Sakset/Fra hofta

Menneskeheten har vært her i omkring 100.000 år.

Siden mekaniseringen av verden under Opplysningstiden, den påfølgende industrielle revolusjonen, og oppfinnelsen av lyspæren i 1870-årene – et nanosekund i et evolusjonært tidsperspektiv – har vi gjennomgått intet mindre enn en teknologisk eksplosjon.

Dvel bare ved de enorme fremskritt innen eksempelvis informasjonsteknologien siden 1950-tallet. Hva man hadde den gang, var datamaskiner så digre at de okkuperte hele rom, med vesentlig mindre kapasitet enn selv de simpleste kalkulatorer i dag.

Moores lov, en observasjon som har vist seg levedyktig i femti år, fastsetter at man vil få en dobling av transistorer i en integrert krets annethvert år. Med andre ord: Datamaskiner blir stadig mer sofistikerte, og det i et galopperende tempo.

Selv om denne loven bremser opp, på grunn av utfordringen med å produsere enda mindre komponenter, kan man bare forestille seg hvor menneskeheten har ankommet om den teknologiske utviklingen vedvarer, med nye revolusjoner nå og da, i 1000, 10.000 eller 100.000 år.

Arven fra Darwin

Fra og med oppdagelsen av den doble DNA-heliksen ved James Watson, Francis Crick og Rosalind Franklin i 1953, og frem til dagens pågående Human Genome Project med sikte på å kartlegge det menneskelige genom, har man hatt en vel så imponerende utvikling innen biologien som innen informasjonsteknologien.

Vi har lært at også genetikk er informasjonsteknologi. Man kan nå kopiere et gen fra en arktisk fisk, og lime det inn i en tomat, for at landbruket skal være mer tåledyktig i kaldere klima. Det genetiske språket er det samme over artene.

Dette er en kunst menneskeheten kommer til å mestre bedre med årene. Man vil i nær eller fjern fremtid kanskje besitte nøkkelen til å skru av og på gener, fritt kopiere genetisk materiale mellom organismer, og endog forme genomet som om det var en klump plastelina.

Hva står da i veien for at man kan øke den menneskelige intelligens, og slik gjøre kvantesprang som den naturlige seleksjonen, en svært langsom prosess, aldri ville kunne. Noe som i sin tur ville sette fortgang i den vitenskapelige forskning.

Mange ville selvsagt hatt etiske skrupler mot dette.

Det kan skyldes at mange har iboende fordommer mot planmessige avvikelser fra normalen innen den menneskelige biologi, grunnet uheldige historiske erfaringer fra det forrige århundret.

Det har dermed oppstått en slags normalitetsbias, hvor ethvert forsøk på å manipulere vår biologi blir behandlet med skepsis og mistenksomhet.

En majoritet svarer derav nei til spørsmål om man bør skru opp intelligensen om man evnet å foreta slike genetiske inngrep.

Reformulerer man spørsmålet til om man bør skru intelligensen opp like mye for å stille det tilbake til normalt nivå, etter for eksempel en kjemisk ulykke som har redusert denne kraftig i befolkningen, og majoriteten svarer derimot plutselig ja til den samme intervensjonen.

Er vi alene?

La så tankene vandre videre hen til utsiktene for andre tenkelige sivilisasjoner i universet, mer avanserte enn vår egen.

I skrivende stund har astronomer, ved hjelp av Hubble-teleskopet, nettopp funnet ut at tidligere estimater av antallet galakser i universet har fått det feil med mellom 10 og 20 ganger.

Man regner nå med at det ikke bare eksisterer 100-200 milliarder galakser i det observerbare universet, som tidligere antatt, men mellom 1 og 2 trillioner av dem. Vår egen galakse, Melkeveien, innholder igjen 200 milliarder solsystemer (hver av disse med én eller flere stjerner).

Et hav av galakser er både eldre og større enn vår egen.

Selv like utenfor dørtrammen av solsystemet vårt, er det nylig oppdaget en planet, Proxima b, som ligger i en slik avstand til stjernen sin at atmosfæren kan ha livsvennlige betingelser.

Det spekuleres allerede i at liv kan ha oppstått mer enn én gang på vår egen planet.

Vi bør heller ikke ekskludere muligheten for at det kan finnes liv spredt utover universet som ikke er karbonbasert, og som derav kan oppstå i regioner som man fra et antroposofisk ståsted ville oppfatte som livsfiendtlige.

Der har man tatt for seg bare det observerbare universet. Det er mye som tyder på at det kan være betraktelig mer der ute.

Fysikere har for eksempel veid universet, og kommet frem til at det veier mye mer enn den materien som observeres. Det har generert teorier om eksistensen av parallelle universer (string theory). Astrofysikere utvikler for tiden også modeller som demonstrerer at vårt univers kan være et såkalt «baby-univers», vokst ut av et annet univers.

Det åpner opp for et helt nettverk av universer.

Simulasjonshypotesen

Hvor vil jeg så med alt dette?

Helt siden 1940-tallet har det blitt fremmet hypoteser om at vi lever i et simulert univers.

Disse gjenspeiles i populærkulturen gjennom filmer som Matrix-trilogien, eller den nye storsatningen Westworld på HBO, en TV-serie som følger en underholdningspark av roboter som i økende grad utvikler selvbevisste trekk.

Nick Bostrøm, en svensk professor i filosofi ved Oxford University, publiserte sin simulasjonshypotese i artikkelen Are You Living In A Computer Simulation? (2003) i det prestisjetunge tidskriftet Philosophical Quarterly.

Ved hjelp av sannsynlighetsteori resonnerer han seg frem til tre alternativer. Fra artikkelens abstract:

This paper argues that at least one of the following propositions is true:

(1) the human species is very likely to go extinct before reaching a “posthuman” stage;

(2) any posthuman civilization is extremely unlikely to run a significant number of simulations of their evolutionary history (or variations thereof);

(3) we are almost certainly living in a computer simulation.

It follows that the belief that there is a significant chance that we will one day become posthumans who run ancestor-simulations is false, unless we are currently living in a simulation.

Merk deg at Bostrøm her artikulerer hypotesen i form av tre proposisjoner, hvorav minst én av dem trolig er sann. Om vi tror at en postmenneskelig sivilisasjon vil nå det stadiet hvor det kan simulere sin egen evolusjonære fortid, og også er villig til å gjøre dette, etterlater det bare to alternativer:

Enten kommer menneskeheten til å bli utryddet før den kommer dit, eller så klarte den dette, og dermed lever vi med overveldende stor sannsynlighet i et simulert univers, fordi det da tross alt vil finnes uhyre mange flere simulerte univers enn originaluniverset.

La oss så utforske denne tredje proposisjonen, at vi lever i en simulasjon. Dette er ofte understøttet av et argument med to premisser, og én konklusjon som følger logisk og deduktivt fra disse (dvs. en syllogisme).

Jeg kan forsøke å gjengi en variant av argumentet her, og bygge inn alle hypotetiske livsformer i universet teknologisk overlegne dagens menneskelige sivilisasjon i det første premisset:

(1) An advanced civilization – at any time during the existence of the universe – is able and likely to run a significant number of simulations of an universe, indistinguishable from an original universe for those living in them

(2) In such a case, the number of simulated universes will massively outnumber the base universe

(3) Therefore, we are almost certainly living in a computer simulation

Konklusjonen følger logisk og nødvendig av de to premissene. Det vil si at dersom begge premissene holder vann, så må også konklusjonen gjøre det.

Spørsmålet er derimot om de holder vann, som vi skal se nærmere på.

Innvendinger mot argumentet

Jeg tror det premisset som plasserer seg mest lagelig til for hogg her, skulle være det første. La oss ta en gjennomgang av noen lett håndgripelige innvendinger mot hele argumentet.

For det første: Det er ikke sikkert at det er mulig å simulere et univers av den kompleksiteten til det vi nå befinner oss i.

At denne verden er for kompleks og detaljrik til å være en simulasjon, er innvendingen jeg tror de fleste vil ha mot simulasjonshypotesen, inkludert undertegnede.

Denne verden er ikke bare en enorm og inngående matematisk og fysisk størrelse, som i seg selv gjør simuleringen av den lite plausibel, men også et sted av bevissthet, kjemikalier, kvarker, stråling, dufter, smaker, hjerner, og en rekke andre ting som det er vanskelig å få hodet sitt rundt at noen i det hele tatt kunne programmere inn i en maskin.

Og hvordan i alle dager programmere inn en Bach eller en Shakespeare?

Der berører man i tillegg hele problemstillingen om det er mulig å få maskiner til å gjennomføre noe som i det hele tatt ligner på en aktiv kreativ prosess. Å forhåndsprogrammere en datamaskin til å slå verdensmestere i sjakk, ved å presse inn en masse informasjon i den, er ikke i nærheten av noe slikt.

Hvordan man skal få den til å komponere en Schubert-kvartett, eller en sivilisasjon som produserer egne simulerte universer, er en langt mer eiendommelig sak.

Evolusjonen gir dog en forklaring av hvordan den biologiske verden har utviklet seg fra det simple til det komplekse. Og som professor Richard Dawkins liker å minne om: Fysikken har enda ikke hatt sin Darwin.

Om alt utvikler seg fra noen veldig simple komponenter, vil simulasjonen da la seg gjøre ved å programmere inn disse og reglene de opererer etter?

Det er en fascinerende tanke. Uansett er det absurd å anta at en simulasjon, uavhengig av kompleksiteten til denne, faktisk eksisterer i et reelt tredimensjonalt fysisk rom.

Spillet GTA er ikke et virkelig sted av objekter – biler, bygninger, fotgjengere også videre – bare noe som vises til oss på noen piksler. Uansett hvor mye informasjon som mates inn i spillet, er det vanskelig å se hvordan man skulle endre på det.

Hvordan en skal få kodet inn blant annet kjemiske prosesser og opplevelsen av disse, er altså ikke det eneste problemet som synes uoverkommelig, men hvor alle disse interaksjonene skulle finne sted.

Om man mot alle odds maktet å komme opp med et slikt rom, oppstår nok en utfordring: Hvordan sørge for at dette blir til i en annen dimensjon, og ikke bare kolliderer med sitt eget?

At simulasjonen finner sted i en annen dimensjon, forutsettes også av at denne formodentligvis må gå betydelig raskere enn hva det virkelige universet gjør.

Det virker som at det første premisset reiser altfor mange problemer til at vi uten videre kan godta det.

For det andre: Vil en avansert nok sivilisasjon noen sinne kunne eksistere?

La oss medgi at det er innenfor fysikkens lover å simulere et univers. Er det da overhodet mulig for noen sivilisasjon å ankomme det nivået at de klarer dette?

Det er ikke gitt, men størrelsen til universet tatt i betraktning, og ikke minst den tiden det har eksistert, er det vanskelig å utelukke det, som vi har vært inne på.

Det er slettes ikke så sikkert at en slik sivilisasjon ville ha interesse av å kjøre en slik simulasjon, som Bostrøm er inne på. Det kan også hende at før noen har anledning til å komme dit, så er det ikke til å unngå at de vil utslettes av enten eksterne eller interne faktorer.

Trolig er det vår skjebne å avslutte oss selv, som jeg har vært inne på i teksten Minutter til midnatt. Dommedagsklokken er allerede stilt få minutter unna midnatt med dagens teknologi. Hva da med teknologien i år 2700 eller 4500?

Den vitenskapelige progresjonen har nemlig også enorme militære implikasjoner, beklageligvis.

Uansett hvem som går seirende ut av det amerikanske presidentvalget i november, så vil det forskyve oss nærmere midnatt, om ikke minutter, så i hvert fall sekunder.

Hillary Clinton har vært positivt stilt til en flyforbudssone over Syria, som i verste fall kan bety en direkte konfrontasjon med atommakten Russland. Hun tror også på utstrakt bruk av militære midler i den globale politikken, og har også hatt en veldig naiv omgang med blant annet Iran og deres ambisjoner om kjernefysiske våpen (som kan medføre en dominoeffekt i regionen).

På den andre siden har vi Donald Trump, som har uttalt at det ikke er noe poeng med atomkapabiliteter om man ikke er villig til å bruke dem, som har fastslått at man bør være uforutsigbar med bruken av slike våpen, og som på utsiktene for at Japan, Sør-Korea og Saudi-Arabia anskaffer det har svart, noe i strid med ånden i det internasjonale ikke-spredningsregimet: «Let them have it», og «it’s going to happen anyway!»

For det tredje: Absurditeter

Argumentet har blitt kritisert for å risikere et komplisert nettverk av simulerte univers på innsiden av simulerte univers, i en ubegripelig lang serie. Mange har dermed avvist simulasjonshypotesen på grunnlag av problemet med uendelig regress (regressus in infinitum).

Personlig tror jeg ikke dette ville utgjøre et problem, av følgende årsak: Se for deg serien simulasjon X1 < simulasjon X2 < simulasjon X3 etc. I det øyeblikket simulasjon X1 termineres, eller blir kjørt på nytt (som eventuelt ville bety at vi befinner oss i en slags loop, som også er tilfellet med robotene i TV-serien Westworld), forsvinner også alle de underliggende simulasjonene.

Man ville dermed aldri hatt tid til å oppnå en uendelig regress, med mindre simulasjonen i originaluniverset kjørte i evig tid. Den uendelige regressen er dermed hva innvendingen avhenger av, ikke noe som følger av simulasjonshypotesen.

For det fjerde: Manglende falsifiseringsmuligheter

Simulasjonshypotesen forutsetter veldig mye, og ingen observasjonspunkter kan falsifisere den.

Det er flere festlige argumenter i sirkulasjon til støtte for simulasjonshypotesen, for eksempel at tidsforlengelsen innen relativitetsteorien kan minne om hvordan datamaskiner reagerer på en altfor krevende operasjon.

Men er det ikke enda enklere å finne empiri som ikke minner om dataprogrammer? Selvsagt vil ikke det falsifisere hypotesen, fordi man da bare kan vise til at et slikt tenkt dataprogram vil være noe helt annet enn hva vi har i dag.

Mange kritikere har dermed, med rette, sammenlignet simulasjonshypotesen med den kartesiske tvilsfilosofien, ved blant annet René Descartes (1596 – 1650).

Descartes forsøkte å utvikle en mest mulig grundig epistemologi (læren om hva vi kan vite). Hans systematiske grunnsetning, fra Discourse on Method (1637), er den kjente «cogito, ergo, sum» (jeg tenker, altså er jeg). Men hva mer kan man egentlig vite sikkert?

I hans Meditations on First Philosophy (1641) diskuterer han «den onde demonen». Denne er allmektig og lurer en til å tro at det finnes noe utenfor ens eget sinn, når alle andre mennesker, objekter, og selv ens egen kropp, egentlig bare er en mengde illusjoner.

Det er umulig å tilbakevise solipsismen, og dermed umulig å vite helt sikkert om den er sann eller ikke.

I sin systematiske tvil fastlår Descartes at vi heller ikke kan vite med sikkerhet om livet vårt er en drøm eller ikke. Den kinesiske filosofen Zhuangzi (369 – 286 f.Kr.) var særdeles tidlig ute med å lufte slike tanker. Fra hans analogi om sommerfulgens drøm:

En gang drømte Zhuang Zhou, og ble en flagrende sommerfugl… Den visste ikke noe om Zhuang Zhou. Da han plutselig våknet, var Zhuang Zhou fullt og helt tilstede. Men nå vet man ikke om en Zhuang Zhou blir til en sommerfugl i drømme, eller om en sommerfugl blir til en Zhuang Zhou. Dersom det finnes en Zhuang Zhou og en sommerfugl, da må det være en forskjell mellom dem.

Selvsagt er ikke hensikten til Descartes og Zhuangzi å argumentere for noe de tror er sant, men heller å anskueliggjøre begrensningene for sikker viten. Slik skiller deres metafysikk seg også drastisk fra simulasjonshypotesen.

Hva solipsismen har til felles med denne, er at de ikke kan falsifiseres, og at man dermed uansett bestandig kan forklare (eller forklare bort, om du vil) all empiri ut fra dem.

Broren til Westworld-skaperen Jonathan Nolan, Christopher Nolan, virker for øvrig å hente mye inspirasjon fra sommerfuglens drøm i filmen Inception (2010), hvor handlingen foregår i en drøm i en drøm i en drøm (eller noe i den duren). I sluttscenen er det usikkert om hovedrolleinnehaveren, Leonardo DiCaprio, befinner seg i en drøm eller i den virkelige verden.

Den uendelige regressen av drømmer, som det er umulig å skille fra den virkelige verden for dem som er fanget i den, får i Inception betegnelsen «limbo». Denne tilstanden skiller seg fra den (i dag avdankede) limbo-forestillingen i katolisismen ved å være en slags sekulær versjon av helvete.

Hulelignelsen

Tanker om at vi kanskje ikke ekisterer i det reelle universet, vil man gjenkjenne også fra andre kilder i europeisk filosofi enn den kartesiske.

Ta for eksempel hulelignelsen til Platon, hvor det er solen som fremholdes som det mest sanne av alt, og at den fysiske verden vi lever i egentlig bare er et narraktig skuespill. Vi siterer ham fra Bok VII i Staten (380 f.Kr.):

– Tenk deg at det bor mennesker i en underjordisk hule. Hele den ene siden av hulen er en bred åpning som fører opp mot lyset. I denne hulen har de levd fra barndommen av, bundet med lenker om ben og hals slik at de må sitte ubevegelige på samme sted og bare se rett frem mot huleveggen uten å være i stand til å snu på hodet.

Et godt stykke ovenfor og bak dem brenner en ild, og mellom denne ild og fangene går det ovenfor disse en vei, og langs denne vei er det bygget en lav mur som minner om den skranke som folk som viser frem dukketeater, befinner seg bak mens de viser dukkene over skranken.

Tenk deg nå videre at langs denne mur bærer folk alle slags redskaper og statuer og figurer av sten, tre og annet materiale slik at tingene rager opp over den, og imens snakker antagelig noen av dem sammen, mens andre tier stille.

[…] Hvis de nå kan snakke med hverandre, tror du ikke da at de vil omtale disse skygger som de ser, som om de var virkelige ting?

Analogien fortsetter med at en av de fangede menneskene blir løslatt og trer ut av hulen, hvor han får et glimt av solen:

Og da vil han kunne trekke den slutning at det er solen som frembringer årstider og år, og at den hersker over alle ting i den synlige verden, og at den på sett og vis også er årsak til det som han og hans feller så nede i hulen.

Han drar ned til hulen igjen for å berette om hva han har sett til dem som sitter fastbundet i denne, men har latt seg bli blendet av sollyset, og klarer derfor ikke lenger se klart nede i hulen. Han blir heller ikke tatt på alvor av de andre, som ler ham ut.

Kristne tenkere har latt seg inspirere av Platon. De har tolket solen i hulelignelsen hans som Gud, som de mener er verdens logos.

Det simulterte univers, religion og bevissthet

Med teorien om at universet vi lever i er en simulasjon, har man fått hypotesen om det designede universet i en slags sekulær støpning.

Doktor William Lane Craig, apologet for kristendommen, ble i en debatt med den ateistiske professoren Lewis Wolpert i Westminster, London i 2009 konfrontert med at universet ikke ble skapt av Gud, men i stedet av en superdatamaskin.

Ikke fordi Wolpert tror på simulasjonshypotesen, er det verdt å presisere, men i et forsøk på reductio ad absurdum (å demonstrere for Craig at de samme argumentene han anvender for å forsvare Guds eksistens, også kan anvendes til å forsvare alle mulige absurditeter).

Craig parerte derimot at å stjele attributtene til Gud, og gi disse til noe man definerer som en datamaskin, egentlig bare er å kalle Gud ved et annet navn. Transkripsjonen:

DR. WOLPERT: But because there is a beginning doesn’t imply a God.

DR. CRAIG: It does if the first premise is true; that whatever begins to exist has a cause. It logically follows.

DR. WOLPERT: Yeah, but the cause doesn’t have to be God.

DR. CRAIG: Well, remember I gave an argument for thinking that this cause is timeless, spaceless, immaterial, enormously powerful, and personal.

[Disse egenskapene fordi årsaken til det fysiske universet må ligge utenfor det fysiske universet, ifølge det kosmologiske gudsbeviset. Årsaken må dessuten være av en personlig art, fordi det er det eneste ikke-materielle alternativet som står i kausale relasjoner, ifølge Craig. Det bisarre alternativet stilt opp av ateister, er at universet spontant ble til ut av ingenting.]

DR. WOLPERT: I think it is a computer.

DR. CRAIG: Well, computers are designed by people.

DR. WOLPERT: No, no. This is a self-designing computer.

DR. CRAIG: Ah-ha.

MODERATOR: Timeless!

DR. WOLPERT: Timeless!

DR. CRAIG: Well, that is a contradiction in terms.

DR. WOLPERT: Why? What is contradictory about it?

DR. CRAIG: A computer has to function. It takes time.

DR. WOLPERT: No, this is a special computer.

DR. CRAIG: Yeah, but it has to be logically coherent.

DR. WOLPERT: Oh, it is logically coherent.

DR. CRAIG: Yes, you have to be logically coherent.

DR. WOLPERT: Oh, no, this computer is amazing!

DR. CRAIG: No. Besides, it would have to be, as I said, a personal being.

DR. WOLPERT: No.

DR. CRAIG: A computer is a physical object.

DR. WOLPERT: Not this computer, oh no!

DR. CRAIG: OK, see what you are doing is you are actually, what you are calling a computer is really God. A non-physical . . . [applause] it is just another word if you rob it of all the attributes that make it a computer.

Religionen har i tusenvis av år omtrent vært det eneste «game in town» når det kommer til å forklare at verden er designet.

Den har også vært dominerende innen forestillingen om at sannheten ligger utenfor materien, og dermed er best tilgjengelig gjennom ånden eller sinnet.

Ghost in the machine

Westworld tar på sett og vis også opp de problemstillinger reist av Platon, Descartes og Zhuangzi: Robotenes tilgang til sannheten er ikke først og fremst gjennom sanseapperatene de er blitt gitt, i sterk kontrast til den lockeanske og humeanske empirismen, men noe de må finne fram til i sitt indre. Den verden de er satt til er tross alt høyst villedende.

Dualismen til Descartes teoriserte at bevisstheten er uavhengig av kroppen. Og siden tanke kun kan oppstå fra tanke, må sannheten være noe man tilnærmer seg gjennom åndelige bestrebelser.

Tanke oppstår fra natur, natur oppstår ikke fra tanke, vil imidlertid ateistiske tenkere replisere: Vi har i de senere år lært at alle egenskaper virker å være direkte underlagt funksjoner til den fysiske hjernen.

Bryter en del av hjernen ned, mister vi våre evner til språklig kommunikasjon. Bryter en annen ned, kan vi ikke lenger forstå språk. Bryter en tredje ned, kan vi ikke skjelne mellom mennesker og objekter. Bryter en fjerde ned, mister vi synsevnen. Også videre. Ved demens taper man hukommelsen, fordi hjernen råtner på rot. Hjerneskader kan selvsagt også føre til tap av intelligens.

Man har fått en god nevrovitenskapelig forståelse selv av vårt dypere åndsliv.

Ta for eksempel noe så grunnleggende som vår personlighet: Denne avgjøres direkte av en del av hjernen (frontoparetial region), og skader på denne, enten ved fysiske slag mot den eller ved utviklingen av en hjernesvulst, kan drastisk endre hele vår identitet.

Ved scanning av hjernen kan man nå også oppdage om en person er forelsket, deprimert, uten evnen til empati eller lignende. Tenk videre på den livsendrende rusen som kan fremkalles av psykedeliske substanser, eller på at elektriske støt til ulike hjernedeler kan fremstille ekstreme hallunisasjoner og «ut av kroppen»-opplevelser.

Man mister altså egenskaper enkeltvis dersom de relevante hjernedelene brytes ned. Om absolutt hele hjernen bryter ned, er det da noen rasjonelle eller empiriske holdepunkter igjen for at det som gjør deg til deg skulle bestå?

Mennesker later til å bli best forklart genetisk. Hvorfor anta at hva som skiller en med eksempelvis Downs syndrom og en uten et slikt syndrom, ligger i den åndelige kategorien, når vi med sikkerhet vet at en slik forskjell består i ulikt antall kromosoner?

I henhold til Ockhams barberhøvel («ikke anta mer enn hva som trengs for å forklare observasjoner»), er det tilsynelatende ingen grunn til å legge sjelen til som en tilleggsforklaring, om den fysiske hjernen virker å være en tilstrekkelig forklaring på hva vi observerer.

Da ville man være tilbake til en mytos-verden, en gudenes gap-forestilling, hvor man anvender én guddom for hvert naturfenomen man ikke klarer å forklare.

(I tilfellet kan monoteismen – forestillingen om den ene skapende Gud – være en refleksjon av at alle andre guddommer ble tatt av dage ettersom man fikk en naturalistisk forklaring på det meste utenom tilblivelsen av universet og bevisstheten.)

Og om den fysiske hjernen virkelig forklarer alt ved oss, er ikke det da en innrømmelse av at selv vår bevissthet egentlig bare er en mengde informasjon? I tilfellet: Hva står da i veien for at det kan gjenskapes, for eksempel i simulasjoner eller roboter?