Kommentar

Dokumentarprogrammet Spekter i NRK tok denne uken for seg «rasismens mange ansikter» og «rasismens grusomme historie». Det sier seg selv at dette må bli for ambisiøst. Men den historiske og komparative rammen sier noe om hva slags «fortelling» Christine Præsttun og NRK ønsker å lage rundt et sensitivt tema.

Den første innvendingen er at man gjorde det lettvint for seg ved å ta utgangspunkt i historiske eksempler basert på rase, mens dagens problemer ikke baserer seg på rase, men religiøse og etniske forskjeller. Ved å ignorere denne avgjørende forskjell ble NRK frivillig eller ufrivillig et redskap for de som nettopp ønsker å gjøre f.eks. kritikk av religion til et spørsmål om rasisme, mens de samme grupperinger slipper unna med en behandling av ikke-troende som sterkt minner om rasisme.

Ekstra problematisk blir dette når det mest sensitive innslaget i programmet nettopp handlet om en slik konflikt, nemlig hvordan den norske gutten Elias ble skviset ut av en skole med hovedsakelig muslimske barn. Præsttun brukte sogar uttrykket «rasisme» om denne behandlingen.

Tittelen på programmet var «Er vi alle rasister?», og svaret lot til å være «ja, mer eller mindre».

Man kan godt gi et begrep en annen betydning, men da må man presisere forskjellen. Det gjør ikke dagens antirasister, og det har skjedd en devaluering av ordet slik at det enten vekker motvilje eller brukes i hytt og vær, så det til slutt ikke betyr noen ting. NRKs Anders Magnus hadde besøkt Holmlia igår for å spørre hva elevene syntes om Barack Obama. Samtlige i klassen ville stemt på Obama. Hvorfor? – Fordi han er svart, svarte en etnisk norsk elev.

Rasisme er blitt en fortelling om å være god, og de som kollektivt vet de tilhører de riktige, kan kose seg med å finne ut hvem som er onde, dvs. rasister. Slik kan antirasismen bli et flokkfenomen som jager avvikere og forrædere.

Når man forsyner seg av historiens brutale eksempler, kan det gi en farlig selvsikkerhet. Det lages en kobling: «Dette er fakta, vi vet hva rasismen har utrettet.» Neste slutning er: Derfor må en slik utvikling forhindres. Spørmålet blir: Hvor langt kan vi gå? Ganske langt. Men spørsmålet som aldri stilles er: Kan vi være sikre på at dette er rasisme eller at en person er rasist?

Stortinget har selv gått foran med å innføre omvendt bevisbyrde. Det er åpnet for at en anklaget selv må bevise at en handling ikke var rasistisk/diskriminerende ment. Det er like vanskelig å bevise en negativ, noe som ikke eksisterer, som det var for Saddam Hussein å bevise noe han ikke hadde: nemlig masseødeleggelsesvåpen. I Irak gjaldt det tross alt fysiske ting. Men Stortinget vil at man skal bevise noe mentalt. Antirasistisk senter venter bare på at det skal reises en sak som kan skape presedens. Hvis f.eks. en boligselger skulle bli dømt, vil det få konsekvenser for personvernet som er hinsides det Datatilsynet og Georg Apenes har kunnet forestille seg. Men Advokatforeningen, Politijuristenes forening, Amnesty og lignende har såvidt jeg vet ikke ymtet et ord om denne tikkende bomben under rettsstaten.

Hvorfor så detaljert om dette? Det antirasistiske evangeliet er blitt Det glade budskap, som skal frelse det flerkulturelle paradis fra fortapelsen.

Christine Præsttun hadde innkalt leder av Senter for innvandringsforskning ved NTNU, Berit Berg. Seerne hadde først fått se hverdagsmennesker uttale seg om hva som irriterte dem mest ved innvandrere. På spørsmålet – Er dette rasisme? svarte hun: – Nei, dette er ikke rasisme. Hun ga så en definisjon av rasisme som gikk på nedverdigende syn på en bestemt gruppe, og gikk over til å snakke om «hverdagsrasismen» i Norge. Problemet er generalisering: Folk skjærer alle over én kam ut fra enkeltepisoder. De leser om en knivstikking i avisen og baserer sine oppfatninger på det. Berg mente dessuten at språkproblemer hadde med manglende skolegang å gjøre, og innvandrere ville i arbeid.

Berg ble selv et eksempel på generaliseringens lave presisjonsnivå, og Præsttun utfordret henne heller ikke.

Det bemerkelsesverdige er alle institusjoner i dagens Norge som arbeider med innvandring, sammenholdt med hvor lite dristig og utfordrende tenkning som demonstreres. Dette er folk som er betalt for å finne svar på opplagte spørsmål. Men de opplagte spørsmål stilles aldri. I stedet får folk høre at de er rasister. Denne tausheten og boikotten av folks problemer er med på å undergrave folks tillit til systemet, og nører opp under negative holdninger, nettopp det motsatte av hva Berg og kollegene hennes ønsker.

Kamera skiftet til Trondheim og drapet på den somaliske drosjesjåføren. Trondheim-politiets plettede rulleblad ble beskrevet, men enken ga dem så godt skussmål: De hadde virkelig lagt seg i selen for å oppklare drapet, som etter all sannsynlighet ble begått av en etnisk norsk med forkjærlighet for våpen, voldstendenser og hat mot innvandrere.

Samtale med leder av Somalisk Nettverk, Bashe Musse, som var ren koseprat. Det ble vist bilder fra borgerkrigen i Somalia som illustrasjon på hvor forferdelig folk har hatt det. Men alle steder i Somalia er ikke slik, og har heller ikke vært det. Folk reiser tilbake hele tiden, også fra Norge. Musse var også ute og forsvarte innsamlingen til al-Shabab-militsen som nettopp steinet en jente som var voldtatt. Er man journalist når man overser alle disse bitene som ikke passer inn?

Neste innslag var «historisk syn på rasisme». NRK er helt hemningsløse når det gjelder å forsyne seg av historisk filmmateriale, hvis bare saken er god. Vær varsom-plakaten burde hatt en paragraf om misbruk av bilder. Spekter brukte bilder fra D.W. Griffiths’ film «Birth of a Nation» (1915), som omhandler bl.a. Ku Klux Klan. Å bruke fiksjon som historisk dokumentasjon er problematisk. Vi så klansmedlemmer som red «posse» etter svarte og hengte dem. Reporteren fortalte at filmen forherliget KKK, men leser man hva som står på Wikipedia, er bildet mer nyansert. Men det er ikke rom for nyanser i NRKs fortelling.

Neste eksempel var selvsagt Det tredje rike. Her ble det sagt om jødene at «de fikk skylden for alt som gikk galt». En slik uttalelse sier noe om presisjonsnivået og kunnskapen. Det er helt feil. Det er å bagatellisere antisemittismen. I det tilfellet i historien hvor den biologiske rasismen legges til grunn for det første industrielle folkemord, reduserer NRK det til et spørsmål om «skyld for alt som gikk galt».

NRK har underliggende premisser for sin «fortelling», som ikke artikuleres men styrer fremstillingen. Det gir uredelig journalistikk.

Professor Arne Johan Vetlesen skal svare på om vi alle kan bli rasemordere, det er en type trivalisering han holder seg for god til. Præsttun vil vite om det er trekk ved vårt samfunn som kan peke på en farlig utvkling, og Vetlesen svarer klokt at miljøkrisen er farlig. Hvis menneskene må slåss om knappe ressurser, kan de bli hensynsløse.

Elias

At NRK og Christine Præsttun ikke selv forstår sammenhengene de opptrer i, viser innslaget om Elias på åtte år fra Grønland.

Det er en sterk historie. At en familie velger å stå frem er i seg selv oppsiktsvekkende, noe Unni Wikan berømmer dem for. Elias er en intelligent gutt. Han oppfatter mye. Han blir ikke godtatt av sine jevnaldrende på skolen han har gått på. De er muslimer, og han er ikke muslim. De ser på ham som uren. De sier: – Du spiser gris, du kommer til djevelen.

Noen må ha lært ungene å se slik på ikke-muslimer. Foreldrene og et helt miljø. Elias opplever det samme i bakgården, dvs. her møter han også vold. Elias forsøker å gå ut, blir slått, og etter noen forsøk gir han opp.

Familien bor på Grønland i Oslo. Moren omtaler seg selv som gammel antirasist. De «tror» på det flerkulturelle samfunn. Det er kommet for å bli, som hun sier. Det var derfor uaktuelt å skifte skole, selv om læreren advarte dem om at det kunne bli tøft for Elias.

Moren Ingunn Solli er reflektert. Min kunnskap om det flerkulturelle har vært akademisk, sier hun. Elias har opplevd det på kroppen. Det går ikke så bra. Elias trekker seg tilbake, er mest inne, blir frustrert og ensom.

Etter to slitsomme år gir foreldrene opp, og flytter Elias til en annen skole med mer blandet elevmasse. Storyen ender slik sett godt for ham. Men underveis har vi fått med oss noen kraftige motforestillinger.

Moren sier: – Som gammel antirasist er det rart å se at like barn leker best. Hun har et alvorlig spørsmål: – Hvis ikke barna får det til en gang, hvordan skal vi voksne få det til?

Elias lever i det fargerike fellesskap, og er langt mer fremskreden enn de voksne. Han sier det ikke handler om hudfarge. Det handler om religion. Moren blir med Elias ned i bakgården, og de andre ungene flokker seg rundt ham. De vil vite om hun er Elias sin mamma, om de bor der, hva de gjør osv. Så spør de: – Er dere muslimer? Moren skal til å forklare at de ikke er så opptatt av religion, men hun får et blikk fra Elias som stopper henne og han svarer: – Vi er kristne.

Det har en åtteåring på Grønland i Oslo forstått. Man må velge, man må tone flagg og tilhøre noe. Å være ikke-troende blir ikke forstått.

Det burde gi alle politisk korrekte noe å tenke på. Deres demontering av den kristen-humanistiske arven vil bli fylt med noe annet, noe som er langt mer pågående. Lammet kommer ikke til å gresse ved siden av løven.

Ukjent side

Til å kaste lys over denne utstøtelsen av en norsk gutt har Præsttun innkalt Unni Wikan, og Sultan Shoaib fra Islamsk Råd Norge. Shoaib er forsiktig av natur, men virker også helt oppslukt av sin egen kultur. På spørsmål om denne «rasismen» er noe han kjenner av egen erfaring, svarer han at han har hørt om den, men aldri støtt på den slik som her. Shoaib vil gjerne finne sosioøkonomiske forklaringer på forskjellene mellom Elias og skolekameratene.

Unni Wikan kommer heller ikke heldig ut når hun åpner med å si at det er et faktum at «like barn leker best». Dermed avliver hun grunntanken bak det flerkulturelle samfunn, som er det motsatte: at alle barn kan leke sammen.

– Dette er en veldig trist historie, og det er veldig modig av foreldrene og Elias å stå fram. Det er ikke så rart at han ble stengt ute fordi han ikke hadde noen av sine egne. Like søker like, det er vanlig i alle samfunn, sier Wikan.

Wikan er en av de få norske forskerne som tør tenke selvstendig og ytre seg kritisk. Men man får inntrykk av at hun vurderer situasjonen og doserer kritikken. Hun skal også leve i landet.

Etter hvert blir hun mer direkte, og sier at det finnes negative holdninger til nordmenn blant innvandrerne. De synes nordmenn mangler moral og kultur, og særlig er det omgangen mellom kjønnene det reageres på.

Wikan trekker frem at 95 prosent av de som kommer til Norge, ødelegger sine papirer. – Vi aner ikke hvem de er, sier hun.

Men heller ikke Wikan går inn på muslimenes oppfatninger av rent og urent, som er i kategorier og på en skala vi er helt ukjent med. Her støter vi på et merkelig fenomen: Disse antipatiene vokser i styrke når de slår seg ned her. Det skyldes påvirkningen i hverdagen, fra medier og andre mennesker. Muslimer føler seg truet, og deres renhetskrav skjerpes. Da blir det plutselig virkelig hvem som spiser gris, at den som spiser gris er uren. I neste omgang kan man ikke spise med samme bestikk, må ha egen meny osv. Disse konfliktene er allerede velkjente, men både journalister og fagfolk kvier seg for å ta dem opp. De overlater det til «hverdagsrasistene».

Spekter: Er vi alle rasister?

Magasinprogrammet Spekter tar for seg rasismens mange ansikter. Debatten har rast i høst om hva som er rasisme og om det er et stort problem i Norge. Programleder Christine Præsttun ser på rasismen i Trondheim, blant innvandrere på Grønland i Oslo og rasismens grusomme historie.

Programmet går i reprise på NRK2, lørdag 8.11. kl. 16.35

Kan sees på webtv

hederlige artikler på nrk.no:

– Når du spiser gris så kommer du til djevelen


– Fordommer er ikke spesielt norsk

– Nordmenn frykter rasist-stemplet

– Etnisk hvite nordmenn er redd for å kritisere ikke-vestlige innflyttere i frykt for å bli stemplet som rasister og høyreekstreme, sier religionsforsker Hanne Nabintu Herland.