Sakset/Fra hofta

Da den tysk-egyptiske statsviteren, historikeren og forfatteren Hamed Abdel-Samad – som også er en fremstående islamkritiker – forsvant i Kairo for ni dager siden, fryktet man at han var blitt bortført av islamister.

tyskland.hamad.abdel.samad

Bortført ble han, for siden å bli sluppet fri etter to dager, men i et intervju han har gitt til Der Spiegel etter sin retur til Tyskland, sier han at det neppe var islamister som stod bak.

Det han forteller om sine erfaringer gir imidlertid liten grunn til optimisme på Egypts vegne, selv om Det muslimske brorskapet nå er fratatt makten. Restene av noen arabisk vår er ikke å få øye på i det situasjonsbildet han tegner. Myndighetene er like autoritære som før.

* * *

Spiegel Online: Herr Abdel-Samad, De ble bortført sist søndag i Kairo, og satt mer enn 48 timer i fangenskap. Fortell oss hvordan det skjedde.

Abdel-Samad: Jeg hadde en avtale søndag ettermiddag med en venninne i Azhar-parken. Der ventet jeg da hun ringte meg og sa hun var forsinket. Så jeg gikk ut på Saleh-Salem-gaten en tur, og la merke til en svart bil som fulgte etter meg. Jeg ringte en tjenestemann ved det egyptiske innenriksdepartementet, som var ansvarlig for min beskyttelse. Han rådet meg til å ta en taxi og dra tilbake til hotellet. Han skulle komme om to timer, han var i hjembyen sin i Nildeltaet. Så mens jeg ventet på en taxi, kjørte den svarte bilen forbi meg. Like etterpå bremset en hvit minibuss foran meg. Jeg tenkte ikke noe over det, siden det er vanlig at slike kjøretøy stopper hvor som helst for å slippe av passasjerer. Passasjerdøren på minibussen åpnet seg, og en mann kom ut og dyttet meg voldsomt inn i baksetet. Der satt en fyr som umiddelbart rettet en pistol mot tinningen min. Bilen kjørte av gårde, en annen mann trakk en hette over hodet på meg, tok bort telefonen min, og undersøkte lommene mine. Jeg spurte hva det gjaldt. Den andre passasjeren sa bare: «Hold kjeft. Ett ord, og du er død.» Vi kjørte ca. 20-30 minutter før vi byttet bil. Den andre turen tok svært lang tid, jeg vet ikke hvor lenge, over en time. Det ble ikke sagt ett ord. Da vi endelig kom ut, var det veldig, veldig stille. Jeg visste bare at vi befant oss et sted langt utenfor Kairo.

Hva følte De under kjøreturen?

Ingenting. Jeg skrudde meg bare helt av, slik jeg alltid reagerer i ekstreme situasjoner. Jeg var ikke engang redd, jeg følte ingenting.

Hva skjedde så?

Jeg ble dyttet ut av bilen og inn i en bygning. Der ventet noen andre, jeg vet ikke hvor mange de var. De snakket ikke, men jeg følte pusten deres i rommet. Bare én førte ordet. Jeg hadde å undertegne papirer, sa han. Jeg spurte: «Hvilke papirer? Om hva?» I stedet for et svar slo han meg med knyttneven i hodet, jeg falt ned på bakken. Så ble det slag på ryggen med en noe hardt som antagelig var en gummislange. Det gjorde helvetes vondt. Jeg ropte: «Hva har jeg gjort?» «Undertegn,» sa mannen, «så lar vi deg gå.»

Og da undertegnet De?

Først da de truet med å trykke brennende sigaretter på følsomme steder på kroppen min og røske ut finger- og tånegler. Da gikk jeg med på det. De la fem eller seks papirer foran meg. Lederen – den eneste som snakket – sa jeg skulle bare ikke prøve å fordreie signaturen min, min signatur er godt kjent. Da jeg var ferdig, ropte jeg: «Slipp meg fri nå!». Men mannen sa: «Ikke ennå.» De lot meg være igjen rommet, og ga meg noe å spise. Jeg lå på gulvet, duppet av, sto en kort stund, duppet av igjen. Og slik gikk tiden. Til slutt kjørte vi tilbake til Kairo. Da vi stoppet, sa de: «Ikke se deg tilbake nå, bare forover, vent til vi er borte, du må vente i minst fem minutter. Skriker du om hjelp før det, skyter vi deg.»

De kan til nå ikke gi noen informasjon om kidnapperne?

Nei. De var maskerte. Og jeg hadde mesteparten av tiden en hette over hodet. Jeg bare husker at en av mennene snakket med beduin-aksent.

De gikk deretter rett etter frigivelsen tidlig tirsdag kveld til nærmeste politistasjon.

Ja, jeg prøvde i lang tid å få haik med en bil på motorveien. Noen tok meg med, en eldre mann, men som også var redd for å sette meg av hos politiet. Han sa: «Jeg skal ta Dem til nærheten av en stasjon, ikke helt frem dit, ellers tror de at jeg er en av kidnapperne og setter meg inn.» Dette er typisk i Egypt, denne frykten for politiet. Fordi du er til enhver tid underlagt deres luner, og hva som helst kan skje. Hvis noen ønsker å presse noen til noe, er politiet ​​villige hjelpere. Så jeg endte opp på en stasjon i Nasr City. Men det som skjedde med meg der, var ubeskrivelig. Jeg ønsket at den tyske ambassaden og mine livvakter ble varslet. I stedet lot man meg først vente. Og så til slutt nedlot en tjenesteman seg til å stille meg spørsmål. For eksempel hvor jeg hadde blitt kidnappet. Nær Azhar Park? Ikke her i Nasr City? Da er det ikke vårt bord. De skal henvende Dem til stasjonen i det distriktet De ble bortført. Og jeg kunne knapt gå, jeg hadde noen helvetes ryggsmerter.

Så det var den første reaksjonen til statsmakten, etter over 48 timers frihetsberøvelse? Det må ha vært en svært frustrerende opplevelse.

Ja, fordi dommerne ikke løftet en finger, men straffet meg med sin dovenskap. I fullt raseri tok jeg en taxi tilbake til hotellet, og fikk lobbyen til å legge ut betalingen. Kort tid senere kom ambassadens ansatte og med dem en hær av egyptiske politimenn, blant annet flere høytstående offiserer. Jeg ble forhørt, én etter én stilte spørsmål, alle som ønsket å være med, alle som ønsket å markere seg. Den ene var spesielt arrogant. Han sa at jeg kom med motstridende uttalelser, jeg skulle ha sagt at jeg bare måtte signere to, og ikke fem papirer. Helt absurd. Jeg konfronterte ham med at han ikke fortalte sannheten. Han ble fornærmet, sto opp og så sint på meg. Jeg ble deretter fraktet til sykehus. Man undersøkte skadene mine og skrev en rapport. Jeg ønsket å hvile etterpå, men det var enda et politiavhør, denne gangen fra turistpolitiet. Jeg bare tenkte: OK, nå ønsker de alle å demonstrere hvor alvorlig de tar min kidnapping etter at de tidligere har feilet så grundig.

Hva mener De?

Jeg beklager å måtte si dette, men den egyptiske regjeringen har mislyktes totalt når det gjelder min sikkerhet. De var forpliktet til å tilby personlig beskyttelse fra det øyeblikket jeg sto på egyptisk jord. Det finnes faktisk en rekke drapstrusler mot meg, i Tyskland har jeg i månedsvis hatt personbeskyttelse. Og da jeg landet i Kairo i forrige uke, fikk jeg faktisk to mann på flyplassen. Men de fortalte meg i begynnelsen at de hadde fått ordre om å følge meg bare ved «offisielle begivenheter». Beskyttelse døgnet rundt var ikke aktuelt. Helt ubegripelig. Hva var vitsen med livvakter da? Hva i all verden betyr «offisielle begivenheter»? Hvem bestemte det?

Er det grunnen til at De ikke fikk eskorte på søndag, da De hadde en avtale? Tyske aviser har hevdet at De ga avkall på eskorte.

Jeg har ikke satt meg inn i hva som ble rapportert i tyske medier. Jeg har ingen styrke til å gjøre det. Men det er ganske ondsinnet å skrive at jeg ikke hadde behov for en livvakt. Fakta: Den første dagen på hotellet var det to betjenter utenfor rommet mitt. Jeg sendte dem hjem. Jeg sa at jeg trenger noen til å følge meg på gaten, ikke på hotellet, som ligner en militær kaserne. På slutten måtte jeg akseptere det. Jeg var søndag på egen hånd – samt fredagen ​​før. Og jeg skulle ønske noen kunne ha tatt vare på meg i denne situasjonen.

For igjen å snakke om fangevokterne Deres og motivene de hadde: Etter frigivelsen har Deres bror Mahmud snakket med egyptiske og tyske medier. Han informerte pressen om at utøvernee sannsynligvis ikke var radikale islamister, som det opprinnelig ble spekulert over, men forretningspartnere som skylder Dem penger. Deres beskrivelser av fangenskapet støtter denne formodning. Hva er det for noen skyldnere? Hva dreier det seg om?

Jeg skjønte raskt at det ikke var islamister. Det er noe annet, de ønsker løsepenger eller hodet mitt. Jeg var blitt kidnappet av kriminelle. Selvfølgelig har jeg en anelse om hvem som kan ligge bak det, men jeg vil og skal ikke nevne noen navn. Det handler om en forretningspartner som skylder meg penger siden 2011. Jeg sendte penger til fabrikken hvor min bror var involvert inntil nylig. Etter revolusjonen ønsket jeg å gi et lite bidrag til den egyptiske økonomien. Da min bror sluttet ved fabrikken for noen måneder siden, fikk jeg fire gjeldsbrev for meg og ham, som skal betales i 2013-2016. Jeg gikk med på denne løsningen, fordi fabrikken kanskje måtte stenge om vi hadde fått alt på en gang. Det første lånet på 27.000 euro ble ikke betalt, så vi gikk til sak. Delvis på grunn av dette fløy jeg til Kairo for å vitne for aktor.

Hva slags informasjon har De om skyldnerne?

Vi fikk vite for sent at dette ikke var noen troverdig forretningsmann, men et svært lyssky menneske. Han er allerede dømt i en annen sak om væpnet ran. Det er så langt mulig at han har leid inn banditter for å bli kvitt gjelden.

Men hvilken mening gir signaturen Deres på papirene da, hvis De vet hvem som tvang seg til dem?

Jeg vet ikke selv. Jeg demonstrerte signaturen min flere ganger for det egyptiske aktoratet for å hindre svindel senere. Men jeg vet virkelig ikke hva jeg undertegnet der ute. I denne forbindelse er alt mulig. Kanskje det var en annen bakgrunn for min bortføring. Kanskje jeg bare skulle skremmes.

Hvem kan ha interesse av det?

Jeg vet ikke. Jeg har fiender i den islamistiske leiren, som har sverget blodhevn. Men jeg har også tilsynelatende fiender i sikkerhetsapparatet. Jeg er nå mer velkjent i Egypt enn jeg først trodde. En av offiserene hvisket til meg at de kunne klistre en anklage om blasfemi på meg. En politimann, av alle! Han var sint fordi jeg klaget på elendig arbeid av etterforskerne og mangel på personbeskyttelse. De omgås feil personer, hevdet aktor. I den egyptiske pressen regnet det også bakvaskelser, siden så mye hadde blitt diktet opp. Fremfor alt bør inntrykket av at myndighetene ikke mestret sin oppgave, viskes ut.. Dessverre er dette vår kultur: Ingen innrømmer feil. Alle skylder på noen andre.

Etter løslatelsen, har den tyske ambassaden tatt vare på Dem…

Ja, ambassadøren og hans kone har behandlet meg som et familiemedlem: skikkelig, grundig og meget vennlig. Uten dem ville jeg følt meg mye verre i dag. Det knurres så mye om de tyske myndigheter av folk som ikke kjenner det dilettanteriet og den uvitenheten som preger den egyptiske staten. Etter avhøret hos aktor på onsdag gikk jeg tilbake til hotellet, hvor jeg som De vet fikk et nervøst sammenbrudd, jeg bare falt over. Men hotellpersonalet og politiet var ute av stand til å ringe etter en lege. Kun ansatte i den tyske ambassaden fulgte meg til ambassadørens bolig og skaffet en lege.

Her i Tyskland ble det rapportert mye om Dem under kidnappingen, og det har vært mye spekulasjon. I de sosiale nettverkene var den overveldende responsen medfølelse og bekymring for livet Deres, men det var også ondskap og beskyldninger, nærmest diskusjoner om grensene for islamkritikk…

Dette interesserer meg ikke i det hele tatt. Det er det samme hva som er skrevet om meg. Jeg vil ha fred, jeg har ikke mye krefter igjen. Jeg har lidd, og denne erfaringen ønsker jeg ingen. Det handler om mitt og familiens ve og vel. Og det bekymrer meg, spesielt min bror. Fordi han har gjort alt som er mulig for å holde etterforskerne i gang. Han har heller ikke spart noen kritikk av myndighetene. Og slikt kommer ikke godt ut i Egypt. Det er mange hårsåre personer i sikkerhetsapparatet. Jeg liker ikke at min familie nå blir skremt og truet.

Reiser De snart tilbake til Egypt?

Ikke med det første. Da jeg kom tilbake Tyskland krevde jeg en skikkelig rettsmedisinsk undersøkelse. Kanskje jeg deretter vil ta rettslige skritt mot den egyptiske regjeringen. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg må bli fornærmet av mitt fødeland. Og jeg ville bare gjøre noe bra for landet. Jeg er så skuffet, jeg har virkelig mistet troen på landet mitt. Spesielt på revolusjonen, fordi den ikke har endret noe som helst. Mentaliteten er fortsatt fundamentalt autoritær: Staten omgås folk som det passer den. Folk omgås hverandre som det passer dem.

 

Islamkritiker Hamed Abdel-Samad: «Ein Wort und du bist tot»