Kommentar

Brevet fra senator Sam Brownback er en påminnelse om at i en global verden går det ikke an å gjemme seg bort. Hvis det flerkulturelle prosjekt innebærer en omfavnelse av den muslimske kultur på en måte som får følger for jødene, vil det ha konsekvenser for Norges standing.

Offisielt vil man selvsagt protestere mot en slik fremstilling. Men hendelsene som senatoren viser til, er reelle nok. De har som han sier «utgangspunkt i hendelser i Midtøsten», men får i Norge en helt bestemt retning. At «prominente personer» deltar i en slik sammenheng, gjør det spesielt.

I Norge er det den norske eliten som definerer hva som er hva og hvem som får si noe. Men det står andre helt fritt til å se det annerledes. Simon Wiesenthal Center ser det annerledes.

De ramser opp en rekke hendelser som vi kjenner fra norske medier: Boikott-utspillet fra Kristin Halvorsen er én ting, men så er det alle de andre tingene som setter det i perspektiv, og de er ikke norske medier særlig flinke til å belyse: Ropene om «død over jødene» under den brede Gaza-demonstrasjonen. Biskop Gunnar Stålsett opplevde det samme under Libanon-krigen i 2006. Han ba om at de antisemittiske bannerne ble fjernet. Men de ble ikke fjernet. Det var det samme under demonstrasjonene i Parkveien mot bordingen av Mavi Marmara og resten av Gaza-konvoien. Forfatteren Erlend Loe holdt appell. I bakgrunnen vaiet Hizbollah-flagg. Loe sa han bare fremførte hva han mente, det betyr ikke at han støtter Hizbollah.

Man skal ha fulgt svært dårlig med for ikke å ha registrert at den palestinske saken er overtatt av krefter som har helt andre mål enn palestinernes rettigheter. Eller man har skylapper.

Et samlet offisielt Norge stilte seg bak Gaza-legene Gilbert og Fosse. Hvis man ser på hva disse har sagt og støttet i årenes løp, burde det manet til forsiktighet og en viss distanse. Men Stoltenberg og Gahr Støre gjorde det motsatte: De la ingen avstand til de to. De gjorde dem nærmest til nasjonale helter. Dronning Sonja omfavner Gilbert på gaten i Tromsø, og de to legene får alle de priser som tenkes kan.

Selvfølgelig bruker de Gaza-konvoien for alt det er verdt. Det humanitære kortet er blitt en brekkstang for å ramme Israel, på samme måte som internasjonale konvensjoner er det.

Det er bare det at når Norge velger denne antisemittisme med et menneskelig ansikt, havner de i seng med nye kamerater. Dette selskapet vekker oppsikt: Det er den «moralske motstandsfronten» ledet av Iran, Hamas, Hizbollah som surfer på den islamistiske bølgen i den muslimske verden.

Vi vet fra historien at antisemittisme er en faktor som forener. Det er hatet som minste felles multiplum. Islam er i en krise der antisemittisme spiller noe av den samme rolle som under nazismen.

Dette er et perspektiv som Gahr Støre og det gode selskap kanskje ville gå med på når det gjelder Al Qaida, men knapt når det gjelder Hamas og slett ikke palestinere, arabiske regimer og deres befolkning. Men det er nok å se på tendensene i alt fra Marokko til Egypt, så ser man at hatet forener. Det samme hatet rammer også koptere, dvs. kristne. Men vi vil ikke se det.

Det rasistiske og hatefulle ved disse holdningene er noe den norske eliten ikke tør innrømme.

Nå er hatet noe som utspiller seg i våre egne klasserom og gater. Pogromen 8. januar 2009 gjorde dypt inntrykk på mange.

Norske, og i enda større grad svenske, jøder forlater Norge og Sverige, særlig de med barn. De frykter for fremtiden og med god grunn.

Norske politikere og pressefolk har fanget opp dette. Kameleonen Harald Stanghelle uttrykte uro. Men ingen har noe oppskrift på hvordan trenden kan snus. Er man bekymret for sitt gode navn og rykte? Da kunne man kanskje hyre et PR-byrå. Eller er stikker bekymringen dypere?

Demokratiets kanarifugl

Et nordisk land uten jøder er ikke bare et fattigere land. Det er et farligere land. Jødenes nærvær er en garanti for sosial fred og fordragelighet.

Stoltenberg har tidligere snakket om kanarifuglen som gruvearbeiderne hadde med ned i gruva, som varslet hvis det var gasslekkasje. Jødene er demokratiets kanarifugl.

Det er ikke opp til Stoltenberg eller Gahr Støre å definere hva som er antisemittisme. Det er det faktisk kvalifiserte folk utenfor Norges grenser som gjør. De har lang erfaring og høy kompetanse. De mener det er illevarslende tegn i Norge.

Skyt budbringeren

Senator Sam Brownback har et standpunkt som ikke er standard i Norge. Hvis norske medier vil, kan de avvise hans påstander med at han går inn for en jødisk stat uten palestinere, hvis vi skal tro wikipedia.org. Han er også tilhenger av intelligent design i undervisningen.

Men det er irrelevant. For Norge er saken at en amerikansk senator har skrevet et offisielt brev til Norges ambassadør og uttrykt bekymring for antisemittisme i Norge, og han impliserer «prominente navn» som viser seg å være en statsminister, en kunnskapsminister og en utenriksminister. Stort mer kompromitterende kan det ikke bli.