Sakset/Fra hofta

Bilde: Oslo har de senere år fått flere monumentalbygg og flere skal det bli. Barcode-byggene og Den Norske Opera er de fremste. Nå følger Munchmuseet, Nasjonalmuseet og Deichmanske Bibliotek. Er det for at disse prestisjebyggene trenger et storbypreg rundt seg at man vurderer å rive villabebyggelsen for å bygge i høyden og tettere? Foto: Russel Boyce/Reuters/Scanpix.

Oslo bys befolkning er i kraftig vekst – antall innbyggere økte fra ca. 520 000 til ca. 620 000 på under ti år, fra 2003 til 2012. Allerede fire år senere, i 2016, hadde antallet innbyggere vokst med ytterligere 40 000 innbyggere og nærmer seg raskt 660 000. En middels stor norsk by eller en Oslo-bydel på fire år.

40 000 mennesker som skal ha sin del av infrastrukturen; bolig, vei, kollektivtrafikk, vann og avløp, skole, barnehage, hjemmehjelp, fastlege, osv. osv.

Hoveddelen av denne innflyttingen skjer fra utlandet, altså gjennom innvandring. I tillegg vet vi at mange asylsøkere og flyktninger, som først bor andre steder i landet, etter hvert også flytter til sentrale strøk og storbyer, ikke minst Oslo. Dette gjelder også selv om de ikke har fått jobb i Oslo; en av de etter hvert største innvandrergruppene i Norge er somaliere der 8 av 10 barn lever under fattigdomsgrensen.

Presset på boliger er stort, det er flere årsaker til dette, utover tilflyttingen. Bolig er et spekulasjonsobjekt i Norge, og man regner med at 6 av 10 boliger solgt innenfor Ring 3 i Oslo er bolig nummer to. Den blir leid ut, står tom eller blir «hytta i byen», for de med god økonomi.

Like fullt, den kraftige befolkningsøkningen legger et stort press på boligmarkedet i Oslo – noe utbyggerne vet å utnytte. De har åpenbart sterk innflytelse; og argumentene for å bygge i høyden og kraftig fortetning får støtte fra politikere både på venstre- og høyresiden i Oslo. Miljøargumentet sitter løst; det nåværende byrådet har dette som sin fanesak, og dermed får prosjekt etter prosjekt klarsignal. Det blir ofte både høyere og tettere enn det som lå i de opprinnelige, godkjente normene – og de får drahjelp fra regjeringen som nå fremmer forslag om trangere og mørkere boliger – og bygging i såkalt «rød sone», dvs. svært støyutsatte områder. Alt for å presse ned prisen og øke tilbudet. Norske arkitekter fortviler og mener at norsk boligpolitikk settes 150 år tilbake i tid.

I Oslo har direktøren i Plan – og bygningsetaten, Ellen de Vibe, varslet at hele 120 områder i Oslo nå vurderes fortløpende for omregulering og transformering. Kriteriene for hvilke områder som vurderes er at det finnes en banestasjon eller mulighet for busslinje samme sted. Oslo har i dag 101 t-banestasjoner og 19 togstasjoner. Det kan altså bety at Plan- og bygningsetaten vurderer mulig omregulering i alle nabolag som ligger i nærheten av t-bane- og togstasjoner i Oslo.

Dersom et område blir vurdert som egnet, kan all bebyggelse innen 700 meter, ca. 10 minutters gange, fra stasjonen reguleres bort til fordel for tettere og høyere bebyggelse. Dette er mulig fordi den nye den nye kommuneplanen setter andre reguleringsplaner til side.

Dette berører svært mange husstander og innbyggere i Oslo. Vi har allerede fått en forsmak på hva dette kan bety, på Nedre Grefsen og Smestad ligger de konkrete planene allerede klare og vil, om de blir gjennomført, føre til at tusenvis av mennesker vil måtte forlate hjemmene sine.

Det er selvsagt frivillig å selge boligen sin, så lenge det ikke er snakk om ekspropriasjon fra myndighetenes side. Men hvor frivillig blir dette, når de første selger – og det vil alltid være de som selger, som blir fristet av høye priser – eller fordi det er en naturlig del av livsløpet å bytte bolig på et eller annet tidspunkt. Når det første huset blir liggende fullstendig i skygge av nabohuset, så «faller» neste hus og neste hus osv.

Mange kjenner seg maktesløse i denne situasjonen; vi snakker jo her om sanering av veletablerte boligområder, mennesker skal nærmest fordrives fra hjemmene sine for å få plass til nye innbyggere. Et mørkt scenario er at mange av småhusområdene i Oslo etter hvert blir historie. Hvordan ser dette ut, hvis vi tar på oss de vanlige «norske brillene»? Er ikke dette noe som Norge ville ha fordømt dersom det gjaldt land i andre deler av verden? Norge er et lite land i den store sammenheng, med en liten befolkning – i verdensmålestokk.