Kommentar

Etter å ha lest diverse aviser, tidsskrift, nettsteder og blogger, mener jeg det kan se ut som om henvisningen til fattigdom som roten til terrorisme ikke lenger er så hyppig forekommende. Det ser ut til at flere og flere oppdager at de ansvarlige for de fleste terrorhandlinger rettet mot Vesten de siste tiårene er utdannede og relativt velstående individer. En annen feilaktig årsaksforklaring kan derimot ha blitt mer populær – myten om terrorisme som et svar på undertrykkelse og rasisme – «grievances» er det engelske uttrykket, som jeg her oversetter til «urettferdighet».

I følge denne oppskriften burde jeg vært terrorist. Jeg er jøde, og tilhører et folk som i flere tusen år har blitt utsatt for grusomme forfølgelser. Som andre norske jøder må jeg finne meg i trakassering og trusler fra norske statsborgere som ikke ønsker at jøder skal leve. Jeg elsker bøker, god mat, klassisk musikk og opera; Temptation Island, Britney Spears, Pizza Grandiosa og flatfyll er ikke noe som tilhører min kultur. Jeg er relativt lavtlønnet til tross for usedvanlig høy utdannelse, tjener til livets opphold som forsker på et mannsdominert universitet, og har helseplager nok til å holde minst én fastlege i fullt arbeid resten av livet. Med andre ord kan min tilværelse oppfattes som så trøstesløs at jeg snarest burde sprenge meg selv og et titalls andre sivile i luften midt på Karl Johan.

Likevel er jeg ikke terrorist, eller fiendtlig innstilt til det norske samfunnet. Den ene årsaken til det er politisk; jeg er vokst opp i en Høyre-familie der jeg ble innprentet det moralske ansvaret for mine egne handlinger. Hvis jeg ikke ønsker å se Temptation Island, kan jeg la være å slå på TV’en. Hvis jeg ønsker høyere lønn, kan jeg skaffe meg en annen jobb. Verre er det ikke.

Den andre årsaken er etno-religiøs; jeg er jøde. Jødiskhet, eller andre former for tilhørighet, er ingen garanti mot politisk ekstremisme. Men det å være del av et bevisst jødisk miljø garanterer muligheter til historisk innsikt, som i sin tur slår bena under urettferdighetsforklaringen på terrorisme.

Det skal vanskelig gjøres å finne grupper som er så godt integrert som de jødiske, til tross for årtusener med systematisk forfølgelse og forsøk på å begrense deres adgang til resten av samfunnet. Overalt hvor jøder har bosatt seg, enten frivillig eller som resultat av flukt, har de lært seg det lokale språket, skaffet seg arbeid og forsørget seg selv. Som eksempel kan nevnes jødene som kom til Norge på slutten av 1800-tallet fra de russiske områdene. De hadde flyktet fra pogromer og sult (de tyske jødene som hadde kommet tidligere var arbeidsinnvandrere, ikke flyktninger), var lutfattige håndverkere eller ufaglærte arbeidere. De snakket ikke norsk, og kunne bare lese og skrive jiddish, hebraisk og russisk – språk som alle benytter det ikke-latinske alfabet. De kom til et Norge der rasismen og fremmedfrykten var svært sterk, og der ingen tilbød norskkurs, arbeidsmarkedstiltak eller morsmålsundervisning.

Disse jødiske innvandrerne integrerte seg på rekordtid, uten noen som helst statlig hjelp. De klaget ikke over hvor lite velkomne de følte seg eller hvor reserverte nordmenn var, de visste at dette er en naturlig reaksjon på mennesker som virker svært annerledes enn en selv. De klaget ikke over dårlig økonomi eller trangboddhet, de visste at dette er en naturlig konsekvens av å begynne på nytt i et annet land. De visste at det finnes bare én vei til økt kontakt med etniske nordmenn, bedre økonomi og høyere levestandard, og den veien heter egeninnsats. Og de husket det eldgamle jødiske ordtaket om at det er ille å gjøre noe vondt mot en jøde, men det er verre å gjøre noe vondt mot en ikke-jøde, for en slik handling stiller alle jøder i et negativt lys.

Denne sterke tendensen til å ta ansvar for eget liv ser vi igjen hos den neste store gruppen jødiske innvandrere, de såkalte minusflyktningene – overlevende fra Holocaust som Norge tok imot på slutten av 1940-tallet for å «erstatte» de norske jødene som var blitt myrdet under krigen. Dette var dypt traumatiserte mennesker som hadde mistet de fleste av sine familiemedlemmer og venner. Noen døde ganske snart etter ankomsten til Norge av de fysiske skadene de hadde pådratt seg i konsentrasjonsleirene, og noen reiste videre til Israel og USA. Brorparten ble værende i Norge og begynte et helt nytt liv i godt voksen alder, med alt hva det innebærer av besværligheter og strev. De fleste av disse er i dag minstepensjonister med dårlig råd, men med en inderlig takknemlighet overfor Norge som ga dem trygghet. Deres norskfødte barn er fullverdige samfunnsborgere med høy utdannelse, selv uten morsmålsopplæring i skolen eller kvotering inn i arbeidslivet.

Essensen av den jødiske holdningen til integrasjon er som følger: Det er den nyankomne som er ansvarlig for å lære seg norsk, skaffe seg den kompetansen som er nødvendig for å få arbeid, og å oppdra sine barn til å bli produktive medlemmer av storsamfunnet. Det er generøst av den norske staten å tilby gratis norskkurs, tilrettelagt skolegang og arbeidsmarkedstiltak, men statlige ordninger av denne typen er ikke nødvendige for integrasjon. Norge har derfor ikke et integrasjonsproblem. Det er ikke statens ansvar at mennesker som har bodd her i 30 år ikke snakker norsk. I demokratiske samfunn er integrasjon minoritetenes, ikke majoritetens, oppgave. Det er vanskelig å begynne på nytt i et fremmed land med en fremmed kultur, men det er heller ingen som har sagt at det skal være lett. Det er nå engang slik at det er vanskelig å være menneske.

Jeg innser at jødiske grupper på grunn av nærmest kontinuerlig fordrivelse og flukt kan ha blitt spesielt tilpasningsdyktige. Vår vekt på utdannelse og boklig lærdom er nok en annen medvirkende faktor til at integreringen av jøder stort sett er vellykket. La oss derfor ta et annet eksempel: de norske taterne. Denne minoriteten er en av de mest vanskeligstilte i Norge i dag, og ble utsatt for de mest groteske, statlig initierte, overgrep en kan tenke seg. Kvinner ble tvangssterilisert, barn ble røvet fra sine foreldre, plassert på institusjon og nektet skolegang. Rolf Bodin Larsen, leder av Romanifolkets landsforening, uttalte i et leserbrev i Aftenposten i forrige uke at han ikke bare er fortvilet og trist, men også rasende, over den behandling hans folk har opplevd. Han lar imidlertid ikke sitt raseri komme til uttrykk som oppfordring til norske tatere om å plassere bomber i Stortinget eller bedrive hærverk på Kaffistova. Mennesker som virkelig har opplevd urettferdighet gjør sjelden det. Ingen europeiske jøder, sigøynere eller homofile utførte terrorhandlinger mot tyske sivile før, under eller etter annen verdenskrig. Ingen tibetanere utfører terrorhandlinger mot kinesiske sivile i dag som gjengjeldelse for en av de mest brutale okkupasjonsregimer verden har sett. Ingen amerikanere, kanadiere eller australiere bedriver terrorhandlinger mot engelske sivile som hevn for tidligere tiders kolonisering. Ingen overlevende etter Sovjets gulag utfører terrorhandlinger mot sivile kommunister som gjengjeldelse for år med politisk forfølgelse, sult og tvangsarbeid. Politisk sett har muslimer heller ingen grunn til å utføre terrorhandlinger.