Gjesteskribent

Det er tre-fire tungtfordøyelige ting ved det grufulle drapet på Vittorio Arrigoni som må oppklares. Det som aller mest må fremheves, er naturligvis råskapen ved en offentlig henrettelse av en ung mann med familie og venner. Det er klart at dette er forferdelig. Men det er ikke fullt så klart for den europeiske offentligheten at drapsmennene åpenbart tilhører Gazas islamske jihadister. De kunne ha vært afghanere eller irakere. I 2002 ble Daniel Pearl drept på lignende vis i Karachi fordi han var jøde. I 2004 ble det gjort videoopptak da amerikaneren Nick Berg fikk hodet skåret av «for å gi Vesten klar beskjed», som jihadistene sa. Italieneren Fabrizio Quattrocchi ble henrettet som «fiende av Gud, av Allah». Og som Arrigonis drapsmenn meddeler i rulleteksten på videoen, møtte han samme skjebne fordi han «spredde vestlige uvaner i Gaza» og fordi «Italia fører krig mot muslimske land». Det er til stadighet blitt gjentatt at Hamas, som Arrigoni var venn av, har fordømt ugjerningen. Men i realiteten spiller det ingen rolle om morderne var medlemmer av Hamas eller ei. Kanskje har de vært det, kanskje blir de det, kanskje er de det… Også Al Qaeda, som er tilstede på Gazastripen, ses på med mer eller mindre blide øyne, avhengig av tidspunktet. Men det er uansett Hamas som har kommandoen i Gaza.

Hamas er ansvarlig for bortføringen av Gilad Shalit; Hamas var ansvarlig for ødeleggelsen med våpen av FNs rekreasjonsleir for barn, som ikke adlød de islamske diktater; Hamas var ansvarlig for arrestasjonen av 150 kvinner for hekseri og for henrettelsen av flere av dem; det var Hamas som lovfestet dødstraff, pisking, avkutting av hender og korsfestelser, det hele i samsvar med sharia. Hamas drepte den trettito år gamle, kristne bokhandleren Rami Khader Ayyad, skyldig i å ha solgt bibler. De har kanskje ikke medlemskort i Hamas alle disse som utfører slike operasjoner eller som gir ordre til avfyring av Qassam-raketter mot Israel. Terrororganisasjonen som styrer i Gaza later faktisk av og til som om den bekjemper de sistnevnte. Hamas er en bevegelse, et parti og en fundamentalistisk stat, som i sitt charter fastslår at den vil tilintetgjøre den jødiske staten, utrydde jødene og opprette et islamsk kalifat over hele verden. Ytterliggående salafister og andre fraksjoner basert på Gazastripen med bånd til det muslimske brorskapet i Egypt, i større eller mindre grad under innflytelse av Iran eller Al Qaeda, kommer og går i Hamas. Det faktum at Hamas i øyeblikket tar avstand fra Arrigonis mordere, spiller overhodet ingen rolle. Disse var uansett Hamas’ underordnede i egenskap av medlemmer av Al Qassam-brigadene.

For å forstå den unge italienske aktivistens død, er det derimot viktig å innse at den skjedde som følge av den illegitime sammenblandingen av hans humanitære idealer og Gaza-fundamentalistenes sak, av den omstendighet at han omgikkes sine potensielle fiender med illusjoner om å vinne deres vennskap. Men fundamentalisters samhørighetsfølelser overfor andre vedvarer ikke. Det er kun deres ideer om Koranen som teller. Gazastripen, hvor Arrigoni ble myrdet, er i hendene på Hamas blitt et land styrt av ukjente og grusomme lover. Arrigoni elsket palestinerne, men han forble en totalt fremmed. For selv om man som Arrigoni kjemper for en palestinsk stat, er det utenkelig for oss å leve side om side med folk som skyter raketter mot sivile, tar på seg sprengstoffbelter eller deler ut sukkertøy for å feire at en israelsk familie ble massakrert i Itamar, herunder en tre måneder gammel baby, et barn på fire år og et annet på ni.

Noe som er svært viktig å forstå, er følgende: Når du drar til Gaza, eller til Afghanistan, må du vite at vårt syn på menneskelivet, tross alle livets feil og defekter, alltid gir det en så høy verdi at det er vanskelig å fatte at en selvmordsterrorist, eller moren hans, eller kanskje en gruppe venner som du ser hver dag, kan gi det en verdi i samsvar med en rangstige som følger av sharia eller innfallene hos den som i øyeblikket har makten. Du kan bli drept fordi du er jøde, fordi du er italiener, eller kristen, fordi du er en apostat eller en korrumpert vestlig person… Man skal ikke gjøre seg illusjoner, den ekstremistiske fantasien utelukker vennskap og allianser. Uansett hvor mye innsats man har lagt ned mot «sionistmakten», eller om man har kalt sionistene for «rotter» (og Arrigoni gjorde dessverre det, hvilket uansett ikke svekker pietetsfølelsen overfor ham eller familien), er alt dette fullstendig verdiløst hvis du bryter deres regler, regler som forblir diffuse helt til knivbladet dukker opp. Den politiske islamismen kan flørte, men senere dreper den, selv om det ikke er noen av oss fra den jødisk-kristne kulturen som i øyeblikket forstår hvorfor.

Det er intellektuelt betraktet en skuffelse, men også farlig, når en demonstrasjon foran parlamentet gir Italia og Israel skyldes for Arrigonis død. Eller at ISM, den palestinskvennlige, frivillige organisasjonen Arrigoni tilhørte, legger «det moralske ansvaret på den israelske staten». Det virker som om disse reaksjonene skyldes sjokk over tapet eller et blindt ideologisk hat. Noe som gjør mer inntrykk er, med den mest dyptfølte respekt for den italienske republikkens president, hvordan Gior­gio Napolitano i sin betimelige kondolanse etterlyser «anstrengelser med sikte på en forhandlingsløsning på konflikten som fyller regionen med blod», snarere enn å klandre den islamske fundamentalismen. Man kunne like gjerne ha påkalt en innsats for en hvilken som helst annen god sak, som kampen mot barneprostitusjon eller sulten i verden, det ville ikke vært noe mindre logisk. Likevel henvender man seg til Israel og påkaller et eller annet mystisk ansvar. Men skylden ligger hos den islamske fundamentalismen. Hva er poenget med å trekke offeret og det plagede vitnet til Hamas’ terrorisme inn i saken?

Opprinnelig i Il Giornale den 16. april 2011.