Politiet gir opp å pågripe asylsøkere som selger dop i Oslo. Grunnen er mangel på politisk oppbacking. Det betyr at asylindustrien og dopindustrien vokser sammen.

Oppslaget i Aften 15. juni, Gir opp narkojakt på asylsøkere av Thomas Olsen, var viktig.

Artikkelen dokumenterer en trend: Asylsøkere reiser fra hele landet til Oslo for å selge dop. Det er naivt å tro at det skjer på eget initiativ. «Noen» kjenner det norske asylsystemet og vet at man får gratis husvære og forpleining. Mottakene er bekvemme som baser for narkotrafikk i Norge.

Asylsøkere er de perfekte langere. Staten sørger for dem, og de er beskyttet av Den europeiske menneskerettskonvensjon. Hvis de blir tatt, sendes de bare tilbake til det første landet de kom til i Schengen. Innen noen dager er de tilbake på gata i Oslo.

Denne «leken» er Oslo-politiet lei av å spille. De får ingen oppbacking av politikerne og kaster inn håndkleet. Forståelig. Hvilken etat vil finne seg i å bli gjort narr av i det lange løp? Det er ikke bare asylsøkerne og deres bakmenn som leker med politiet. Det gjør også politikerne som ikke tar ansvar.

Hva kunne de gjort?

Som hastesak: internere kriminelle asylsøkere. Politiet skal ikke leke politikere, de kvier seg for å antyde tiltak. Men lederen for Grønland politikammer, erfarne Kåre Stølen, sier det belastede ordet likvel: «isolasjon».

Ledelsen ved Grønland politistasjon mener at politiske myndigheter nå må ta grep for at narkosalget skal forsvinne.
– Vi trenger politiske vedtak. Man bør tenke på å isolere dem, når dette gjentar seg og gjentar seg. Asylsøkerne som blir utvist, kommer kjapt tilbake, fordi de har ikke noe å tape og fordi de sendes til det første europeiske landet der de søkte asyl først. Det ideelle hadde vært å sende dem direkte tilbake til hjemlandet. Det er viktig at disse personene ikke stigmatiserer de som virkelig trenger asylinstituttet, sier Stølen.

Det er en sorgtung, beklagende tone hos politiet. De vet hva som står på spill. De er førstelinjen. Når de må trekke seg tilbake, overlates det sivile samfunn til kriminelle.

Hvis politiet slutter å bekjempe dopsalget langs Akerselva, hva betyr det for befolkningen på Grünerløkka? De har forsøkt å bekjempe dopsalget, vel vitende om hva som står på spill for bomiljøet. Slik sett vil politiets kapitulasjon får konsekvenser for boligprisene på Nedre Grünerløkka, om ikke lang tid også Øvre.

Etter isolering/internering, hva så? Danmark viser vei: Alle utlendinger som blir domfelt, skal utvises. Ubetinget.

Som tredje punkt: gjeninnføring av grensekontroll. Også på dette punkt går Danmark foran. Det er sunn fornuft. Når noe lekker, tetter man lekkasjen. Åpne grenser lekker.

Journalistene som fremstiller dette som utslag av onde dansker, vil få problemer med sine egne lesere.

Hvorfor gjør ikke politikerne noe? Hvorfor lar de mottakene bli baser for narkolangere og andre kriminelle?

For hvis politikerne skal gjøre noe som monner, må de ta drastiske valg. Det vil bety et oppgjør med hele asylpolitikken slik den er ført frem til nå, og med den «flerkulturen», romantiseringen av forskjeller og ikke-vestlige kulturer spesielt.

Første bud er at man ikke kan slippe inn folk man ikke aner hvem er. Det fremgår tydelig av Aftenpostens reportasje. Problemet begynner der.

Politiets håpløse kamp illustreres i årets statistikk: Av 239 pågrepne utlendinger hittil i 2011, var 107 tidligere pågrepet.

I tillegg til at PU kan bruke år på å verifisere de pågrepnes identitet og mange ikke kan utleveres til hjemlandet, dukker flere uttransporterte opp igjen etter kort tid. Dette er personer som uttransporteres til det Schengen-landet de først søkte i.

– Utlendinger som omfattes av denne gruppen vil relativt enkelt kunne returnere til Norge, opplyser kommunikasjonsrådgiver Monica Thorud i Politiets utlendingsenhet

For å oppsummere:

1. Politiet vet ikke hvem de har med å gjøre.
2. Asylsøkerne har full bevegelsesfrihet.
3. De pågrepne utvises til første Schengen-land. Etter noen uker er de tilbake i Norge, og runddansen begynner igjen.

I april 2009 startet UDI, Politiets utlendingsenhet (PU) og Oslo-politiet en fellesinnsats mot rusmiljøene i Oslo. Hittil er nærmere 1500 utlendinger pågrepet, men handelen er i dag like åpenlys og blomstrende.
– Det er som å fiske i et oppdrettsanlegg. Det er ingen løsning å aksjonere hele tiden, for det vi gjør er å plukke opp folk som akkurat har sluppet ut. Og det kommer hele tiden nye til. Det har vært ressurskrevende, vi har fylt opp varetektsplassene og belastet rettsapparatet, fortviler etterforskningsleder ved Grønland politistasjon, Inge Sundeng.

De kriminelle asylsøkerne fyller opp politi- og rettsapparatet og forvaltningen. Man bruker masse tid på noe som er helt uproduktivt, for det finnes ikke vedtak og metoder som får asylsøkerne vekk fra Norge. De har rett til å søke asyl. Den retten er ubetinget.

Så lenge de kan bo gratis i åpne mottak, er fristelsen til å bli kriminell i Norge stor. For den enkelte – og for nettverkene.

Mosjøen, Mysen, Haslemoen, Raufoss.
Alle de afrikanske asylsøkerne som driver illegal butikk i sentrum og langs Akerselva, er offisielt bosatt på mottak over hele landet. Til Aften er forklaringen at de er i Oslo for å hilse på en venn, venter på kjæreste eller rett og slett kun nyter det fuktige juniværet i hovedstaden.

De unge afrikanerne er brikker i et velorganisert narkonettverk som de siste årene har fått dominere nedre Grünerløkka, Akerselva-området og Grønland.

Når Aften vet, vet myndighetene. Men ingenting skjer.

Nå har politiet fått nok. De vil legge om strategien. Det vil få direkte følger for befolkningen i Oslo. I form av utrygghet og økonomisk tap. De to tingene går sammen. Dette kommer til å skje på det attraktive Grünerøkka, på Grønland og i deler av Groruddalen. Når utviklingen når et visst nivå, vil det eskalere. De kriminelle tar over.

Myndighetene later som.

De later som om asylsøkerne fortsatt er ekte. De lukker øynene for at dette er en industri, at det er gesjeftige mennesker som utnytter systemene. Som ikke bare får bevegelsesfrihet og gratis forpleining, men også trygdeordninger og helsetilbud.

Det å ikke snakke om bedraget og svindelen, er å gjøre seg til en medskyldig. Vi ville gjort det samme hvis vi var fra korrupte, fattige land og fikk sjansen. Det er som vannet som finner nye veier. Det søker seg minste motstands vei. Norge er et land som nesten er for godt til å være sant.

Her er et system som er som skapt for å bli bedratt og svindlet. Og disse nordmennene lærer ikke. De later som om de styrer, mens de i virkeligheten har gitt opp.

– Rekorden tilhører en nordafrikaner som er tatt for 54 straffbare forhold. Han er utvist 4–5 ganger, men har kommet tilbake gang etter gang. Han ble tatt igjen for en måned siden. Slike personer er svært arbeidskrevende for oss, sukker sjefen ved Grønland politistasjon, Kåre Stølen.

Det Stølen og andre sier, er at dette ikke er forbigående. Det har vokst, og det vil fortsette å vokse. De metodene politiet får lov å bruke, fungerer ikke. De er tomt skuespill. Derfor kaster politiet inn håndkleet. De vil ikke bli holdt for narr lenger. Det undergraver deres profesjonelle selvrespekt.

Det artikkelen sier er at Norge nå i tillegg til tilstrømming av mennesker i et omfang vi aldri har sett før, også opplever en kriminalitetsbølge som utspiller seg innenfor migrasjonen. Den har optimale vekstbetingelser pga politikernes kriminelle ansvarsfraskrivelse.

Vi har trolig bare sett begynnelsen på denne kriminaliteten. Problemene er av et slikt omfang at ord som «integrering» blir latterlige.

Men politikerne kommer til å bruke de samme honnørordene om og om igjen, slik de nylig har gjort i og om tre ulike rapporter. De kjenner ingen andre. De vet ingen annen råd.

De må ikke si de ikke visste. Politikerne får tilbakemeldinger fra etater i førstelinjen som politiet. Deres melding er helt klar. Når politiet trekker seg tilbake, er det samfunnet som gir opp.

Aftens artikkel har en faktaboks, som sier mye om hva Oslo går i møte:

Nedre Grünerløkka: Asylsøkere fra Vest-Afrika dominerer og selger hasj lagret i fellesdepoter.

Grønland / Vaterland: Unge somaliere selger hasj og khat side om side med et tyngre norsk rusmiljø.

Oslo S: Det tunge heroinmiljøet, men asylsøkere fra Nord-Afrika og Afghanistan overtar mye av salget, og selger amfetamin og piller.

Nedre Karl Johan: Rundt Kirkeristen styrer menn fra Vest-Afrika salg av kokain og andre stoffer.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂