Europa har valgt feigheten, skriver Kasper Støvring. Men Norge har gjort noe verre: Vi har valgt selvsuggesjonen. Vi har lært oss å tro på våre egne løgner.

Vi har lært at trygghet kommer av tillit, ikke av grenser. At vold kan møtes med tiltak, ikke med straff. At kultur er pynt, ikke grunnmur. Det er ikke fremmede som ødelegger oss – det er vi som nekter å forsvare oss.

Forræderiet i Norge er ikke dramatisk, men mildt. Det bærer navnet «inkludering». Det snakker om «tillitssamfunnet». Men under overflaten ligger den samme svikten som Støvring beskriver: et system som beskytter overgriperen og mistenkeliggjør den som ber om beskyttelse.

I Norge får den som setter spørsmålstegn ved utviklingen, ikke et svar, men en diagnose. Man er ikke uenig – man er «ekstrem». Den som påpeker mønsteret i kriminaliteten, får høre at han «generaliserer». Den som viser til tall, blir fortalt at det ikke handler om tall, men om «verdier».

Dette er den moderne formen for feighet – intellektuell vold. Den kveler enhver reell debatt med moralske påbud. Resultatet er at det offentlige ordskiftet har mistet sin nerve, og staten sin ryggrad.

Det finnes en særegen norsk måte å svikte på. Vi gjør det med stillhet. Når lærere trues: taushet. Når ungdomsgjenger angriper barn: taushet. Når innvandrergutter står bak nesten alle overfallsvoldtekter i hovedstaden – taushet.

Stillheten er ikke tilfeldig. Den er organisert. Den opprettholdes av en hel klasse av redaktører, forskere, byråkrater og prester som alle frykter det samme: å miste sin moralske kapital. De lever av å være gode.

Men denne godheten er blitt en valuta løsrevet fra virkeligheten. Den må stadig bekreftes gjennom nye prosjekter, nye ord, nye bortforklaringer. Det er slik man ender med å kalle vold «utenforskap» og sosial kollaps «mangfold».

For å forstå hvorfor Norge svikter, må man forstå statens psykologi. Den norske staten er ikke lenger en beskytter, men en terapeut. Den ser på sine borgere som pasienter, ikke som deltakere. Den tror problemer kan snakkes bort, ikke håndteres.

Derfor blir også vold og lovbrudd møtt med «forebygging». Når et barn slår et annet, må vi «forstå bakgrunnen». Når en ungdom raner en jevnaldrende med kniv, må vi «skape trygghet». Når kvinner overfalles i parker, skal vi «ta debatten».

Men staten har ingen plikt til å forstå den som begår forbrytelsen – bare til å beskytte den som rammes. Det var den gamle kontrakten. Men den er nå brutt.

Denne formen for feighet er blitt en moral i seg selv. Den dyrkes av Kirken, av akademia, av politikerne som frykter egne borgere mer enn de frykter kriminaliteten de slipper inn. Den uttrykkes i setninger som alltid begynner med «vi må huske at …» – en språklig sedativering av ansvaret.

Vi har lært at toleranse er et høyere gode enn rettferdighet. Men når toleransen strekker seg til å unnskylde overgrep, da er det ikke lenger toleranse, men forakt – for ofrene, for landet, for sannheten.

Det er ikke bare et politisk forræderi, men et psykologisk. Et folk som lever på løgn, mister etter hvert evnen til å se. Derfor ser vi ikke lenger hvem vi er. Vi tror at tryggheten vil vare av seg selv, at det norske systemet vil absorbere alt, at fjellet beskytter oss automatisk.

Men det gjør det ikke. Forræderiet er allerede et faktum – og det ble begått med det beste motivet: godhet.

Hvis det finnes en vei ut, begynner den med det motsatte av godhet: mot. Mot til å si at ikke alle kulturer er forenlige. Mot til å si at rettferdighet må gå foran følelser. Mot til å kalle vold for vold, og svik for svik.

Norge trenger ikke mer empati. Vi trenger ansvar. Vi trenger menn og kvinner som ikke lar seg lamme av frykt for å bli kalt noe. For den som er redd for et ord, kan ikke forsvare et land.

Og kanskje er det nettopp der redningen ligger – i den gamle nordiske nøkternheten. I den tause, presise vissheten om at frihet ikke gis, den holdes. At trygghet ikke skapes, den bygges.

Vi må slutte å tro på det som ødelegger oss. Det er den første plikten nå.

For det som har sviktet, er ikke bare systemet. Det er vi.