Av Angelo Panebianco

Det mest nedslående ved idékampen som krisen gir næring til, er vellysten med hvilken mange vender ryggen til den liberalistiske revolusjonen som begynte med valgene av Margaret Thatcher (1979) og Ronald Reagan (1980), og som fikk konsekvenser for hele verden. En revolusjon som tilskrives det menneskelige vanvidd, idet man glemmer at den kom som reaksjon på syttiårenes økonomiske og moralske krise, og idet man glatt ser bort fra fordelene den gav opphav til: En verdensomspennende økonomisk vekst av tredve års varighet, og en spektakulær aksellerasjon av globaliseringen, ganske visst preget av ulikheter, men også i stand til å spre velstand og frihet til mange steder som ikke kjente til disse privilegier.

I dag har man gått tilbake til å snakke om «politikkens overhøyhet», mens man håner enhver dust som har tro på friheten, også på det «økonomiske» området. Den som gjør narr av «liberalismen» bør heller trekke en smule lærdom av historien. Også etter 1929 inntok politikken på ny en sterk, ledende rolle (new deal, den skandinaviske sosialismen, den statlige italienske kolossen for ny industrialisering, de sovjetiske femårsplanene, Hitlers opprustning) på såvel demokratisk som totalitært vis. Og også den gang kastet den vestlige intelligensiaen seg med entusiasme over tidsåndens myter ved å hevde at «liberalismen» (betraktet som en forlatt idé fra attenhundretallet) endelig hadde nådd veis ende, og at en opplyst «planleggingens» tidsalder var i ferd med å se dagens lys. Vi vet hvordan dét gikk. Politikkens overhøyhet resulterte i rå proteksjonisme, og det hele ble avrundet (ti år etter den store krisens begynnelse) med en verdenskrig.

Forholdet mellom politikk og marked er et av de mest komplekse (og dunkle, vanskelige å få ordentlig tak i) aspektene ved dagens samfunn. Det viser seg blant annet ved den liberale tankegangens (og den av liberalismen inspirerte økonomiske vitenskapens) tradisjonelle vanskelighet med å ta med i beregningen politikkens rolle. Ofte er dens skarpe og intelligente analyse av den økonomiske situasjonen ledsaget av en rent moralistisk kritikk av politikken (grunnet dens tilbøyelighet til å la seg influere av lobbyene interesser idet den ofrer den økonomiske rasjonaliteten på konsensusens alter). Men problemene med å forstå det kompliserte samspillet mellom politikk og marked, manifesterer seg også ved overfladiskheten hos forkjemperne av politikkens lederrolle, da disse lovpriser dens evne til å ta seg av «fellesskapets beste» (fordeling, beskyttelse av de svakeste), tilsynelatende uten å bry seg om de svært negative bivirkningene den fører med seg.

Tilhengerne av politikkens overhøyhet har en stor fordel sammenlignet med liberalistene. Den består i det faktum at alle forventer at politikken skal være i stand til å løse deres problemer, og de legger all skyld på politikken for manglende eller dårlige løsninger. Politikken blir en deus ex machina som alle påkaller. Det er interessant å notere seg at store deler av eliten, foruten vanlige mennesker, ikke klarer å ta innover seg den idé at ikke alt som hender er et produkt av politiske beslutninger. Slik viser de manglende evne til å erkjenne at mange hendelser simpelthen er frukten av «spontan» gjensidig tilpasning mellom millioner, av og til milliarder, av mennesker. Et akkumulert resultat, som oftest uforutsett og uforutsigbart, av et stort antall handlinger inspirert av det samme antall enkelte sinn. Til tross for sekulariseringen fortsetter man å tro at alt skyldes gudenes vilje. Forskjellen er at denne ideen om allmakt er blitt overført, projisert, på menn av kjøtt og blod, Jordens såkalt mektige. De fleste misoppfatter den spontane tilpasningens rolle, og tror kun på eksistensen av «usynlige hender», hva enten de tilhører Roosevelt, Clinton eller Bush. Eller for den del Sarkozy, Berlusconi et cetera.

Frelsesforventningen som Obama i dag er omgitt av, er et ekstremt eksempel på denne vedvarende holdningen. Det virker på meg som om denne holdningen gir næring til to feiloppfatninger. Den første feilen er å ikke forstå at politikkens allmakt bare er en myte. En luguber myte, dessuten. Jo større iherdighet myten er blitt dyrket med, desto større katastrofer har det resultert i. Den storslagne kulturelle arven (som krisen i dag søler bort) etter den liberalistiske revolusjonen for tretti år siden — i sin tid inspirert av sytten- og attenhundretallets klassiske liberalisme — bestod i fornektelsen av politikkens allmakt, i å anerkjenne at det kun er ved å gi individene og den individuelle kreativiteten størst mulig frihet at man bidrar til samfunnets vel, at regjeringens oppgave ikke er å gi oss «lykken», men friheten til å søke vår egen vei til dens oppnåelse.

Den andre feilen består i ikke å erkjenne kostnadene ved politikkens overhøyhet, ikke å være i stand til å se kontrasten mellom fordelene på kort sikt og ulempene på middels og lengre sikt. På kort sikt er politikken helt sikkert i stand til å gi fordelaktig resultat. For eksempel ved å redde kreditten i krisetider, motvirke effekten av arbeidsløshet et cetera. Men det store poenget er at det politikken i dag gir oss med den ene hånden, vil den samme politikken ta tilbake med renter i morgen (i form av kontroll over våre liv). Det er klart at vi ikke har annet valg enn å gi tillit til de politiske beslutningenes evne til å hanskes med krisen. Og vi må dessverre akseptere nærværet av en sterkere stat. Men hvis vi ikke gjør det med melankoli, hvis vi kaster oss på en entusiasme det ikke finnes grunnlag for, hvis vi ikke tar innover oss at man bare kan akseptere en midlertidig utvidelse av statens rolle i nødsituasjoner hvis man er inneforstått med at staten trekker sine tentakler tilbake når de akutte problemene er over, bidrar vi til å bygge en fremtid som er verre enn nåtiden. Det er et spørsmål om kultur og holdninger.

I USA finnes det sterke antistoffer som vil forhindre permanent degenerering i form av «statssosialisme». I Vest-Europa er antistoffene langt svakere (i Italia uhyre svake). Her hos oss er risikoen ikke «statens tilbakevendelse», ettersom vi til tross for mange anstrengelser i realiteten aldri har ristet av oss dens allestedsnærværelse. Faren er at dens kulturelle legitimitet vender tilbake. Faren er at vi glemmer at jo mer politikken legger seg opp i ting, desto mer forlanger den selv å dele ut vår lykke, og desto mer vil den med tiden redusere vår alles frihet.

Lederartikkel i Corriere della Sera, den 22. november 2008

Oversatt av Christian Skaug