Sakset/Fra hofta

Statsminister Erna Solberg (H) og finansminister Siv Jensen (Frp) går pedagogisk til verks for å forklare befolkningen behovet for omstillinger i regjeringens presentasjon av perspektivmeldingen. Stillbilde: YouTube.

 

Regjeringen la fredag frem den nye perspektiv­meldingen, hvor blikket rettes mange år frem i tid med sikte på å utforme politikk for å bevare viktige kvaliteter ved samfunnet. Her drøftes alt fra produktivitets­vekst og fallende olje­inntekter til offentlig sektor, eldrebølgen og befolkningens kompetanse.

Med Frp i regjering har innvandrings­spørsmålet fått en mer frem­tredende plass i diskusjonen enn før. Dette henger også naturligvis sammen med at migrasjonen er blitt en nær altover­skyggende faktor i samfunns­utviklingen, slik at nesten alle andre temaer blir uvesentlige i sammen­ligning.

Rapportene fra de to utvalgene ledet av professor Grete Brochmann, slo nokså klart fast at den norske velferds­modellen i lengden ikke vil la seg forene med en voksende innvandrer­befolkning, så lenge denne har forholdsvis lav yrkes­deltagelse. Kapittelet om migrasjon i årets perspektiv­melding ikke bare bekrefter Brochmann-utvalgenes konklusjon, det gir i praksis også en analyse av utsiktene til å forandre premisset. De er ikke gode, for lite ligger til rette for økt deltagelse i arbeids­livet.

Regjeringen fastslår at det ikke er krig som er driv­kraften bak migrasjonen, men økonomi, teknologi, informasjon og fremfor alt demografi. Afrikas befolkning øker kraftig. Migrasjons­presset mot Norge kan dermed forventes å forbli vedvarende høyt. Utviklingen domineres etterhvert av asyl­innvandring og påfølgende familie­innvandring, hvor ikke-vestlige personer forlater dårlig fungerende land til fordel for europeiske velferds­stater.

Til tross for at arbeids­innvandringen fra land­gruppene 1 (vestlige land) og 2 (øst-europeiske EU-land) er gått ned de senere årene, har migrasjonen fra land­gruppe 3 (ikke-vestlige land) økt ufortrødent. En figur på side 54 i perspektiv­meldingen illustrerer utviklingen:

Den årlige netto­innvandringen fra de ikke-vestlige landene svarer nå til omtrent til 20.000 personer, eller en tredjedel av et norsk fødsels­kull, hvilket er et sinns­svakt høyt nivå. Det er et høyere nivå pr. innbygger enn de fleste europeiske land, og det kommer til en langt høyere regning enn for de fleste andre land, gitt Norges velferdsnivå.

Tilstrømningen er så massiv at innvandrer­befolkningen etterhvert danner det som på fagspråket kalles diasporaer, altså etnisk baserte parallell­samfunn, som får stadig vanskeligere for å tilegne seg en norsk samfunns­modell. Regjeringen legger frem statistikk som illustrerer denne vanskelig­heten på en over­bevisende måte, ikke minst denne tabellen på side 56, som inneholder tall for ekteskaps­mønsteret blant ikke-vestlige innvandrere både i første og andre generasjon:

Til tross for at pakistanerne har en lang innvandrings­historie i Norge, er det fortsatt tett oppunder hundre prosent som inngår ekteskap med en annen person med innvandrings­bakgrunn. Prosentandelen er ikke like høy for alle sammen, men i den grad andelen fra utlandet går ned for andre land, skyldes det mest at diasporaen i Norge blir større.

Under disse betingelsene vedvarer familie­innvandringen lenge etter den opprinnelige innvandringen, og fenomenet får sin egen dynamikk. Diasporaen blir et brohode for ny migrasjon på ubestemt tid. Hvem kan med glatt ansikt snakke om integrering i en slik virkelighet?

Enden på visa er at dette vanvittige samfunns­eksperimentet blir forferdelig dyrt. Idet Norge importerer samfunns­modeller som ikke er kompatible med vår egen, blir denne siste utsatt. En av konsekvensene er lavere yrkes­deltagelse, og dermed et misforhold mellom statens inntekter og utgifter.

Regjeringen har sett nærmere på hvilke offentlige netto­inntekter som er knyttet til personer på forskjellige alders­trinn etter land­bakgrunn. En figur på side 66 i perspektiv­meldingen illustrerer disse størrelsene for den mannlige delen av befolkningen. Enheten er tusener av 2013-kroner:

Landgruppe 3 av ikke-vestlige land bidrar positivt i et kortere tidsrom enn de andre gruppene, og det positive netto­bidraget er mindre enn for de andre i denne perioden. Det kommer helt enkelt inn mindre skatte­penger, og det går ut større trygde­utgifter. Ikke-vestlige menn koster samfunnet i gjennom­snitt fire millioner kroner mer pr. capita over et livsløp enn menn med norsk bakgrunn.

Dette bæres åpenbart ikke i lengden med vedvarende ikke-vestlig innvandring. Den mest produktive delen av befolkningen vil måtte betale mye mer skatt for å finansiere velferden til den minst produktive. Det finner den seg neppe i til evig tid. Velferden blir uunngåelig svekket med vedvarende ikke-vestlig innvandring, og Norge blir ugjen­kallelig et klasse­samfunn.

På den måten går to hundre års erobringer langt på vei tapt. En nasjonalstat som oppstod på 1800-tallet og utviklet seg til en velferdsstat etter den annen verdenskrig, opphører ved åndsfraværelse å være begge deler i løpet av et halvt århundre.

Hva er så regjeringens strategi for å unngå dette formidable historiske misgrepet, som de færreste dertil kan nok historie til å forstå omfanget av?

Man tar til orde for en «regulert og kontrollert innvandring», hvor det tas sikte på «rask integrering i det norske samfunnet og arbeidsmarkedet». Store ord, men ingenting om hvordan det skal oppnås. Man erkjenner også viktigheten av å returnere personer med ulovlig opphold, men har ingen svar på de velkjente problemene med å få det til.

Meldingen viser høyere grad av erkjennelse enn før, selv om man ikke virker rede til å oppgi integrerings­eventyret ennå. Men det er få tegn til handlekraft. Vel så mye som en aktør, er regjeringen en tilskuer.

Mest lest

Den franske tragedie