Kommentar

Vi setter stadig større fokus på å sikre oss selv, våre boliger, biler og eiendeler. Mange, og særlig eldre, vil helst se hvem som ringer på før de åpner døren. Kvinner tenker seg gjerne om to ganger før de tar turen ut i mørket alene. Graden av utrygghet ser ut til å vokse i omvendt proposjonalitet med den offentlige grafen som viser at anmeldt kriminalitet synker.

Er vi redde og urolige uten grunn?

Voldtektene øker. Drapene øker. Ja, ja, det henvises stadig til at det er mest farlig å være hjemme eller blant kjente, det er tross alt i heimen alt det verste skjer. Men vi har alle viss kontroll over hvem vi kjenner og hvem vi omgås. Det er den uprovoserte volden som skremmer. Frykten i det offentlige rom. Den ekle følelsen at det kanskje står noen i det mørke skogholtet når man går hjem fra T-banen.

Foreldre som henter døtre til alle døgnets tider, for det er tryggest sånn. En siste bemerkning før de unge forsvinner ut: «-Dere går sammen, ikke sant?» Falsk trygghet med mobiltelefon, men bedre enn ingenting.

Det skal ikke være vårt eget personlige ansvar å sikre at vi ikke blir overfalt eller drept. Det er samfunnets ansvar. Det er politikernes ansvar. Det er våre folkevalgte som plikter å sørge for at Norge er et trygt land for innbyggerne. Dette gjelder også for Norges storbyer. Det skal, i prinsippet, være like trygt å vandre rundt i Oslo sentrum som det er på Røros.

Schengen har gjort sikkerhetsspørsmålet vanskelig. Vi vet ikke lenger hvem som kommer og går. Det er billige flybilletter å få overalt. Flott for en tur ned til Venezia, ikke så flott på returen hvor medpassasjerene er papirløse innvandrere som nettopp har ankommet i båt over Middelhavet.

Vi er blitt så tilgjengelige. Vår rikdom i nord er blitt en magnet for de som ikke selv har hatt muligheten eller evnen til å skape et lignende samfunn.

Det snakkes om push and pull effekten. Den er det vanskelig å få gjort noe med. Ikke vil vi at Norge skal bli et mindre attraktivt land og ikke er vi istand til å gjøre all verdens fattige land til å bli velfungerende demokratiske stater med like gode muligheter for innbyggerne som vi selv nyter i eget land.

Så de kommer. I hopetall. Og det er ikke bare sivilingeniører som kommer. Det kommer analfabeter, voldtektsforbrytere, drapsmenn, tiggere, narkoselgere, prostituerte og en rekke andre som nå har øynet muligheten til et bedre liv i Norge – for seg.

For seg. Ikke nødvendigvis for oss eller det norske samfunnet.

Mange blir store økonomiske og samfunnsmessige belastninger. Man trenger bare å ta en tur langs Akerselva for å stadfeste dette. (Kveldstur for de tøffe).

Totalt sett er det umulig å sette tall på hvor mye dette koster samfunnet. Ikke bare i kroner og øre, men i samfunnslimet som oppløses i takt med tilliten.

Fengslene er fulle av «andre nasjonaliteter» og årlig sendes ut 5-6000 personer som ikke har lovlig opphold. Det er en hel industri som jobber med å holde de minst ønskede personene utenfor det som engang var et trygt land.

De som fremdeles hårdnakket påstår at Norge er trygt og godt, bor sannsynligvis i god avstand fra områder hvor vi andre kaster engstelige blikk rundt oss. De fleste av våre politikere har ingen idé om hvordan samfunnet har endret seg der de blir flaue over «white flight» og kaller oss rasister.

I vårt arbeid med rettsavgjørelsene i Oslo Tingrett har vi sett at det gjennomgående er hovedvekt av utenlandske navn i sakene. Etter at man har bladd igjennom noen tusen saker så danner det seg inntrykk. Utvilsomt må både advokatstanden og det resterende juridiske systemet sitte med samme inntrykk: Vi har importert en hel mengde med farlige kriminelle.

Det var jo ikke de vi ville ha. Vi ville ha noen som oss selv; positive, ytevillige, samfunnsdeltagende, opplyste og ellers snille og greie. Vi har sikkert fått mange av disse også, men det er ikke de vi føler oss truet av.

Det er vanskelig å bli kvitt de som først er kommet hit. Flere land har forsøkt å fylle lommebøkene deres mot frivillig hjemreise. Bare for å oppdage at de straks kommer tilbake etter et hyggelig og betalt «ferieopphold» i hjemlandet.

Og hva med de som begår uhyrlige grusomheter? Vi fengsler dem eller underlegger dem tvunget psykisk helsevern. Dette er dyrt. Og hva i all verden skal vi gjøre med dem etter at dommen er sonet? Hele vårt norske system er basert på at man skal «tilbakeføres til samfunnet». Men hva gjør vi med alle de som ikke kom fra vårt samfunn? Hvor skal de tilbakeføres til om ikke sitt eget land?

Idag skriver Aftenposten om asylsøkeren fra Etiopia som drepte to personer (Christian Baloky, på Årdal asylmottak og bussjåfør Audun Bøland) i 2003. Så langt har denne ene asylsøkeren kostet samfunnet 40 millioner kroner.

I Helse Sør-Øst er det minst ti utlendinger uten lovlig opphold i Norge som er dømt til tvungent psykisk helsevern, i resten av landet har man ikke oversikt.

«I resten av landet har man ikke oversikt»!

I Norge kan vi fremdeles ikke få oss til å sende folk tilbake til land hvor det er risiko for at de får en dårligere behandling enn i Norge. Man kan vel trygt anta at dette gjelder de aller fleste land i verden. Så vi blir sittende med dem. De vi ikke vil ha. Og ikke vil betale for.

Man kan også ta seg i å tenke at det fra asylsøkernes side faktisk spekuleres i vår godhet. Trippedrapsmannen i Årdal skulle sendes ut dagen etter at han drepte tre intetanende og uskyldige mennesker på Valdresekspressen.

high_sz716aeb

Men nå vurderer altså Justisdepartementet å gjøre noe med saken. Det foreslås i et høringsnotat å oppheve dommene midlertidig slik at de kriminelle kan sendes ut av landet.

Justisminister Anders Anundsen fra Fremskrittspartiet vil endre straffeloven, helsepersonelloven og utlendingsloven for å gjøre det mulig å sende ut psykisk syke kriminelle uten lovlig opphold i Norge.

Justisdepartementet innrømmer i lovforslaget at det kan oppfattes som «urimelig at et rikt land som Norge skal returnere syke og farlige personer til fattigere land». Departementet mener likevel det er nødvendig å gjøre noe:

«Den motsatte løsningen, opphold i Norge til reaksjonen opphører, vil kunne oppfattes som en urimelig favorisering av dem dette gjelder», påpeker departementet, og viser til at målet er å beskytte samfunnet gjennom å behandle den domfelte.

«Utsendelse er også et tiltak for å beskytte det norske samfunnet», skriver Justisdepartementet.

«Utsendelse er også et tiltak for å beskytte det norske samfunnet. » Endelig. Det er blitt lov til å si det høyt: Ut med dem!

Aftenposten

Fristen for høringen var 01.09.14. Du kan se høringsuttalelsene her.