Sakset/Fra hofta

«J’Accuse…!» (Jeg anklager!) skrev den innflytelsesrike franske forfatteren Émile Zola over hele førstesiden på avisen L’Aurore den 13. januar 1898. Han henvendte seg med sitt åpne brev til Frankrikes president Félix Faure, og tok i brevet den jødiske offiseren Alfred Dreyfus’ side. Dreyfus ble i 1894 utsatt for justismord, og sendt til den beryktede Djeveløya for å ende sine dager der. Dreyfus-saken er blitt kalt «Frankrikes styggeste øyeblikk», og Zolas støtte til Dreyfus – som senere ble frikjent – er i ettertiden blitt stående som et kroneksempel på sivilt mot og kamp mot urettferdighet.

Inspirert av Émile Zola, tok Hans Normann Dahl, Gunnar Garbo, Roald Halvorsen, Katrine Kloster og Berit Ås i 1998 initiativet til å stifte Zola-prisen. Initiativtagerne redegjør slik på Zola-prisens hjemmeside:

I etterkrigstiden har mange enkeltpersoner lidd urett fordi de har benyttet sin grunnlovsbestemte ytrings­frihet til å forsvare grunnleggende verdier i det norske samfunn; menneskerettigheter, demokrati og rettssikkerhet. Foreningen er stiftet i respekt for deres personlige mot og engasjement og i håp om å inspirere enkeltpersoner til å vise sivilt mot i årene som kommer.

Det høres jo vakkert ut «å forsvare grunnleggende verdier i det norske samfunn; menneskerettigheter, demokrati og rettssikkerhet». Blant de 19 tildelingene som har funnet sted siden 1998, finner vi et vidt spenn av personer og bakgrunner, bl.a. Kadra Noor, Ole Kopreitan, Gunnar Stålsett, Tore Sandberg, Erling Borgen, Per-Yngve Monsen, Margreth Olin og Amal Aden.

Vinneren for 2018 er Sumaya Jirde Ali:

18. januar 2018 får 20-åringen Sumaya Jirde Ali årets Zola-pris. Hun bor i Bodø og har fra høsten 2016 vært en aktiv samfunnsdebattant og skrevet i blant annet Aftenposten, Dagsavisen og Klassekampen. Høsten 2017 ga hun ut sin første diktsamling, Kvinner som hater menn.

Sumaya Jirde Ali får årets Zola-pris fordi hun har vist sivilt mot og åpent og uredd har avdekket eller motarbeidet forhold som truer menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet i Norge.
Likeverd for alle samfunnsborgere er en av Sumaya Jirde Alis hjertesaker, og hun har hele veien vært opptatt av argumenter, ikke personer og grupper. Selv vil hun ikke identifiseres med en gruppe, men sier: “Jeg er meg selv.” På det grunnlaget vil hun forbedre Norge som demokrati og motarbeide rasisme, sier Zola-prisens leder, Karl Eldar Evang.

Sumaya Jirde Ali kom til Norge fra Somalia som 6-åring, og har vokst opp i Bodø, der hun i fjor ble kåret til Årets Bodøværing. Hun er nå ambassadør for Stopp hatprat og aktiv i kvinnenettverket Noor. I Bodø har hun dessuten vært leder i jentegruppa i det lokale Røde Kors. Hun har av den grunn lært mye om andre ungdommer, om deres liv og erfaringer, og kan derfor være en stemme for de tause. Den stemmen bruker hun også som redaksjonsmedlem i tidsskriftet Voks, som skriver om flerkultur og feminisme.

I 2017 skrev Sumaya Jirde Ali et dikt om å være jobbsøker med hijab: Å være svart muslim på søken etter jobb/det er som å være en depresjon;/alltid uønsket. Slik går hun rett på sak, viser fram seg selv og sine argumenter, uten å frykte verken autoriteter eller mobbere.

Den som har fulgt med Jirde Ali en stund, kan ikke unngå å registrere at dette er en debattant som ikke legger noe i mellom når meningsmotstandere skal imøtegås og karakteriseres. For kort tid siden ble Oslo-politiet kritisert av bl.a. Antirasistisk Senter for såkalt etnisk profilering, noe som forøvrig ble tilbakevist fra Politiet. Retorikken om rettssikkerhet er hos Ali ikke alltid så nøye:

Dette sier en debattant som klart og tydelig proklamerer «Jeg er ikke ansvarlig for noen andre enn meg selv», og som dermed kaster seg inn i diskusjonsfloraen som en egosentriker uten ansvarsfølelse for samfunnet hun er en del av. Kanskje det forklarer hvorfor hun mener det er helt selvfølgelig å dra på ferietur til Somalia, landet hun og familien i sin tid flyktet fra?

Jirde Ali er heller ikke den som unnslår seg å bruke hudfarge som argument i en debatt. I et innlegg i Dagbladet 15. februar om den «blendahvite, mangfoldsfattige» regjeringen Solberg skriver hun bl.a.

[Statssekretær Rebekka] Borsch ønsker seg et fargeblindt samfunn hvor hudfarge ikke skal definere om man kan klassifiseres som innvandrer eller ikke. Dette er urealistisk ettersom ytre markører er høyst relevante i det hverdagslige.

Det er identitetsmarkørene som skaper flest sosiale problemer for ulike grupper i dagens norske samfunn. Videre lurer vi på om Borsch også ønsker stigmatiseringen som følger med anerkjennelsen «ekte innvandrer», som hun lengter etter.

Videre bruker Jirde Ali også uttrykk som «usynlig minoritet» og «jukseinnvandrer» om innvandrergrupper som utseendemessig er lik majoritetsbefolkningen, og som derfor ofte ikke tas for å være innvandrere. Hennes oppsummering av eget debattinnlegg kan vanskelig tolkes som noe annet enn et ønske om omvendt apartheid, at folk må kvoteres inn i styre og stell på bakgrunn av hudfarge:

Hvilke signaler sender en regjering som ikke gjenspeiler befolkningen? Representasjon avler tilhørighetsfølelse og er en anerkjennelse av din eksistens i samfunnet. Hva skjer da med barn og unge som vokser opp uten denne representasjonen?

Er vi virkelig ikke kommet lengre i 2018 enn at noen mellom linjene må prøve å rettferdiggjøre påstanden om at «Erna er ikke min statsminister fordi hun er hvit»? Hvem er det som klamrer seg til hudfarge som «argument» her? Slike holdninger kan neppe sies å være til forsvar for demokratiet.

I en tid der kvinner i Irak risikerer ti år i fengsel for å kaste hijaben, tviholder Jirde Ali på dette hodeplagget som signaliserer kvinneundertrykkelse, undergraver menneskeverdet og som støtter oppunder den militante islamismen. Den iranske flyktningen Lily Bandehy setter presise ord på dette islamist-symbolet på egen FB-side:

Hijab er en politisk uniform. En uniform for en farlig politisk ideologi. De som vil støtte iranske kvinnerskamp for frihet og likestilling kan kaste hijaben. De som støtter iranske regime og sharia-loven fortsetter å gå med hijaben. Beholde hijaben og samtidig snakke om likestilling, er lureri. Og norske feminister må vise hvor de står og hvem de støtter. Det hjelper ikke å ha røde strømper men samtidig forsvare bruk av hijab.

Så mye for Jirde Alis solidaritet med sine medsøstre.

Og hva angår islam i seg selv, er det igjen mer relevant å låne øre til en som virkelig har kjent islamismens grusomheter på kropp og sjel, enn en som leker liksom-feminist i trygge Norge. Walid al-Kubaisi ble i anledning av 60-årsdagen nylig intervjuet i Dag og Tid:

– Kva vil du seia til muslimane i Noreg?
– At vi som gruppe har oppført oss uklokt. Vi har forsterka biletet media har spegla: at muslimar fyrst og fremst er religiøse vesen som ikkje kan frigjera seg frå tradisjonane frå mellomalderen. Er det rart at folk vert skeptiske til oss? Muslimane i Noreg må vita at dei er den svakaste minoriteten. Kvifor? Fordi nordmenn fryktar dei. Motstanden mot innvandring handlar om muslimane – ikkje polakkar, vietnamesarar og tamilar. Ingen fryktar dei. Nordmenn fryktar religionen islam og at islam skal påverka Noreg. Og eg skjønar dei. Eg er redd islam sjølv. Kven blir ikkje det når ein ser korleis politisk islam øydelegg land etter land i Midtausten, og korleis mange muslimar i Europa bur i gettoar og held fast på tradisjonelle overtydingar om korleis samfunnet bør styrast. […]

– Kvar står du politisk?  
– Mange har prøvd å klistra meg til høgreekstremistar fordi eg er kritisk til politisk islam. Men eg lèt meg ikkje styra av ideologiar, berre av verdiar og prinsipp. Inst inne kjenner eg meg som ein venstreradikalar, det har eg alltid gjort. Det har difor vore slitsamt og krevjande å få urettvis kritikk frå venstresida. Men det får så vera. Eg ser på mykje av den norske venstresida som eit deformert barn av høgresida. I Noreg har venstresida i praksis støtta islamismen og dei konservative muslimane med alt dette dialogpratet. Dei går ikkje i dialog med ekstremistane på høgresida. Kvifor er dei då så sjenerøse andsynes islamistar?

Zola-prisen gis altså til personer som modig har stått opp for å forsvare grunnleggende verdier i det norske samfunn som menneskerettigheter, demokrati og rettssikkerhet. Og som Zola-prisens leder, Karl Eldar Evang, utdyper: «Forbedre Norge som demokrati og motarbeide rasisme».

Om årets tildeling står i stil til statuttene, får bli opp til andre å bedømme. Men spesielt vakkert for Émile Zolas minne er den ikke.

I rest my case.