Kommentar

Den som ut fra tittelen ovenfor ser for seg at nå kommer det en mindre orgie av dompapper og nek, samt hest og slede som på gnistrende vinterføre kjører hjem et nyhogd juletre, han venter forgjeves. Jeg er ubetinget FOR alle de nevnte julenostalgiske fenomenene, men dessverre har jeg ingen erfaring med dem og følgelig har jeg heller ingen slike erindringer å dele med andre. Det jeg derimot tror meg kapabel til, er å fundere litt over de to delene det sammensatte tittelordet består av, kanskje endatil på en meningsfull måte. Det man ikke måtte få av julestemning ved slik refleksjon kan man forhåpentlig kompensere for med økt innsikt; det er jo ikke helt av veien, det heller.

Ordet ”minne” betyr selvsagt på moderne norsk ”det man husker,” men neppe er det tilfeldig at det samme ordet på høymiddelalderens tysk hadde en annen betydning, nemlig ”kjærlighet.” Noen vil kanskje kunne løfte fram fra skoledagenes glemselsmørke vage kunnskapsrester om ”die Minnesänger,” de tyske motstykkene til Frankrikes trubadurer som reiste rundt og sang om kjærligheten og dens vånder, om hjerte og smerte og alt slikt som også dagens kjærlighetssanger er fulle av.

At ”kjærlighet” og ”erindring” kunne dekkes av ett og samme ord, sier noe om slektskapet dem imellom. De fleste vet av egen erfaring at emosjoner huskes langt bedre enn rent intellektuelle informasjonsbiter, man kan eksempelvis fremkalle minnet av å ha blitt skuffet eller sint i en gitt situasjon lenge etter at man har glemt hvorfor man følte som man gjorde. Reptilhjernen med alle sine emosjonelle spor og mer eller mindre vellykkede regulering av alskens følelser gjør – på godt og vondt, til nytte eller skade – jobben sin uavhengig av bevisstheten; vi er skrudd sammen som vi er og kan bare prøve å gjøre det beste utav det.

Emosjoner påvirker minnet, men enda mer interessant finner jeg den sentrale betydningen evnen til å huske har for i alle fall deler av følelseslivet. Sagt på en fleipete måte snakker vi da i den aktuelle sammenhengen først og fremst om minnets betydning for minne, der det siste ordet altså skal forstås i den middelaldertyske betydningen. For jeg kan vanskelig forestille meg kjærlighet uten en hukommelse som fungerer over i alle fall et visst minstenivå. Kan man ikke fremkalle i erindringen minner om tidligere godhet, reduseres følelsene til øyeblikksemosjoner, flyktige inntrykk av lyst eller det motsatte eksisterende kun i grenseflaten mellom fortid og fremtid. Av slikt vokser intet varig.

Det jeg indirekte sier ovenfor, er at dersom man berøves sin hukommelse, så fratas man samtidig evnen til kjærlighet. Da er vi over på ekstremt alvorlige ting både på individ- og samfunnsnivå.

Hukommelse er ikke en fullt utviklet medfødt egenskap, i betydelig grad må den læres, oppøves. Tar vi for oss enkeltindivider først og ser på hvordan dagens barn læres opp til å huske, til å bevare i minnet kunnskap om noe, i prinsippet nesten hva som helst, så blir man fælen. Faktum er at man stort sett ikke lærer stoff utenat lenger, med hederlig unntak for å skrive og lese og en del andre ting som glir inn gjennom lek. Argumentet er som regel at ”det er så lett å slå det opp,” hvilket i og for seg er riktig. Alt kan ”slås opp,” alt kan læres senere. Men da har man ikke kunnskapen liggende i egen underbevissthet opp gjennom livet, og følgelig kan ikke den langsomme, men uopphørlige, diffusjonen av kunnskap inn i vurderingsevnen foregå som finner sted dersom man en gang har lært noe ordentlig. Blant mange gode og morsomme definisjoner av allmennkunnskap fremholder én at det er det man sitter igjen med når alt er glemt. Definisjonen er langt fra dum, tvert imot erkjenner den at lærdom har effekt også utover det rent leksikale hos individer som har tilegnet seg slikt.

La oss gå fra spørsmålet OM elever lærer noe (utenat, vil si; selvsagt lærer de noe for øvrig) til HVA de lærer. Her må vi innom ”tabula rasa”-oppfatningen om sarte og unge sjeler (at de er opprinnelig upåvirket og uten preformerte forestillinger, men siden formbare i enhver retning fra fødselen av), og ved den ofte fremførte påstanden om at vi ikke har rett til å påvirke de unge for sterkt, enn si indoktrinere dem, kun lære dem å tenke og vurdere selv. Det lyder så balansert og vakkert, sokratisk nærmest, men er det sant? Er det ens mulig?

 

Dette er ikke en enten-eller situasjon, man er aldri enten helt manipulerende og indoktrinerende på den ene siden, eller fullstendig åpen for og aksepterende ethvert hugskott hos de unge på den andre. Problemet er at samfunnsånden ikke opptrer ærlig: Selvsagt påvirkes de unge systematisk mens man later som om man ikke gjør det. Alle totalitære ideologier (religiøse som sekulære) har visst at nøkkelen til et medgjørlig folk ligger i å instillere den egne verdensanskuelsen i undersåttene så tidlig som mulig, helst i barnealderen mens evnen til motforestillinger ennå er uutviklet. Hva dette angår er Norge anno 2012 ikke vesentlig annerledes.

I dag indoktrineres barn (og voksne med, for den saks skyld) i multikultur og globalisme som nye sekulære religioner: Disse verdensanskuelsene fremstilles som rettferdige og gode, mens andre forståelses- og tankesystemer er urettferdige og farlige og dømt til å ende opp på historiens skraphaug. Naturligvis sier man ikke rett ut at slik indoktrinering foregår, men det skjer, via barne-tv og –hager, i skolen og overalt; ser man ikke dette, er det fordi man ikke lenger har beholdt en uavhengig referanseramme, et separat sammenligningsgrunnlag man kan bedømme farten og retningen i den pågående samfunnsomveltningen opp mot.

Inntil for relativt få tiår siden var referanserammen for norske barn en annen; de ble i nasjonsbyggingens tid opplært til å være nordmenn. Den øvrige verden ble sett mot denne bakgrunnen: Vi var oss og de var dem, det dreiet seg om to ulike hovedgrupper av mennesker, nordmenn og utlendinger. Slik er det ikke lenger, i alle fall ikke med ens tilnærmet samme selvfølgelighet, nå heter det seg stort sett at ”folk er folk;” kun individforskjeller beaktes.

Dette bevisste arbeidet med å endre gruppetilhørighet har konsekvenser. Dersom man innbiller seg at alle kan omfattes med samme godhet og kjærlighet som noen få kan, så begår man en dumhet som historien har avkreftet gjentatte ganger. Ingen elsker menneskeheten (eller arbeiderklassen eller alle verdens undertrykte eller en annen overstadig stor og samtidig nokså abstrakt mengde eller gruppe), i alle fall ikke i annet enn ord. De nærmeste, dem man kjenner, kan man derimot omfatte med kjærlighet, omslutte i sitt ”minne” i ordets doble mening. Reell kjærlighet er alltid lokal.

Slik er det også med hendelser og tradisjoner, og blant disse står julen i en særstilling for de fleste nordmenn hva høytider med et blandet religiøst-sosialt innhold angår. Som ”minne” hadde en betydningsmessig dobbelhet i sin historie (både ”hukommelse” og ”kjærlighet”), har julen det samme; den er et amalgamert resultat av midtvinterens solvendefest med den kristne høytiden som markerer Jesu fødsel. At man valgte å legge seg tidmessig direkte opptil den førskristne vinterfesten, synes jeg ikke kirkefedrene skal kritiseres for. Snarere la de for dagen klokskap ved å søke fusjon mellom de kristne merkedagene og allerede eksisterende høytider; det er langt bedre å nyttiggjøre seg gode, gamle vaner enn å forsøke å utrydde dem.

Julen fungerer fremdeles for mange i vårt land som en primært kristen høytid, men for enda flere er den først og fremst en familie- og tradisjonsfest der erindring, gjenkjennelse og samvær med de nærmeste skaper høytiden. Man minnes og føler godhet for hverandre, kjærlighet er igjen blitt minne og minnet er blitt kjærlighet. Evnen til å se sammenhengene mellom det som var og det som skal komme er fundamental i dette, og folk vet instinktivt å verdsette kontinuitetsdimensjonen. Spesielt gledelig er det at ikke minst mange unge ønsker å hegne om juletradisjonene.

Likevel er det utvilsomt at man samtidig ser følelsen av sammenheng mellom fortid, nåtid og fremtid bli aktivt motarbeidet i det postmoderne Norge. Igjen må man erkjenne at slikt har konsekvenser: Mister folk kontakten med sine røtter, så aksepterer de lettere samfunnsomforminger. Den som ikke husker, klarer ikke å stå imot nye politiske kursendringer tilpasset ønskene og behovene hos dem som sitter med definisjonsmakten. Historieløshet gir økt tilpasningsevne, og sosial og mental rotløshet anses ikke som for stort et offer i sammenhengen.

I erkjennelsen av at en fødsel er den sentral begivenheten i julens kristne element, så vil jeg gjerne ytre et fromt juleønske om at nettopp dette aspektet fremtidig skal innrømmes et fornyet og forsterket meningsinnhold. Det jeg håper på er at minnesdelen, både som hukommelse og kjærlighet, av julen enda sterkere skal kobles opp mot bildet av et nytt individ og en ny tid som fødes, endatil gjenfødes i en genuin renessanse. Vi har et stendig behov for på nytt og på nytt å vekke til live den historiske og nasjonale tradisjonen norsk julefeiring står i. Røtter må styrkes, ikke svekkes. Dette krever bevisst innsats fra alle minnesføre.

Da gjenstår bare å ønske god jul til alle lesere. Måtte høytiden gi oss klokskap til å skjønne de viktige sammenhengene og styrke til å gjøre de riktige tingene.

 

 

Les også

-
-
-
-
-