Kommentar

Halvor Fosli har gjort intervjuer med 20 nordmenn som har det nye Norge tett innpå livet. Det er akkurat så hjerteskjærende og trist som man måtte forvente. Tittelen på kronikken i Aftenposten er beskrivende: Hjemløs i eget lokalmiljø.

I nettutgaven er det blitt til:Innfødte i Groruddalen mener at utviklingen allerede har gått for langt.

Budskapet er knusende både hva beskrivelsen angår, og når det gjelder konsekvensene. Dette er villet politikk. Få, men innstendige stemmer har forsøkt å si fra i årevis. Ingen vet det bedre enn avisene, som har mottatt leserbrev på leserbrev. Og kastet dem i bøtta.

Ole Jørgen Anfindsen gjorde meg oppmerksom på en mekanisme jeg ikke hadde forestilt meg var mulig: Redaksjonene setter fra tid til annen på trykk grove innlegg om innvandring eller muslimer, for virkelig å vise hvilket grums som finnes der ute.  Det er samme taktikk som brukes når det siteres fra de verste kommentarer på sosiale medier.

Det er det som på engelsk kalles å handle i «bad faith».

Foslis kronikk er sterk lesning. Det er sørgesang over Groruddalen:

«Kari», en kvinne på rundt 80 år som har levd i Groruddalen hele sitt liv, oppsummerte det hele slik: «Groruddalen er totalt ødelagt. Totalt ødelagt. Og det syns jeg er tragisk.  Jeg tror det ville vært utenkelig for mine barn å slå seg ned her. Sinte, stirrende mannfolkblikk, som måler deg opp og ned, i sine kjortler, med langt skjegg, dem kryr det av på Furuset, det er skikkelig ubehagelig».

Blant de yngre innfødte har mange følt seg som en utsatt minoritet, mens kravet var å integrere seg motsatt vei: innordne seg ikke-norske normer og regler.

Barn og barnebarn med foreldre eller besteforeldre i Groruddalen bosetter seg i liten grad i sine hjemtrakter, ja, noen drar nesten ikke på besøk engang.

Fiendtligheten til det norske og nordmenn er det mest sensitive. Da er det lettere å tillegge nordmenn fiendtlighet, slik pressen uavlatelig gjør.

De innfødte opplever at spesielt de store innvandrergruppene, som pakistanerne og somalierne, ikke ønsker å ha nevneverdig kontakt med andre enn sine egne.

Det har igjen ført til at de innfødte har isolert seg, trukket seg tilbake. Få har personlige venner med innvandringsbakgrunn.

..

Av religiøse grupper skiller muslimer seg markant ut negativt. «Islam er ikke en berikelse, det vil jeg ikke kalle det, den religionen er heller en belastning», sa for eksempel «Simen», en stødig bydelspatriot og familiefar.

Ingen i utvalget mitt sa at de er venn med praktiserende, moskégående muslimer.

Dette har vi visst i lang tid. Men norske redaktører vil ikke høre på det øret. Når Helge Simonnes/Vårt Land skal gjengi målingen i Jyllands-Posten som forteller at 77 % av danske muslimer mener at Koranen skal følges strengt, det som ellers kalles fundamentalistisk hvis det er kristne det er snakk om, – så er forklaringen danskenes fiendtlighet til islam og muslimer.

Det er hva man under den kommunistiske trussel kalte fellow travellers, eller medløpere.

Befolkningen i Groruddalen har resignert. De vet at politikere, forskere og medier ikke vil høre på dem. De er avskrevet. Toget er gått.

Fosli kunne kalt boken: Rapport fra fremtiden. Den virkeligheten han skildrer vil snart omfatte hele det østlige Oslo, med visse unntak. De som har råd flytter/flykter vestover eller ut av byen.

Alle vet at denne prosessen foregår. Den bestemmer valg av skole, bosted, jobbmulighet. Likevel snakker man ikke om den. Det ville være å fornærme våre nye landsmenn. Det er de gamle som tilpasser seg de nye. Integreringen skjer andre veien. Slik forsvinner det Norge vi en gang kjente og blir en fiksjon.

Politikere og medier/kulturarbeidere vil en gang bli stilt til ansvar. Nettopp nå som vi begynner å bli klar over hvor store problemene er, velger en regjering med FrP å åpne kranene til en migrantbølge uten sidestykke. Alt tyder på at den bare er begynnelsen på en helt ny bevegelse/vandring til rike land. I stedet for å stille spørsmål om legitimiteten til en Flyktningkonvensjon som tiden har løpt fra, velger det offentlige Norge å konsentrere alle ressurser om å ta imot flest mulig.

Det er å praktisere en helt ny form for humanisme. Hva danskene kaller selvmordshumanisme. De har galgenhumor.