Kommentar

For eliten er kulturdebatten noe utvendig. Noe de kan turnere etter eget forgodtbefinnende. Jonglere med historie. For n’te gang hevde at alt vi tror er norsk, er importert osv. Til det kjedsommelige. Fortellingen om Norge blir en anti-fortelling. De sitter med kontrollen. Ingen tør for alvor utfordre dem, selv om det som sies etter alt vi vet og har lært er det rene sprøyt. Vi kjenner det i ryggmargen.

For andre er debatten noe langt mer alvorlig. Den er noe eksistensielt. Det er selve grunnfjellet det handler om. Om fremtiden, som enkeltmennesker, familie og nasjon.

For vanlige mennesker er dette dypt alvorlige ting.

Eliten kan tillate seg å frikoble kultur og moral. De fører en uforpliktende debatt.

Vanlige mennesker vet at kultur og moral er intimt forbundet. Alle som oppdrar barn vet det.

Vi registrerer at hos eliten blir man mer høystemt og høytravende jo svakere samfunnsmoralen blir. De fete frasene drysser ut.

Det later ikke til at mediene reflekterer over at borgerne sitter til doms over det de gjør. At integrering handler om moral. For hva er det nye innbyggere skal integreres i? Man kan ikke integrere mennesker inn i prinsipper. Når eliten kommer trekkende med rettigheter og verdier, er det tynne saker, for hva betyr de i praksis? De glemmer det avgjørende spørsmål/svar: Hvordan blir disse verdiene etterlevd i dagens Norge?

Lørdagens VG er et skoleeksempel på hvordan samfunnseliten er fullstendig bevisstløs i forhold til verdier og moral. På rekke og rad kommer artiklene som er normløshet satt i system.

Det åpner med en kommentar av politisk redaktør Hanne Skartveit, Kultur og ukultur i innvandringsdebatten, som forutsigbart nok lander på «verdian», ikke minst likestilling og kvinners rettigheter, jfr. 100-årsjubileet for kvinnelig stemmerett.  Skartveit hevder at:

Det har gått bedre med integreringen i Norge enn i mange andre land. (…..) Mye av takken for at det er slik kan vi rette til unge norske jenter med innvandrerbakgrunn. For drøyt ti år siden begynte noen modige jenter å stå opp mot akademikere, politikere og andre som ønsket å fortie problemene i mange innvandrermiljøer.

Altfor lenge snakket norske politikere med konservative ledere fra ulike innvandrerorganisasjoner fremfor unge liberale nordmenn med muslimsk bakgrunn. Hvor smart var det?

I dag er ikke de viktigste debattantene betalt av moskeer eller innvandrerorganisasjoner. Venstre-politiker Abid Raja, filmregissør Ulrik Imitiaz Rolfsen, forfatter Amal Aden og feminist Kadra Yousef er nordmenn som i diskusjon om det nye Norge utfordrer alle. Uten å tilhøre noen.

Hvordan har disse modige stemmene det i dagens Norge, hvor alt går så mye bedre enn i andre land? Raja er truet etter at han kom på kant med de militante, Aden er truet og kan ikke gå alene på gaten, Yousef ble slått ned. De er nettopp det Skartveit ironisk skriver: uten å tilhøre noen, hvilket betyr at de står alene. I det nye kollektive Norge må man tilhøre noen. Man må enten tilhøre den hvite, politisk korrekte eliten eller et innvandrerkollektiv. Står man alene løper man en stor risiko. Det er nok å minne om Shabana Rehman og skuddene mot søsterens restaurant.

Eller et enda ferskere eksempel: Deepikas historie. Hun kunne hverken bo i Oslo eller London. Begge steder ble hun sjikanert av vilt fremmede mennesker på åpen gate. Det er dagens Europa. Hun lever nå i Texas. Flere og flere forfulgte fra Europa lever i USA. Salman Rushdie og Ayaan Hirsi Ali er de mest kjente, men det er mange flere. Folk som får de militantes vrede rettet mot seg, har valget: Gå under jorden, lev med beskyttelse 24/7 hvis man er viktig nok, eller flykt til USA. Lars Vilks er det mest kjente eksemplet i Sverige, i Danmark har vi Kurt Westergaard.

Dette vet VG og norske redaktører beskjed om, men de later som om «situasjonen» ikke eksisterer. Skulle de ta den inn over seg, måtte de ta stilling til en rekke andre problemstillinger. Det ville blitt vanskelig å opprettholde forestillingen om at alt går så mye bedre enn andre steder. Det samme sier de for øvrig i Sverige.

Der har statsminister Fredrik Reinfeldt gått et skritt lenger enn sine nordiske kolleger. Når det utøves vold mot motstandere av innvandringen, svarer den svenske statsminister at «gale hunder får revet skinn». Deler av den norske styrings- og meningseliten har post 22/7 lagt premisser som peker i samme retning. En slik utvikling vil også true de enslige røstene med muslimsk bakgrunn, som Skartveit roser og skyver foran seg. De lever – til tross for at de eksponeres i mediene – en enda skjørere tilværelse enn norske samfunnskritikere. Av den enkle grunn at de ikke har støtte hos noen gruppe. De tilhører ikke noen. Norske kritikere av den aktuelle utviklingen har en stilltiende støtte fra en betydelig del av opinionen. En mindre del av befolkningen er svært aktiv på nett. De fleste er passive tilskuere. Men de følger med. De sitter til doms. De følger med på om folk oppfører seg. NDL og tilsvarende forstår ikke sitt eget beste og blir stående alene. Man går ikke ut på gatene for folk som ikke forstår fallhøyden og innsatsen. Men de registrerer hvordan alle som protesterer blir karakterdrept av statskanalene, enten de er private eller offentlige, og tar sine forholdsregler. Å være talsmann for denne tause majoritet krever klokskap og styrke.

Etter som det som en gang var et tillitssamfunn avvikles, oppstår behovet for en samlende moral. Segregeringen og oppsplittingen gjør fraværet av samfunnsmoral mer synlig. Før var det et sett av koder og normer som «alle» forsto. Dette er ikke et tegn på homogenitet eller ensartethet, ord som hektes odiøst på den tradisjonelle norske kulturen. Det var en naturlig konsekvens av å vokse opp i Norge. Noen falt utenfor, men ikke mange. I dag faller mange utenfor, en sterk indikasjon i seg selv på normoppløsning.

Moral som livsnødvendighet

I dagens verdivakuum her konservative nordmennn noe både å lære og vise muslimer og andre innvandrere. Denne konservatismen er ikke politisk i streng forstand, det er hvordan mennesker reagerer når samfunnsmoralen går i oppløsning.

En bekjent som er prest i en by sørpå forteller at muslimske foreldre kommer til ham og sier at de ikke tør sende barna sine hjem til norske barn. De aner ikke hva de vil bli utsatt for av påvirkning. Men de forsikret at hos presten og i andre kristne hjem føler de seg trygge på hva barna ville møte.

Hva er det de er usikre på? La oss ta VG lørdag som eksempel.

På side 4 har Marianne Vikås et intervju med statsadvokat Petter Mandt, som lot en vaktmester på en skole gå fri selv om han hadde nakenfotografert en elev på 14 år, på skolen. Kort etter fikk han jobb som lærer, og han står nå tiltalt for overgrep mot syv gutter, blant dem 14-åringen som han forbrøt seg mot før fotograferingen, da gutten var bare 12 år. Han utnyttet m.a.o. sin stilling på skolen.

På motsatt side står en artikkel om at Venstre, Høyre og Frp vil vrake forbudet mot kjøp av sex. Bernt Høie fra Høyre var på radio og fortalte at loven ikke fungerer. Han ønsket ikke at aggressive prostituerte igjen skulle innta Karl Johan, men han hadde ikke noe svar på hvordan dette skulle avverges. Vinkelen fra alle som spørres er at loven har fordrevet jentene og gjort deres arbeid vanskeligere, som om det var samfunnets jobb å tilrettelegge for prostitusjon. Totalt fraværende i artikkelen er den relevante konsekvens at en opphevelse vil føre til økt trafficking. Så fort loven oppheves, vil bakmenn i Nigeria og andre land få beskjed. De vil sende jentene på arbeid i Norge under slavelignende forhold. Dette vet vi. Å underslå dette er journalistisk uredelig.

Oppslaget er typisk for journalistikken: Man setter rammer som utelukker det vesentligste, hensynet til fellesskapet. Har samfunnet behov for offentlig prostitusjon? Det kommer på toppen av alle andre «friheter» og manglende grenser. Oslo er allerede full av mennesker man ikke aner hvem er. Vi vet hva prostitusjon fører med seg. Noen som har sett filmen Taken med Liam Neeson? Har vi allerede glemt Sigrid Giskegjerde Schjetne? Alle som har unge jenter som går rundt i Oslo, ser de ingen sammenhenger, ingen risiko?

De to påfølgende sider i VG har et oppslag med stikktittel: Sexkjøploven. Hovedtittel: Derfor selger jeg sex.

Synnøve Åsebø har et intervju med en studine som har det som fisken i vannet som luksusprostituert. Hun liker kropp, får vi vite. Intervjuet er formulert som en reklameplakat for prostitusjon. Banalitetene flommer.

– Folk våkner opp hver eneste dag i dette landet og vil ha nærhet. Folk er ensomme, det er mørkt og kaldt her. Det er egentlig kjempeenkel matematikk, sier hun.

Hun legger ikke skjul på at hun tjener svært gode penger. På Twitter har hun lagt ut bilde av seg selv med tusenlapper. 20.000 tjent på to dager. På relativt få menn.

Hun tør ikke oppsummere hvor mye cash det har blitt på ett og et halvt år, men det er snakk om mange, mange, mange tusenlapper.

Hun sier hun ikke er så opptatt av de materielle godene. Viktigere er friheten til å gjøre som hun vil. Samtidig vil hun være uten gjeld når hun om noen år er ferdig med å studere.

Pinlig er et svakt ord når man leser dette. Anbefalingen til unge jenter som lurer på hvordan de skal finansiere studiene, er klar. Her viftes det med «mange, mange, mange tusenlapper», og kundene overgår hverandre i å være hyggelige.

– Jeg tenker på meg selv som heldig. Jeg tjener godt og har mange fine småkjærester som jeg etter hvert er blitt godt kjent med, sier hun og ler.

– Den typiske horekunden høyt utdannet og har høy sosial status. Mange er gift. Andre er menn som kanskje ikke har tid til en kjæreste fordi de har over 100 reisedøgn i året. De er lei av sjekkegreia. I stedet for å dra med seg en full dame som lukter kebab kan de ta en telefon og komme hjem til en edru dame som er nydusjet, nysminket og pyntet i sexy klær.

Lukter kebab! Litt sosial forakt viser at man har stil. Frøken X gjør et viktig arbeid for stressede corporate men.

Det er vel logisk at Synnøve Åsebu konstaterer at:

Å kjøpe sex er et av de siste tabuene i samfunnet vårt. Samtidig mener hun at det er en endring på gang. Populærkultur, tv-serier og bøker forandrer bildet. I noen miljøer er det ikke langt fra aksept for sexkjøp.

VG var en av avisene som sterkest kjørte et løp mot Vågå-ordfører Rune Øygard. Leder for kommentaravdelingen Frithjof Jacobsen viste et voldsomt engasjement for jenta som Roger Ingebrigtsen innledet et forhold til da hun var bare 17 år. I begge tilfeller tok avisen uforbeholdent offerets parti.

Men hva slags engasjement er det når avisen på den andre siden driver agitasjon for å rive et av de siste tabuene i samfunnet: fritt salg av sex.

Demontering ovenfra

Finnes det en sammenheng mellom samfunnselitens sans for total seksuell frihet og eksperimentering – propagandert via statskanalen NRKs Trekant-serie – for normalisering av alle seksuelle minoriteter, deres inkorporering i lovverket, rett til surrogati og eggdonasjon?

Det kan oppleves som en knipetangsmanøver – den nye ekteskapsloven, retten til å få barn, selv via stedfortreder, dvs. kjøp av barn, og opphevelse av de siste tabuer. Utad presenteres det som et opplyst samfunn. Sett nedenfra, fra foreldreposisjonen, oppleves det som total normløshet. Og hvis en nordmann opplever det slik, med alle muligheter til å forstå kodene, hvordan opplever innvandrere til Norge denne normoppløsningen? Med tilbaketrekning til egne miljøer. De stoler ikke på de norske, og hvorfor skulle de det? Slik vokser murene mellom mennesker og i nye landsmenns forhold til det offisielle Norge.

Som om ikke dette var nok: På side 14 og 15 har Eirik Mosveen et oppslag om en hemmelig aksjon fra en amerikansk spesialenhet mot pedofile, kalt Operasjon Solsikke. Ett av ofrene ble geografisk lokalisert til Danmark. Det yngste offeret man reddet ut, var en baby som var 19 dager gammel.

På toppen av det hele kommer forsideoppslaget Derfor er det best å skille seg etter 50. Stort tydeligere kan ikke avisen få demonstrert at idealer er blitt forbruksvarer, likesom mennesker. Vi kan kjøpe oss barn, likesom vi vinker farvel til ektefellen etter at reproduksjonsfasen er over, for å gripe nye muligheter. At dette samfunnet vil få uhorvelig mange tapere, bekymrer ikke.

Disse sakene illustrerer hva kultur og integrering handler om i praksis, og VG har ikke forstått noen ting. Dessverre gjelder dette i mer eller mindre grad de fleste norske medier. De ser ikke lenger de enkleste sammenhenger.

Ordene integrering og segregering har et mye dypere innhold. Oppløsningen av samfunnsmoralen peker hen mot et verdifellesskap med nye landsmenn, også muslimer. Det er vel verdt å merke seg.

 

Les også

-
-
-
-
-