvil om saken.

La meg forsiktig karakterisere etterforløpet etter den illustre utnevnelsen på følgende måte: Det ble litt bråk. Ikke alle nordlendinger enn si bodøværinger var like begeistret, og det kan nok ha vært en og annen ikke-progressiv borger som i sakens anledning og «brått mod» slengte i vei noen gloser om uvettet «Bodø Nu» hadde utvist. Det nordnorske språk er rikt på invektiver, blir vi ofte fortalt, ikke minst av dannede mennesker sørpå, og nå dukket kreative kallenavn tatt fra, av alle muligheter, den kulinarisk-zoologiske sfæren («hettemåke» og «trygdepudding») opp som beskrivelser av den slørbærende. Det var neppe pent ment, men samtidig mener jeg meg å vite at folk er blitt kalt mye verre ting av arge både nordlendinger og andre uten at moralpolitiet er gått av skaftet. Jirde Alis egne utrop til begeistrede tilhørere («Fuck Listhaug! Fuck politiet! Fuck diplomatisk debatt!») var i så måte klargjørende, men ikke akkurat eksempler på god folkeskikk.

Oppsikten kåringen vakte ikke bare langs den vakre nordlandskysten, men også ellers i kongeriket avslørte en dyp avgrunn mellom dem som var fortørnet, og dem som jublet over den unge damens suksess. Saken er vel kjent, så jeg skal nøye meg med å si at personlig hadde jeg nok mest til overs for de førstnevntes vurderinger, nylig sammenfattet i disse spalter av Karine Haaland både innsiktsfullt og humoristisk. Jirde Ali utnytter andre, men blir til gjengjeld samtidig selv brukt. Det motsatte synspunkt er kommet til uttrykk i et utall avisartikler, alle moralsk opprørte over at «hets og hat tvinger en modig ung kvinne til å trekke seg tilbake fra offentligheten.» Statsminister Solbergs støtteerklæring til Jirde Ali inneholdt viktig neologistisk nybrottsarbeid i og med lanseringen av begrepet «religiøs rasisme;» jeg håper å komme tilbake til dette ved et senere høve.

Er Sumaya Jirde Ali bodøværing? I en viss forstand ja, alle den stund hun bor i Bodø. Men selvsagt ligger det mer i ordet enn bare referanse til bosted dersom man bryr seg med å se litt dypere enn til overflaten av substantiver som bodøværing, nordlending og nordmann.

Man blir ikke japaner bare fordi man reiser til, eller endog bosetter seg i, Tokyo. Dette er selvsagt for alle som har et mer emosjonelt-eksistensielt forhold til språk enn det en lavutdannet computer har; viktige ord for menneskelige egenskaper og trekk har konnotasjoner som omfatter uendelig mye mer enn det fremgår av lineære oversettelser foretatt med en statsrettslig ordbok i hånden. En nasjon er noe mer enn en stat enten folk skjønner det eller ikke, og hjemstavn er noe annet og dypere enn bosted. Du kan finne Oslo-boere som har hatt sitt virke og sin bolig i hovedstaden under størstedelen av livet, men som reiser heim til Lom eller Åfjorden eller Sørreisa så sant de bare kan for atter å puste inn barndommens luft og dufter. En Oslo-mann kan motsatt flytte til et lite sted og bo der i år etter år, men dette gjør ham ikke uten videre til sambygding i folks øyne, ikke med hjertet som også på dette området typisk har og snakker et språk hjernen ikke alltid forstår. Merk vel at det ikke nødvendigvis ligger noen avstandstagen i dette, snarere erkjennelse av en ontologisk forskjell som det i noen tilfeller tar lang, lang tid å slette ut, selv i tilfeller der ingen kan se med et blikk at personen «i frågan» har sine røtter annet steds enn der han nå bor. At det samme gjelder i enda større grad for en hijabkledd somalisk kvinne, må man nesten være naiv globalist for ikke å forstå.

Det har falt i mange menneskers lott å kjenne seg «ainnsleis» i livet (den store ringsakringen Alf Prøysens fortreffelige ord om egen opplevelse), ja, kanskje er vi et flertall som på et eller flere viktige livsområder har følt eller føler at vi ikke hører til, at vi står utenfor. Til grunn kan ligge avvikende etnisitet, utseende, interesser, religion, politisk oppfatning, seksuell legning (som noen sier lå til grunn for Prøysens bruk av ordet om sitt eget utenforskap; kanskje er det rett, kanskje ikke) eller mye annet; vi vet alle at det er mange måter mennesker ikke passer inn på. Vi vet også at det ikke er mulig å tvinge seg på et fellesskap som ikke selv inviterer den ainnsleise inn som en slags «honorary citizen;» også dét skjer nemlig, og da spiller det til gjengjeld ingen rolle hvor mye man ellers skiller seg ut fra de opprinnelige, de som har vært der siden arilds tid. Slike psykologiske fellesskap kan ikke reguleres utenfra, hverken med lov eller propaganda. Enhver som i barndommen har flyttet til et nytt sted, kanskje fra bygda inn til byen, vet dette. Men tar man tiden til hjelp og ikke skjeller ut de mange for at de ikke umiddelbart hilser deg velkommen eller på annet vis markerer samme syn på din fortreffelighet som det du selv har, så går det oftest bra til slutt. Best sjanse for at det skal ordne seg, har man når forskjellene i utgangspunktet er relativt små. Sammenhengen er ikke av dem man trenger å være rakettforsker for å fatte.

I samspillet innenforskap-utenforskap spiller også biologi en rolle enten man liker dette eller ikke. Det er lettere å få innpass dersom man ser ut som alle andre, ikke bare snakker som dem, har samme interesser, holder med samme fotballag og alt det andre tilsynelatende likegyldige som samlet skaper en identitet. Folk er hverken blinde eller døve for forskjeller mennesker imellom og unnlater heller ikke å la seg merke av det de ser og hører bare fordi noen ovenfra – NRK, lærere, aviser, opinionsdannere av alle de slag – forteller dem at slikt skal de ikke bry seg om. Det er i dette perspektivet at unge Sumaya Jirde Alis holdning til det nordlandske og norske slår en som temmelig spesiell, faktisk tvers igjennom dysfunksjonell i sin kravstorhet.

Visst, det går an å understreke skilnaden mellom seg og de innfødte – for eksempel ved å bruke det islamistiske symbolflagget hijab, provosere med ekstrovert og selvhevdende opptreden overfor sitt nye hjemlands institusjoner, slenge ut av seg at man hater menn, kanskje særlig hvite sådanne, samt viktige sider ved samfunnet de samme hvite menn har skapt – men det fremstår da som inderlig sært å bli til døden fornærmet, såra og vonbroten dersom disse andre, altså nordmenn hvis slekt har bodd her i hundrevis av år, ikke begeistres over oppførselen. Også du, Sumaya Jirde Ali, sår det du høster, og du burde ha skjønt såpass nå at de fleste nordmenn ikke deler synet til dem som løfter deg frem og bruker deg som symbol for sin egen politiske vinnings skyld.

For vær sikker: Nordmenn er hverken uendelig dumme eller uendelig tålmodige, ikke i Bodø, ikke i Nordland for øvrig og heller ikke ellers i landet. Hadde du vært aldri så lite smålåten overfor folket i landet som tok i mot deg, så ville de trolig adoptert og akseptert deg som en av sine trass i alle forskjellene i utgangspunktet, slik det har skjedd med mange, mange adoptivbarn fra Korea og medlemmer av andre etniske grupper som har kommet hit. Det er noe med å «ta seden der man kommer» som svenskene sier. Det er nemlig ikke gjestene som skal bestemme når de kommer på besøk, det er vertene.

Jirde Ali bærer derimot på en kulturell bagasje som mange fremmede åpenbart ikke klarer å håndtere ved ankomst til et europeisk land; kanskje er det dette som trass i utnevnelser, diktutgivelser og allmenn medieåtgaum (ikke alle 20-åringer inviteres til NRK for koseprat med Ole Torp når de blir furtne) gjør at hun føler seg dårlig behandlet av det norske samfunnet, av de såkalte rasistene. Hun har med i sekken en suprematistisk religion, islam, som befinner seg i konflikt med den kristen-ateistiske opprinnelige befolkningens oppfatninger overalt der disse møtes. Slikt skaper mistro og fiendtlighet selv i et samfunn med Disneyland-ambisjoner om at egentlig, egentlig vil alle bare være snille med hverandre. Til sist blir reaksjonen motstand og uvilje, sterkere jo mer uhøflig og provoserende den nyankomne opptrer.

Kombinasjonen av frekk selvhevdelse og, når motstand møtes, påberopelse av status som offer for rasistiske nordmenns hat og skittkasting, er noe vi har sett flere ganger de siste årene når globalistene har funnet frem en passende ung, kvinnelig, muslimsk rollemodell de synes passer til å legemliggjøre Det Nye Norge. Både disse unge menneskene selv og deres bakmenn later til å være uvitende om at de ikke har monopol på skittkasting. «What goes around, comes around» heter det på verdensspråket, og på norsk sier vi at «som man reder, så ligger man.»

Gammel visdom er gjemt i slike ord. Resten av Norge lar seg ikke omskape i hverken Dagsavisens, Dagbladets, NRKs eller Bodø Nus bilde. Ei heller blir en sammenheng sann bare fordi Erna Solberg og andre politiske topper påstår den. Det finnes godt om nordmenn som ikke konsulterer noen av disse «autoritetene» før de danner seg et bilde av egen virkelighet.