Kommentar

Det er ti år siden Dayton-avtalen. BBCs Allan Little er tilbake i Sarajevo og viser bilder av tunnelen som reddet byen. På radioen pludrer Kulturbeitet.

Bildene av byen og stemmen til Allan vekker en spesiell følelse til live; Sarajevo som en stor sang, et teater som ble oppført hver kveld, med sporlys og stakkato ild. I salen satt hele Europa, og de som kunne gjort noe, snudde seg vekk. De ville ikke se.

I Norge var det liten reaksjon å spore blant mediefolk, kulturarbeidere, akademikere. En mild, moderat sympati med ofrene, men var ikke alle ofre?

Det slår meg at det er en sammenheng mellom likegyldigheten for bosnierne, kroatene og kosovalbanerne, og likegyldigheten for vår egen frihet.

Først sviktet vi de andre. Nå svikter vi oss selv.

Friheten er en nerve.

Massemedier byr på helt spesielle utfordringer for vårt sanseapparat. Vi kan ikke si vi ikke vet. Vi får en instant pirring av nerven som må slå ut hvis vi er levende mennesker.

Mange fikk denne reaksjonen, og ble opprørt. Mange av Europas beste og fineste journalister hørte klokken. Noen politikere også. Men i Norge var det en flau humanitær bris, som aldri ville snakke om hva det handlet om: deg og meg. Vårt Europa.

(Norge tok mot 10.000 bosniere. Men deres historie har gjort merkelig lite inntrykk på oss. Det kommer vel om noen år, når forfatterne slipper opp for stoff. Da kan kong Haakon komme med en unnskyldning, lik den Harald fremførte overfor partisanene i Finnmark.

Da snakker vi ikke om historie, men de levendes utnyttelse av historien til feelgood-opplevelser.

All reising og kulinarisk nysgjerrighet, avføder den ingen interesse for menneskene som mennesker? Eller er man bare turist i virkeligheten?

Bokhandlerkjeden Norli hadde en motbydelig reklame for et par uker siden, der forfatteren Jo Nesbø var avbildet med en slange til øyet. Teksten lød: «Hvor stort trykk skal til for å suge ut et øye?» Det skulle være et morsomt eksempel på hvor grundig Nesbø arbeider med sine bøker. Men for alle normale mennesker er et slikt eksempel morbid og frastøtende. Spesielt folk som har fulgt litt med i sin samtid, og er det ikke det kulturmennesker gjør? Da burde man vite at slike eksempler ikke er ukjent for folk fra Balkan eller andre deler av verden. Det er slikt enkelte mennesker gjør mot andre. I Norge synes en kvalitetsbokhandel det er morsom reklame.

Ondskap er blitt noe man bruker, uten kontakt med virkeligheten. Jeg hører en regissør fortelle om oppsetningen av «Blasted» på Den Nationale Scene i Bergen. En skuespiller leser opp et fragment på radio hvor en soldat skryter av voldtekt og drap, så jeg må se bort på gutten ved siden av meg i bilen og lurer på om han forstår hva som blir sagt. Regissøren gjør det ikke. Sarah Kane begikk selvmord.

Kulturlivet har lenge vært på Sylvia Plath-trippen: Ta den helt ut. Men det har mistet evnen til å ta inn over seg virkeligheten. Man bare later som.

Derfor handler det om kunstenes forræderi, og en stor tomhet i tilværelsen.

Dette er vel ikke noe sensasjonelt nytt: at historien byr på veikryss, valg. At situasjoner krever noe av oss, og hvis vi unnlater, må vi betale prisen.

Hadde vi brydd oss om Sarajevo, hadde vi også brydd oss om Europa. Folkene i det nære Østen, som egentlig heter Sentral-Europa, og vi hadde kanskje forstått mer av folkene lenger øst: i Levanten.

Forræderiet begynner på hjemmebane.

Det er en sammenheng mellom sviket mot Bosnia, hvor Europas eneste innfødte muslimer bodde, og problemene med det flerkulturelle prosjektet.

Vi brydde oss ikke om det kulturelle mangfoldet på vårt eget kontinent. Hvordan skulle vi da kunne bry oss mer om folkegrupper fra langt fjernere kulturer?

Det begynner mer og mer å ligne en luftig idealisme, en toleranse som gjør nettopp bare det, «tolererer», les: tåler, men ikke noe dypere engasjement.

Det er en falsk humanitet. Velvillig. Men uten substans når den møter motstand. En ekte toleranse krever mye mer. Elitens svar på dette problemet er abdikasjon, en oppgivelse av egen tradisjon. Debatten om KRL-faget, statskirken, julegudstjeneste for skoleelever, bærer preg av dette. Ved å oppgi våre egne særheter blir det plass til de andres! Det norske fremstår som «quaint», som bunader; populært, men uten betydning.

Ute i virkeligheten stemmer folk med føttene. Norske foreldre søker seg til skoler med norske barn, og lærerne følger etter. Ambisiøse utenlandske foreldre gjør det samme.

Samtidig er andelen med utenlandsk bakgrunn blitt så stor at de har rett på representasjon i styre og stell i langt større grad. Fordi de mangler demokratisk tradisjon og/eller har vanskelig med å slippe til, skal de kvoteres inn.

Resultatet er full forvirring. Fordi eliten ikke forsto da frihetens klokke ringte. Frihet er ikke noe man kan velge å svare på eller ei. Når den ringer, blir alle berørt. Slaget sto, og vi valgte sidelinjen.

Vi trodde at klokkene ringte for bosnierne. Men de ringte også for oss.