Nytt

Olga Stokke og Hilde Lundegaard har skrevet en av de mest rett på sak-artiklene om islamiseringen av Grønland som har stått på trykk i en riksavis. De tar for seg den usynlige kontrollen, blikk, kommentarer og mimikk. Hvis den utøves av mange nok trenger man ikke bruke fysiske midler. På Grønland er det mange nok.

Fatima Tetouani er fra Marokko og gift med en norsk mann. Hun trodde hun kom til et vestlig, opplyst land. Det er hun som opplever Grønland som «mer muslimsk enn Marokko».

Reportasjoner som Stokke/Lundegaards er «farlige» fordi de får mytene til å sprekke: de flerkulturelle mytene om at alt går så bra, og muslimenes fasade om at de er tolerante og fredelige, også innad.

Slike reportasjer vekker derfor motstand på mange hold, også innad i redaksjonene. Mange kilder får piggene ut hvis man stiller ubehagelige spørsmål.

Det er derfor all grunn til å rose Lundegaard og Stokke: De har ikke veket unna. De har fått i tale «dissenterne»: en marokkansk kvinne som Tetouani, en iraner, Bobby Burner, som alle på Grønland tror er muslim, men ikke er det, og en europeisk homofil, Michael Hartmann, som flyttet til Grønland for å oppleve mangfoldet.

Nå er mangfoldet i ferd med å skvises ut. Dvs. fargene og luktene er der, og hvis man bare passerer kan man slippe å vite om det ubehagelige og fortsette praten som om ingenting har hendt.

Men under overflaten skjer det en økende sosial kontroll: det går spesielt ut over kvinnene, og deres klesdrakt. Dernest homofile. Ramadan er et mektig instrument til sosial kontroll med sitt spise-, drikke- og røkeforbud.

Typisk for den sosiale kontrollen er at den utøves av vilt fremmede: de føler seg bemyndighet, de føler seg hjemme nok til at de kan drive selvjustis.

Det er interessant at Bobby Burner sier han merket at 9/11 var et tidsskille. Det har flere sagt, men jeg har aldri sett det gjengitt i norske aviser.

På Grønland forlater turbankledde menn fredagsbønnen i det de unge og trendy innleder en lang helg på byen. Her er byens største tetthet av khatbuler og minareter. Burner liker det kulturelle mangfoldet. Men spesielt etter 11. september 2001 har han merket en negativ utvikling: økt bruk av sosial kontroll, hijab og heldekkende kapper. Flere menn med skjegg.

–Å bli stoppet på gaten opplevde jeg som plagsomt og truende. Det var verre enn å bli slått ned. Det finnes ingen bevis for denne formen for trakassering, sier Burner.

Det er nettopp det: det finnes ingen bevis. Hvis både norske journalister og muslimene tier, kommer slike opplysninger ikke ut. De fleste lever fjernt fra virkeligheten på Grønland, de kan nok ane at noe foregår, men at det er så ille vil de færreste drømme om. Marokkanske Tetouani bruker ordet «okkupasjon», for det fungerer som det: man påtvinger andre sin moral og levemåte.

Bobby Burner ble i fjor høst hetset enda en gang da han spiste en frukt på vei inn i frisørsalongen hvor han er fast kunde.

Han merket frisørens fiendtlige blikk, de andre kundene som vekslet blikk og så foraktelig på ham.

Bryskt opplyste frisøren om at det var ramadan, før han skrudde på radioen med Koranen-resitasjoner. Med raske, sinte bevegelser gikk frisørens hender over Burners hår.

–Han oppførte seg som om jeg var en uren, som han helst ikke ville røre. Han ville bli kvitt meg så fort som mulig.

Burner tror vi vil se mer segregering enn integrering fremover.

Presset føler til at de som ikke liker seg, flytter. Det er også meningen. Da styrkes kontrollen, og man slipper «spioner» som kan fortelle det norske samfunnet at det vokser opp et parallellsamfunn på norsk jord, med egen justis.

Tetouani tenkte sønnen skulle gå på Vahl skole. Det var der to norske foreldre fikk spørsmål fra SFO om ikke jentene deres kunne gå med hijab på skolen – frivillig selvfølgelig – for alle andre gjorde jo det. Så slapp de å stikke seg ut.

Hvordan skal norske barn kunne bo i en bydel med slike holdninger? Tetouani forteller om en episode. Det sies ting som ikke er ment for utenforståendes ører:

Egentlig skulle Tetouani sønn begynt på Vahl skole, med over 95 prosent fremmedspråklige elever. Men etter et besøk takket hun nei. –Alle jentene var dekket til, jeg følte meg som i moskeen. Sønnen min skal ikke bli mobbet fordi han har en far som spiser svin og ikke er omskåret.

Hun har arbeidet i en barnehage i området og vet at det skjer. En mor fra Algerie trodde seg uhørt da hun kjeftet på sønnen sin fordi han hadde lekt med de norske barna.

–Du vet jo at de spiser gris og kommer til helvete, minnes Tetouani morens formaning.

Hun sukker. –Tradisjon og fattigdom gjør at de fortsetter å isolere seg i Norge. Det alvorlige er at de prøver å okkupere denne bydelen.

En venninne besøkte henne i sommer. Kledd i kort sommerkjole, opplevde hun møtet med Grønland så ubehagelig at hun aldri vil komme tilbake. Venninnen vil ikke snakke med Aftenposten.

–Hun er redd. Religion er det farligste å snakke om, forklarer Tetouani.

Abid Q. Raja skal ha honnør for å ha lånt til stemme til artikkelen. Han forteller at kontrollen særlig rammer jentene, og det er igjen selvtekten, jentene skal tuktes og tvinges, gjennom overgrep:

Abid Raja har i arbeidet med sine dialogmøter om integrering fått betroelser fra mange muslimske jenter om hvor belastende de opplever Grønland. Noen holder seg unna, andre innretter seg og kler seg i tradisjonelle klær for å unngå hets. Mest utbredt er den ikke-verbale hetsen med aggressive blikk som irettesetter, håner, forakter.

Både Raja og andre understreker at dette kun gjelder en begrenset gruppe. Men en del menn opptrer som religionspoliti overfor muslimske jenter som går vestlig kledd, fordi de frykter at deres døtre skal gjøre det samme.

–Selv fremmede jenter de ikke kjenner, forsøker mennene å kontrollere. Kontrollen brer om seg, men på Grønland har det utviklet seg en aksept for den, sier Raja.

Walid al-Kubaisi er ikke lenger like aktiv i debatten. Han sier det er et bevisst valg: han ønsker å ligge lavere. Det er blitt for farlig å være synlig og bo på Tøyen.

Tre unge somaliere stoppet ham utenfor leiligheten hans, ropte og skrek og truet med å drepe ham hvis han ikke sluttet å kritisere islam.

–Ikke alle er villige til å si sin mening og betale prisen. Jeg ønsker ikke mer bråk, fastslår han, og tror det er vanskelig for nordmenn flest å få med seg hva som foregår.

–De vil ikke blande seg i innvandrernes konflikter. Men jeg er bekymret. Det gjelder ikke alle. Men de som isolerer seg i denne ghettoen, får lov å fortsette å kontrollere andre.

Det ville vært interessant å høre hvordan denne artikkelen oppsto. Lundegaard og Stokke har trolig fått høre historier, og på et eller annet tidspunkt bestemt seg for å se nærmere på saken.

Hvorfor har vi ikke fått høre noe fra forskere eller noen av de offentlige etatene? Norge har et stort antall mennesker som ikke driver med annet enn integrasjon og flerkultur: fra UDI, IMDI; Likestillings- og diskrimineringsombudet, Culcom, en rekke NGO’er: ved hver minste innstramming fra myndighetenes side stiger lydnivået. Hvorfor har de aldri sagt noe om den virkeligheten som vokser frem midt i hovedstaden?

Svaret er politisk korrekthet og feighet:

Sosiolog Katrine Fangen sier at dette er en velkjent beskyttelsesstrategi, et vern mot det som oppfattes som uheldig påvirkning fra den vestlige kulturen.

–Det får noen til å opphøye seg til moralpoliti for å kontrollere hvordan en god muslim skal kle seg. De ser egen moral som mer høyverdig enn andres.

Fangen som nå leder et stort EU-prosjekt om integrering, sier at det er lignende erfaringer i andre europeiske land som Frankrike og Storbritannia. Hun mener at en årsak til at moralens voktere blir flere og strengere kan være at det stadig kommer nye innvandrere rett fra land i krig.

–I krig oppstår det gjerne en religiøs konservatisme som en del tviholder på når de kommer til Norge.

Inger-Lise Lien er av en annen støpning. Hun tør å si det som det er:

Sosialantropolog Inger-Lise Lien ser overvåkingen som et uttrykk for at de som bor i området, begynner å føle seg trygge nok til å håndheve egne standarder og verdier.

–Dette er en kamp mellom tradisjonalistiske og moderne holdninger, sier Lien, som ser at de intolerante holdningene er på vei inn.

–Men de kommer innenfra. Innenfor gruppene vi skal vise toleranse, innføres intoleranse.

Denne artikkelen er banebrytende, den vil garantert gi gjenlyd i regjeringskontorer, akademia og kulturlivet.

Moralkontroll i Oslos innvandrergater