Kommentar

Michael Tetzschner sa igår på et møte i Redaktørforeningen at det offisielle Norge i det store og hele har bestått prøven etter 22/7. Det kommer åpenbart an på øynene som ser. Stormløpet mot PST-sjef Janne Kristiansen vitner om noe helt annet.

Kombinasjonen av mediene som fungerer som «hare» og politikere som følger villig opp, skaper i sum en usunn debatt. Konklusjonen er allerede klar: Man vil ha Janne Kristiansens hode på et fat.

En måned etter ugjerningen.

Det finnes ingen motforestillinger i hverken journalistenes eller politikernes forestillingsverden. Både spørsmål og svar er selvinnlysende.

Derfor velger PST-sjefen taushet. Ellers ville Kristiansen måttet begi seg inn i polemikk, med journalister og politikere. Det kan hun ikke.

Kristiansen sa i forbindelse med årsrappporten tidligere i år noe om at PST ikke kan drive politikk, men antydet at oppgavene i det nye flerkulturelle samfunn grenser opp mot politikk.

Det gjelder nye kulturer, men nå også ekstreme på den hjemlige fløy. Det sier seg selv at dette byr på enorme utfordringer.

PST har ikke lov å overvåke politiske eller religiøse meninger. Det later ikke til at politikerne eller journalistene har fått med seg dette, som de tidligere har voktet nidkjært. Når det gjelder såkalt høyreekstreme har de ingen sperrer. Man opptrer som om PST med den største selvfølgelighet skulle kunne overvåke internett og monitorere hva som sies, og hvem som sier det, slik at man kan plukke opp potensielle Breiviker.

Da har man plutselig kastet personvernet over bord.

Kritikerne retter baker for smed. Det er ikke PST som har vedtatt disse retningslinjene. Det er politikerne, med god støtte av pressen og akademia.

Men nå forventer man at PST skal omstille seg og bekjenne at man vil gå etter det man kaller høyreekstreme.

Men PST kan ikke la seg politisere. Like lite som de overvåket islamister, kan de overvåke høyreekstreme. Det vil bryte med mandatet.

Dette er så opplagt at PST ikke kan si det. Det vil bli oppfattet som oppsetsig. Men justisminister Knut Storberget burde si det. Han gjør ikke det. Han vil redde sitt eget skinn.

BTs intervju med SVs parlamentariske leder og nestleder Bård Vegar Solhjell lar det klart skinne gjennom at Kristiansen ikke har vært lydhør nok for de politiske signalene etter 22/7:

….tar til orde for en bred politisk diskusjon om kravene som stilles PST:

-? Det er særlig tre dimensjoner jeg tenker på; åpenhet, ydmykhet og overvåking av høyreekstreme miljøer.

Dette er orwellsk tale: Solhjell har merket seg at Kristiansen ikke har tutet med ulvene, med ivaretatt etatens integritet. Det tåles ikke. Solhjells «krav» til PST er så useriøse at man kan undres over at en erfaren politiker kan få seg til å si noe så dumt om en etat som arbeider i hemmelighet.

-? PST skal selvfølgelig ha hemmeligheter, men de kan være åpne om hva som må være hemmelig. Det er et generelt utviklingstrekk i statlige etater at de har en medie- og informasjonshåndtering som er etablert for å stille etaten i et best mulig lys. Det burde i stedet vært fokusert på saklig informasjon. Vi er 100 prosent avhengige av at PST er åpne og har et spesielt høyt presisjonsnivå på informasjonen, og at de behandler alle likt.

Solhjell lever i drømmeland. Man spidder Kristiansen på ytringer som pressen har aksentuert, heftet seg ved, og fortsatt å kjøre frem, selv etter at de er beklaget. Pressens evne til å skade er konteksten de setter ordene i. Det gjør at Kristiansen ikke kan ytre seg. Uansett hva hun sier, vil det bli brukt mot henne og PST.

Solhjell går langt i å antyde at han vil at PST skal bli et politisk politi:

-? De indre vurderingene i PST kjenner jeg ikke. Men vi vet at politisk vold i Norge er blitt utført av høyreekstreme. Og nå har vi i Norge fått et av historiens verste eksempler på slik vold. Selv om vold og terror kan komme fra flere leire, er det dessverre slik at høyreekstremisme har i seg en form for voldsdyrking, og derfor må det holdes et skarpt øye med disse miljøene, men ikke på bekostning av andre. PST burde åpent si hvordan de har fulgt med de høyreekstreme miljøene, eventuelt hva de ikke har gjort og hvorfor de har prioritert som de har gjort. PST bør gå inn i en slik debatt preget av selvrefleksjon, og være åpne om det de kan være åpne om.

Journalister som ellers er raske til å grave frem skjulte motiver, bruker ikke fantasien når de ikke har nytte av det. I dette tilfellet: uoverensstemmelsen mellom Toll og avgiftsdirektoratet og PST om Breiviks kjemikaliekjøp i Polen. Sto Breiviks navn på kjemikalielisten, eller var det på en transaksjonsliste over valuta? Detaljer som dette kan forklare hvorfor avgjørelser ble tatt som i ettertid synes utilgivelige.

Det kan også kaste lys over etatrivalisering: man ønsker å fremstå i best mulig lys. Etter 22/7 er det mange som har interesse av det, og Storberget husker plutselig ikke at han er orientert om Global Shield.

Bare det at etater vil være interessert i å slette sine spor, synes å være et ukjent motiv for pressen. De vil se blod.

Verst er Fremskrittspartiets Per Sandberg, som formelig koker over. Han er leder av justiskomiteen. Hans ord veier, men er likevel uten tyngde.

Sandberg sier Kristiansen har vist at hun mangler kompetanse, men det han viser til er støy i mediene, dvs. uttalelser mediene fortsetter å spinne storyer på. Også Sandberg krever «ydmykhet», og kortene på bordet.

Jo mer mediene minner om en folkedomstol, jo mer vil PST trekke seg tilbake. Sandberg ødelegger den politiske prosessen ved å dømme Kristiansen på et slikt grunnlag. Han blir aktør i et uverdig spill. At dette kommer fra nestleder i det fremste lov- og orden-partiet, viser at det er det politiske Norge som er ute av balanse.

Det bekreftes når Høyres André Oktay Dahl uttaler seg på en måte som viser at han også ønsker at PST skal forvandles til et politisk politi.

– Det er et politisk ansvar å gi ressurser til PST sånn at man har folk til å håndtere denne type meldinger og ikke minst om høyreekstreme miljøer. Det viser seg at PST ikke har hatt radaren oppe i forhold til høyreekstreme miljøer i tilstrekkelig grad. Årsaken til dette har jeg lurt på i mange år når man har sett at land etter land rundt oss sliter med en del høyreekstremisme, og homofobe og islamofobe miljøer samtidig som PST har gitt inntrykk av at det ikke er noe problem, sier Dahl.

Man synes helt å ha glemt at det etter Lund-kommisjonen er forbudt med politisk overvåking. Samme regler gjelder ikke høyreekstreme, islamofobe og homofobe.

Så mye for rettsstaten.

Janne Kristiansen har nettopp vist at hun står oppreist i stormen. Enhver PST-sjef ville blitt rystet av 22/7. Kristiansen har vist at hun har tatt enormiteten ved hendelsen inn over seg, men canossagang er ikke etterretningsarbeid. Hvis sinnelagsetikken også skal utvides til politiet, er det i hvert fall ikke tryggere.

Les også

-
-
-
-
-

Les også