Gjesteskribent

Under påskudd av å «forsvare Palestina» rettet altså tusenvis av menn og kvinner på ny sitt sinne mot jødene i Paris sist søndag. Disse idiotene som også er kjeltringer, eller omvendt, bør uansett minnes på at det å blande sammen jøder og israelere i en og samme avskyerklæring, er selve kriteriet på en antisemittisme som er straffbar i Frankrike.

La oss huske at det ikke er noen indignasjon eller sympati for en eller annen sak som unnskylder, langt mindre gir rett til, de pogromaktige handlingene det er å plyndre et «jødisk apotek» eller en «jødisk butikk» i Sarcelles. La oss minne disse kjeltringene som også er idioter, eller omvendt – som i forrige uke angrep to synagoger og åtte dager senere gjentok usselheten, gudskjelov på mindre skala enn krystallnatten – på at det ikke er rom for slike handlinger hverken i Frankrike eller i noe annet land i dagens Europa. La oss i forbifarten gjøre dem oppmerksomme på at det å samles bak Qassam-raketter i pappmaché for å markere hvordan granater kastes blindt på barn, kvinner og gamle, israelske sivile altså, ikke er noe uskyldig påfunn, men støtte til en terrorhandling. Vi skal ikke være så ekle å spørre de av dem som virkelig bryr seg om Gaza og marsjerer med bannere til minne om de mange titalls uskyldige menneskene som er blitt drept siden starten på den israelske motoffensiven, om hvorfor de aldri, aldri, dukker opp på det samme parisiske fortauet for å beklage de ikke mange titalls, men titusenvis av av andre uskyldige mennesker som gjennom fire år er blitt drept i et annet arabisk land som heter Syria.

Vær klar over at de ansvarlige for disse ofrene, disse mange titalls barn, kvinner og gamle – som snart vil bli mange hundretalls hvis ikke Hamas’ kriminelle offensiv blir stanset – er to, ikke én: det er piloten, som idet han sikter på utskytningsrampen for iranske raketter skjult i bakgården av en bygning, ved en feiltagelse treffer bygningen i stedet; men det er også, om ikke først og fremst, de kyniske monstrene som idet piloten meddeler at han er i ferd med å ramme og oppfordrer folk i nærheten til å forlate kvartalet og komme seg i sikkerhet, alltid sier: «Ingen rører seg; alle holder seg i ro; måtte ikke bare ti, men ti tusen martyrer være rede til å ofre sitt eget blod for den hellige saken, skrevet ned i vårt charter, om utslettelsen av jødestaten.»

Hva angår de andre, de som hevder at denne oppførselen skyldes noen slags kollektive feberanfall, eller mediene som fortsetter å mane frem den israelske «aggresjonen», hvilket «fengsel» Gaza er blitt, eller «spiralen» av «vold» og «hevn» som angivelig nærer denne krigen uten ende, reiser vi følgende innvending: Det er ikke tale om aggresjon, men Israels motangrep etter et regn av raketter som nok en gang er falt ned over landets byer, og som ingen stat i verden ville ha tolerert i så lang tid; Gaza er riktignok et slags fengsel, men siden det er nesten ti år siden israelerne evakuerte, er det vanskelig å forstå hvordan de kan være fangevoktere. Hva skal man forresten kalle Hamas, som holder enklaven under åket, som behandler sitt folk som gisler, og som vil ta sin kriminelle dårskap helt til veis ende, selv om ett ord eller én gest ville ha vært nok til å stanse marerittet?

Mellom volden og represaliene som vi blir fortalt er «symmetriske», eller mellom drapene på de tre bortførte jødiske tenåringene som ble funnet døde i nærheten av Hebron og drapet på den unge palestineren som to dager senere ble brent levende av en gjeng barbarer som vanærer Israels idealer, er det en forskjell som ikke forandrer en tøddel på de fire familienes sorg, men som for den som har mulighet, og derfor plikt, til å holde hodet kaldt, forandrer alt: Israels politiske, rettslige og moralske autoriteter er forferdet over det sistnevnte mordet, de har uforbeholdent fordømt det, og de har ​​sørget for at de sannsynlige gjerningsmennene er sporet opp og arrestert. Når det gjelder de førstnevnte mordene, hvis ansvarlige ennå ikke er funnet, måtte man ha svært god hørsel for å høre det minste ord i de palestinske rekkene. Det vil si, man kunne høre en hel frase av Khaled Meshaal, Hamas-lederen i eksil, som «gratulerte» «hendene» bak «kidnappingen» av de tre tenåringene, for anledningen brutalt definert som «jødiske bosettere» …

Jeg tviler på at disse observasjonene vil gjøre noe inntrykk på søndags-jihadistene, de samme som klager den ene dagen over at de ikke kan le med komikeren Dieudonné, den andre over at de ikke kan uttrykke respekt for Mohamed Merah, og den tredje over at franske diplomater ikke tar enstemmig parti for Hamas’ «indignerte» sympatisører. Når det gjelder resten av Frankrike, altså de menn og kvinner av god vilje som ikke har gitt opp drømmen om en dag å få se dette landet definitivt delt, burde de bryte den onde sirkelen av desinformasjon og intellektuell latskap! Nei, uretten er ikke likt fordelt mellom Israel og Hamas. Ja, er Hamas en islamo-fascistisk organisasjon som Gazas befolkning snarest bør frigjøres fra. Og så er det Mahmous Abbas, lederen for den palestinske selvstyremyndigheten. Han henvender seg til FN for at de skal legge «press» på Israel. Men ville det ikke være mer logisk, mer verdig, og fremfor alt mer effektivt, om han henvendte seg til Guds vanvittige, som for noen uker siden igjen ble hans regjeringspartnere, for å kreve at de umiddelbart legger ned våpnene? Innbyggerne i Gaza fortjener bedre enn å være menneskelige skjold. Folkene i regionen, alle sammen, er lei av krigen og dens grusomme ettervirkninger. Gi freden en sjanse.

 

Artikkel offentliggjort i Corriere della Sera den 22. juli 2014, som omarbeidet versjon av en tekst som opprinnelig ble publisert i Le Point fem dager i forveien.