Kommentar

Drap begått av mentalt syke er prisen vi betaler for en psykiatri der pasientene får størst mulig grad av frihet. Men hvor stor frihet tåler mennesker med en diagnose som går på medisiner? Helsemyndighetene skal passe på, men denne kontrollen er illusorisk, viser det seg.

Nord-Norge har opplevd to tilfeller der mentalt syke har drept den senere tid. Den første var en iransk asylsøker som var overlatt til seg selv. I begge tilfeller har vedkommende sluttet å ta medisiner. Hvilket system skal fange opp at mennesker ute i samfunnet tar livsnødvendige medisiner? Narkomane har meldeplikt for å få metadon, men ikke psykisk syke.

Pasienter skrives ut etter kort tid, og følges ikke opp. «Det store sviket», kaller VG dette. Under dekke av å være frihetlig og mot tvang, har man rasjonalisert ut fra økonomiske hensyn.

Men problemet stikker dypere enn som så. Vi snakker om frihetens pris. Hvor stor frihet tåler menneskene? Vi vet at mange tåler den ikke. Mentalt syke, folk som har sittet inne, stiller opplagt med handikap. Det individualiserte samfunn overlater dem til seg selv. Men det gjelder også store grupper «innenfor» det normale samfunn: Noe av det mest alarmerende er at ca. 30 prosent av elever på videregående som dropper ut. Det er mennesker som ofte ikke makter å få alt ansvar lagt på unge skuldre. De makter ikke friheten.

Men samfunnseliten ønsker ikke å snakke om disse problemene. I teorien skulle samfunnet tre inn når noen ikke makter friheten og ansvaret, men det skjer ikke. Fra frihet til likegyldighet er veien kort. Når man overlater ansvaret til den enkelte skal det mye til at myndighetene tar over. Hva skjer med alle ungdommene som hvert år forsvinner ut av videregående? Det finnes ikke jobber til dem. De blir gående å drive. Om noen år har vi ungdommer som det er svært vanskelig å hjelpe.

Frihet er et annet ord for laissez-faire, la det skure. Samfunnet dvs. politikerne innkalkulerer visse omkostninger, og tror et hvert problem kan løses, med tiden. Men mennesker er annerledees. De er levende vesener. Det er ikke et mekanisk problem, en lang kø som kan løses ved å øke ressursene. Et menneske som ikke får skikk på livet sitt vil gradvis bli ødelagt.

Når et menneske beveger seg over noen grenser for sosial uakseptabel atferd, vil det bli avskrevet av omgivelsene. Selvbildet blir ødelagt.

Det er det paradoksale: offisielt skal alle ha en sjanse. Men likeverd og likestilling kan for visse mennesker oppleves som like muligheter til å gå nedenom.

Frihet og laissez-faire er to sider av samme sak. Det er friheten for de personlig velfungerende til å lykkes. Samfunnet opererer med to regler: Et sett offisielt og et sett uoffisielt: Offisielt er det ubegrensede muligheter og den velfungerende oppnår optimalt under disse vilkår. Men den som har problemer opplever reglene som helt annerledes. For han/hun blir prinsippene om selvrealisering og frihet til tomme ord, eller en ren hån. Det er et løp hvor han/hun går seg vill, snubler, blir forvirret, mister oversikten – og synker.

Bak de fine ordene pågår en nådeløs kamp. De vellykkede ser den ikke, de realiserer seg selv og kan ikke forestille seg at tilværelsen kan være annerledes. Men for en stor og variert gruppe mennesker er denne friheten en tung bør.

At dette ikke problematiseres mer, er et tegn på at samfunnet styres av den samme vellykkede eliten. Tidligere fant man mennesker i posisjoner som var tettere på kampen for tilværelsen. Det virker på meg som om mennesker i journalistikk, politikk og akademia har gjort det Einar Førde i sin tid advarte mot: de har trukket opp stigen og lever i en verden der de bare omgås mennesker som dem selv.

Jeg er overbevist om det også blant byråkrater og politikere, for ikke å snakke om journalister – finnes mennesker som har opplevd på kroppen at livet ikke tilsvarerer idealene: at vi mennesker er skrøpelige, og ikke greier den totale frihet. Men de sier ikke fra. Avisene skriver lørdagsportrett av mennesker som har «hoppet av», det er karriere og status, som menes, og det er en ny elite: livsstilseliten, som ligger aller øverst.

Men det «sviket» VGs leder nevner er noe langt mer: det er vårt svik mot menneskene rundt oss og det samfunnet vi er avhengig av.

På 60-tallet var debatten om frihetens pris og menneskets ansvar gjengangere. Alle forsto problemstillingen. Det var et tema i den politiske debatt. Konservative mente mennesket ikke tålte for mye frihet. Siden er vi alle blitt sosialdemokrater med tro på utopia.

Drapene i Tromsø er utopias bakside: det er slik friheten fungerer. Ingen reform av helsevesenet kommer til å forandre at slikt skjer. Vi må endre de grunnleggende forestillingene om hva mennesket klarer på egen hånd. Mennesket er svakt. Det trenger hjelp. Hvis dette høres religiøst ut, så er det riktig: mennesket trenger en å holde i hånden. Det kommersielle, selvrealiserende samfunnet forutsetter et Übermensch, et overmenneske.

Dette er et menneske som ikke trenger Gud. Som er så ressurssterkt at det greier seg selv. Vi andre – de fleste av oss – er ikke slik. Vi roter rundt i hverdagen, og vi blir med årene mer og mer oppmerksom på vår skrøplighet, på livets skjørhet.

Poesien og kunsten forteller oss om denne svakheten og er en slags religiøs handling. Den lar oss kjenne på hva det vil si å være menneske.

Men for ûbermensch er også kunsten blitt en scene for selvrealisering, for mestring, for suksess.

Jeg kjenner en dyp fremmedhet overfor hva Trond Giske og kulturlivet driver med: monumentale praktbygg, nye byer som minner om arkitektmodeller. Et sted for design og smak. Kulturfestivaler. (Stavanger sved av 300 millioner på å være Europas kulturby.) Det er ikke der vi er. Livet er et annet sted.

Les også

-
-
-
-
-

Les også