Kommentar

Jeg er glad i quiz, og jeg er glad i idrett. Av og til toucher biter av idretts- og quizverdenene borti hverandre på uventede måter med det til følge at et helt nytt og ofte humoristisk resultat oppstår, noe som man i forkant absolutt ikke kunne se var en del av hverken spørrelek eller sport. Det er en slik kronglete omvei inn i dagens tema vi skal ta. Hva vi til sist skal snakke om, venter jeg litt med å avsløre. Det er delvis personlig, men jeg tror likevel av allmenn interesse. Jeg får bare passe meg for ikke å bli privat.

En av mine medarbeidere deltar en kveld i uken i uhøytidelig quiz på et av Oslos brune etablissementer. Navnene på slike quizlag er ofte humoristiske, så jeg spurte hva hun og vennene kalte seg. ”The Størmer Steira’s” var svaret, med andre ord et navn like lite umiddelbart selvinnlysende som innledningen til denne artikkelen. Men forklaringen etterpå gav god mening, ikke minst i en før-olympisk tid: Laget hadde ved flere anledninger havnet like utenfor pallen, altså på den litt sure fjerdeplassen som førnevnte Kristin Størmer Steira gjennom flere år har gjort til sin ved den ene store skikonkurransen etter den andre, mens denne verdens Bjørgener og Kowaltsjuker og andre har tatt hånd om gull, sølv og bronse, og derfor ville de markere slektskapet og sammenhengen.

Ingen norske skijenter ønsker jeg mer lykke til enn nettopp den ytterst sympatiske Størmer Steira som unektelig har hatt stang ut ved mange anledninger; hun har vært svært god uten å lykkes helt. Dessuten går hun på nasjonalt plan for Tana-klubben IL Forsøk, og flottere navn på et idrettslag kan jeg knapt tenke meg. Da nærmer vi oss temaet antydet i tittelen, betydningen og viktigheten av å forsøke, gjerne om og om igjen til tross for gjentagne fjerdeplasser for ikke å si plasseringer enda mye lengre bak i køen, for det er slik jeg tolker klubbnavnet.

I disse spaltene og i sporene av egen penneføring er det naturlig å ta for seg ikke først og fremst skiidrett, men de skriftlige forsøkene vi gjør på å endre norsk politikk i mer nasjonalkonservativ retning, intet mindre, i alle fall skape et pustehull for dem hvis meninger ikke passer inn i det offisielle Norges foretrukne virkelighets- og selvforståelse. Det blir mange fjerdeplasser og dårligere for oss. Da kan det komme godt med å ha et avklaret bilde av betydningen av å forsøke satt opp mot det å ha suksess.

På 1500-tallet skapte Michel de Montaigne en helt ny genre innen litteraturen, essayistikken. Essay betyr forsøk, og de Montaigne prøvde i sine små stykker å favne i ord de innsikter han var kommet frem til der han satt på sitt gods, tilbaketrukket fra det sydende samfunnslivet han ikke lenger ville ta aktivt del i, om hvordan verden var og hvordan den burde være. Hans essays finnes for øvrig i framifrå norsk oversettelse av Beate Vibe, utgitt på Aschehoug. Jeg anbefaler dem på det varmeste.

Da har jeg omsider fått lagt ut de sprikende innledende trådene til det foreliggende forsøket, altså dette essayet, nå gjelder det bare å samle dem på en noe så nær meningsfull måte. For hvilke typer forsøk er det vi snakker om, enten de nå i første rekke involverer hodet eller kroppen? Hvordan forholde seg til manglende suksess over år? Og avgjørende: Er det virkelig verdt strevet å prøve og prøve igjen og igjen?

Det nytter ikke for en idrettsmann kun å tenke frem mot konkurranser og mulige seire når han trener. I stedet er det slik at treningen selv, følelsen av å lykkes i det små og hverdagslige, er det primære på løpeturer i all slags vær eller hva nå anstrengelsene består i. Det er ikke uten grunn at de maser om ”fokus på arbeidsoppgavene” når de intervjues, våre sportshelter; de sier bare det som sant er. Dessuten er ”delmål” et viktig begrep i sammenhengen; man skal klare akkurat det man i øyeblikket holder på med så godt som mulig, det nytter ikke å tenke helt frem til mållinjen allerede i starten. Etter hvert blir lysten til å mestre viktigst. Resultatene blir konsekvenser, noe man teller opp til slutt om og når man er blitt så god som man kan bli. Suksess er intet primærmål i dagligslitet.

Forskjellen er ikke så stor som man kanskje skulle tro, mellom en idrettsmann på treningsturer og den som i ensomhet skriver sine essayer, som altså bokstavelig forsøker med pennens hjelp. Det hender mer enn én gang at jeg tenker over drivkreftene bak skrivingen mens jeg ligger og ser dagen lysne gjennom soveromsvinduet samtidig som høyre pekefinger danser over ipadtastaturet. Langt fra alltid er det lystbetont. Hvorfor da gjøre det, hva er hensikten og forhåpningen?

Det blir en smule ullent, det hele, som det bruker å være når forsøk gjøres på selvanalysering, men litt innsikt er det vel kommet ut av introspeksjonen. Dessuten innbiller jeg meg at i dette tilfellet kan man i betydelig grad kjenne andre på seg selv.

Penger har intet med saken å gjøre, men vennligst bemerk at i denne klargjøringen ligger ingen forakt for eller avstandstagen til dem som ”skriver for penger,” like lite som det er grunn til å rynke på nesen over dem som ”driver sjelesorg for penger” (prester), ”slukker branner for penger” (brannmenn) eller tilsvarende. Snarere er det et sukk av lettelse som ledsager erkjennelsen, for det kan umulig være noe lett yrke å stendig skulle vri gode tekster ut av hodet for å tjene til livets opphold.

At man ikke tjener noe på skrivevirksomhet, betyr imidlertid ikke at skrivingen er uten selviske mål. Å skrive om noe gjør at man forstår temaet bedre, og dette er i seg selv tilfredsstillende. Videre er gleden ved å få skrivingen til viktig, merke at teksten flyter bedre etter tiende gjennomarbeiding enn i råutkastet, at den noen ganger til og med har tatt steget fra å være brukbar til å bli god. For tro aldri at et velskrevet stykke ikke har kostet arbeid, mye arbeid, dels direkte med den foreliggende teksten, men enda mer i forkant for å tilegne seg innsikt og ferdigheter. Det er mulig at Mozart eller et eller annet tidlig dødt diktergeni innimellom kunne ta ned musikken eller teksten direkte fra Gud, men slikt har ikke skjedd oftere enn andre mirakler. Selv de smekreste og vakreste verselinjer er, for de aller, aller flestes vedkommende, blitt til gjennom prøving og feiling, gjennom nitid språkvask over lang tid. Jo mer lett og naturlig en tekst ser ut til å være, desto mer arbeid er det som regel investert i den. Som Churchill sa det, og han visste mer om språkets makt enn de fleste: ”Skal jeg holde en kort og spontan tale, så trenger jeg lang tid til å forberede meg.”

Som for idrettsmannen på treningstur er altså den egne følelsen av å lykkes, kjenne at man behersker genren, viktig for den som skriver. Jubelbruset er ikke det viktigste – fint hvis det er der, selvsagt, alle liker anerkjennelse, men det er altså ikke avgjørende – av større betydning er at man skriver godt når man skriver. ”Be everything you can be” for å holde seg til den lett svulstige militærreklamen, på området du har valgt og med ditt foretrukne våpen, altså pennen for skribenten. Den indre gleden er den varmeste, den du lever av.

Dette betyr ikke at forholdet til leserne er uviktig – langt derifra, og jeg skal straks komme tilbake til det – men den viktigste leseren, og kritikeren, er og blir en selv. Også sånn sett er det å skrive en ensom geskjeft, i alle fall på den måten som jeg gjør det.

Naturligvis ser man helst at det man skriver har konsekvenser, at andre beveges til å bli enig med en selv, kan hende, at verden endres bittelitt i riktig retning. Jeg tror jo at slikt skjer, altså at det finnes en viss, men ingenlunde absolutt, sammenheng mellom hvor vel gjennomtenkt og velskrevet en artikkel er og hvilken innflytelse den kan få. Hvorfor sammenhengen ikke er tydeligere enn den er, aner jeg bare uklart og jeg synes det er beklagelig, men slikt har jeg ingen kontroll over. Det får ligge.

Den som skriver, mener gjerne at de egne temaene er viktige, ellers hadde han ikke valgt dem. Jeg synes i alle fall så, at jeg skriver om viktige ting selv når de ved første øyekast fortoner seg aparte. Igjen er håpet at leserne skal påvirkes til å bli mer enige med meg eller styrkes i en allerede foreliggende gjensidig samforståelse, kanskje gjennom lesningen finne noen nye argumenter for det egne synet. Ideelt sett oppnås derigjennom en ringvirkning, en flytting av den offentlige opinionen bort fra det jeg oppfatter som konsensuspreget tøv og i retning av en konsentrasjon om nasjonale kjerneinteresser.

Kanskje lykkes jeg i noen grad, kanskje ikke. Man kan uansett ikke mer enn forsøke; mislykkes man til tross for at man gjorde sitt beste, enten det var i skriving av essayer eller på andre måter, så får også dét aksepteres. Bedre folk enn meg har lidd nederlag mens lettvektere er blitt hyllet som intellektuelle og ideologiske ledere under kortere eller lengre tid; dette er del av livets iboende urettferdighet. Trøsten får være at det alltid vil komme nye mennesker til som fører striden videre, eventuelt i en annen form eller språkdrakt, med nye midler og tilpasset en ny tid; slik går livsstafetten videre hva enten man gjør seg større eller mindre anstrengelser, enten man har suksess eller ikke.

Jeg tror det var Martin Luther som ble spurt om hva han ville gjort dersom han visste at verden kom til å gå under i morgen. ”Da ville jeg plantet et tre,” svarte han. Det hender ikke sjelden at jeg drar meg svaret til minnes, for jeg synes det inneholder tidløs visdom.

Hver og en får gjøre sin innsats på den teig han og hun har valgt seg ut, og legge rygg til forsøket som best de kan. Klarer man ikke det man helst ville oppnå, så er forsøket uansett bra nok. Et plantet tre er aldri en fiasko enten noen ser det eller ikke.