Kommentar

Redaktør Harald Stanghelle kan ikke skylde på at han er født for sent til å forstå hva det handler om, slik Helmut Kohl en gang gjorde om Det tredje rikets forbrytelser. Han vet hva han snakker om. Når han derfor stiller «Kampen om tungtvannet» opp mot norske leveranser av tungtvann til Israel, og hyller den første, men sier den andre brakt skam over Norge, er det et budskap man må ta på alvor.

Lørdagens kommentar Historien om da Norge gjorde Israel til atommakt og verden til et farligere sted er en av de skjendigste som har vært skrevet på lang tid i norsk presse. At Stanghelle har mave til å sette slike meninger på papiret er utrolig. Det sier noe om hva som foregår i pressefolks hoder.

Ja, det finnes en sammenheng mellom Vemork og Dimona, men den er en helt annen enn den Stanghelle innbiller seg. Det er like stor grunn til å være stolt av den andre som den første. Uten Dimona ville kanskje ikke staten Israel eksistert.

Hvordan en erfaren pressemann i det hele tatt kan anlegge det perspektivet at det skulle være noe skammelig ved å ha levert tungtvann til Israel, sier noe om venstreradikale premisser som under dekke av humanisme, finner rettferdiggjørelse i argumenter som styrker Israels fiender.

Det er ingen andre ord for det. I dagens situasjon i Midtøsten, der Israel er truet av en ideologi som vil utslette staten og utrydde jødene, velger Stanghelle å beklage at Norge hjalp Israel med tungtvann.

Et fornuftig standpunkt ville vært det motsatte: Fra beklagelse til å innse at denne hjelpen var på sin plass.

Jeg kan ikke forstå Stanghelles syn som noe annet enn revisjonisme. Det som foregir å være klokskap og fornuft er i virkeligheten et håndslag til Israels fiender. Stanghelle får slått fast hvor Norge hører hjemme. Det er et perspektiv som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Så langt er vi altså kommet at en ledende redaktør kan beklage at den eneste jødiske staten kan forsvare seg. Stanghelle presterer å si at bomben gjorde Midtøsten til et farligere sted.

Stanghelle har akkurat gjort Norge til et farligere sted. Det sier meg at vi ikke er på samme side. At Stanghelle og hans avis alliererer seg med krefter som er meg helt fremmed, som vil ødelegge de verdiene jeg anser som umistelige.

Er dette å dra det for langt? Aldeles ikke.

Israel er sterkt, men truet. Men forskjellen fra tidligere er at også Europa er truet. Av de samme kreftene som vil ødelegge den jødiske staten og utrydde jødene.

Stanghelles kommentar viser at han ikke ser det slik. Han sammenligner Hydros leveranser til Nazi-Tyskland med Noratoms leveranser til Israel og kaller det en grenseløs «prinsippløshet «. I min verden er det å hjelpe den jødiske staten å overleve ti år etter at krematoriene ble kalde et uttrykk for det motsatte: prinsippfasthet. At Stanghelle ikke evner å ha et slikt perspektiv sier meg at vi kanskje ikke er på samme side.

det pinlige faktum at fredsnasjonen Norge var ansvarlig for at Midtøsten også hadde fått atomvåpen i tillegg til sine mange andre plager.

La meg se, hva slags plager er det Stanghelle har i tankene? Det er vel ikke avsløringene i nyoppdagede papirer fra Adolf Eichmanns hånd, der det gikk frem at stornazistene som overlevde krigen håpet at araberne skulle fullføre «arbeidet» de hadde påbegynt? Den slags plager visste jødene om. Det var derfor de ville ha atombomben.

Adolf EichmannEichmann forbereder seg i Nazareth, før rettssaken i Jerusalem.

Stanghelle er mer opptatt av renoméet til fredsnasjonen Norge. Norsk Hydro ville opprinnelig ikke levere tungtvann til Israel av hensyn til relasjonene med araberlandene. Lignet ikke det mer på kollaborasjonen med Nazi-Tyskland? Ikke ifølge Stanghelle. Det var det å hjelpe den jødiske staten å overleve som han kaller «Norsk Hydros prinsippløshet kjente ingen grenser».

Stanghelle avslutter:

Vemork-aksjonen har en gang for alle plassert tungtvannets uhyggelige muligheter i vår bevissthet.

Der hører også historien om tungtvannssalget til Israel hjemme. Det er historien om da Norge gjorde verden til et farligere sted. Vi sviktet som fredsnasjon fordi noen satte sin private kynisme høyere enn nasjonens forpliktelser. Og Norge sviktet fordi ingen hadde mot og kraft til å stoppe denne utvidelsen av verdens atomklubb.

Å hjelpe den jødiske staten å overleve kalles å «sette privat kynisme høyere enn nasjonens forpliktelser». Unnskyld meg, men jeg vil betakke meg for Stanghelles definisjon av nasjonal forpliktelse. Jeg ønsker ikke å være en del av denne fredsnasjonen. Den er det stikk motsatte av det kampen mot nazismen gjaldt, og ingen skal få innbilt meg noe annet.

Stanghelles platte «humanisme» er en dårlig forkledning for et stykke revisjonisme som truer Norge like mye som Israel.

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Historien-om-da-Norge-gjorde-Israel-til-atommakt-og-verden-til-et-farligere-sted-7891569.html

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også