Kommentar

I Vesten tror man det er mulig å utvide toleransens grenser, både for porno og «religiøse uttrykk» (les: islam). Det er selvmotsigelse som er så åpenbar at man må være blind for ikke å se den.

Fremdeles pågår debatter som den om porno-sladden uten at den ses i sammenheng med et flerkulturelt samfunn. Ville det ikke være naturlig i det minste å reflektere over hvor mange pornoen støter, og ikke minst: At dens allestedsnærvær gjør at innvandrerforeldre skyr norske medier og norsk kultur. Sex dukker opp i alle sammenhenger, og det finnes ingen grenser lenger mellom porno og sex.

At dette ikke blir problematisert viser at opinionsdannerne, the chattering classes, forveksler frihet med tøylesløshet, med grenseløshet. Dette må være et kardinalpunkt i en kulturkritikk.

Det hersker en oppfatning i den tolerante, liberale forestillingsverden om grenseløs frihet. Det tror jeg er en illusjon. Det finnes ikke noe eksempel i historien på at et samfunn har kunnet praktisere en slik frihet. Er vi så unike? Neppe. Det er ingenting som tyder på at det moderne menneske i det 21. århundre står over eller er annerledes enn tidligere tiders. Hvilket vår kynisme og grådighet og dobbeltmoral beviser. Velkommen til Babylon. Våger vi å se oss selv i speilet?

Under arbeidet og dvelingen ved konflikten mellom Vesten og islam er det blitt stadig tydeligere for meg at også Vesten må forandre seg. Vi må «clean up our act».

Vestlige land regjeres idag av en elite som ikke på noe punkt er mottagelige for motforestillinger til sentrale punkter i sin kultur, og sex er ett av dem. Jeg finner det bemerkelsesverdig, men også symptomatisk, at VG på lederplass går inn for å fjerne pornosladden, med den opplagte begrunnelse at grensene er flyttet i andre kunstuttrykk, som film. Man sier det finnes andre måter å bekjempe seksualisering av det offentlige rom på enn sensur. Selv Klassekampens kommentator går inn for fri porno.

Forvekslingen av frihet med porno vil utvilsomt inngå som et viktig element i undergravingen av den kristne, humanistiske kulturen, som vestlig frihet bygger på.

Retten til porno betyr fremfor alt at de voksne svikter barn og ungdom. Det vitner om en grenseløs egoisme og kynisme: Barn og unge trenger å bli skjermet til de tåler virkelighetens trykk. Alle blir nå utsatt for porno-infiserte uttrykk fra de kan åpne øynene.

Den samme avvergemekanismen viste seg da det gikk opp for Nina Björk at barnas behov faktisk kolliderer med de voksnes. Da steg et hyl fra den karrierebevisste eliten. Dette var bare et utspill som ga kvinner dårlig samvittighet! Men alle med småbarn vet at dette er en opplagt sannhet. Det er ikke mulig i dagens samfunn å forene to yrkesaktive liv og samtidig følge opp barna. Det handler ikke bare om å få tid til alle aktiviteter og huske alle beskjeder, avtaletimer osv. Det handler om å være der for barna.

Barn er det viktigste som skjer i et menneskes liv. Det er også det viktigste for samfunnet. Samtidig som samfunnet er blitt mer barnevennlig, mer innstilt på å forstå barn, er det en annnen kurve der de voksnes behov går foran barnas, og den begynner å slå inn.

Snakk med barnehageansatte, lærere eller andre som har med barn å gjøre. Fortell noen historier om hvordan tilsynelatende vellykkede mennesker oppfører seg mot barn.

To ferske eksempeler. En 42-årig bekjent opplevde lykken ved å bli gravid. Forholdet hadde vart i flere år. Men barn ville ikke mannen ha, og han forlot henne under graviditeten. Hun sitter nå med et fire måneder gammelt barn. To jenter alene.

En annen bekjent opplevde også lykken ved å få mann og barn. Alt var fryd og gammen. En kveld etter et hyggelig kjærlighetsopphold på hotell bare for de to, sier han henslengt fra sofaen: «Du, jeg er blitt forelsket i en annen.» Det var det. En liten jente på ni måneder er ingen hindring. Vedkommende arbeider i kultursektoren og er mye på reise. Allerede nå skal den lille sendes med fly mellom Oslo og Malmø eller København.

Det kunne vært meg! Barn av 60-tallet ble uhyggelig sent voksne. Detronisering av autoriteter, utforsking av egne liv og oppgjør med foreldre og bakgrunn tok mange år.

Men dyrking av selvrealisering er blitt ideologi og kommersialisme, på en måte som er vanskelig å angripe. Den er overalt. Lufta du puster inn.

Sex er en drift. Mennesket er et driftsvesen. Alle kulturer før oss har visst at den må holdes i tømme. I det voksensamfunnet de frigjorte vestlige går inn for, er det de sterkeste som overlever. Det vil si de uten følelser.

Det snakkes om integrasjon, men man kan ikke snakke om integrasjon av porno og innvandrere samtidig.

På mange måter finnes en større mellommenneskelig varme i de tradisjonelle kulturer enn det gjør i den vestlige. I Vesten finnes en hybris, en tro på at vi er overlegne, en tro på at mennesket er suverent.

Det er selvfølgelig ingen som våger å reise spørsmålet om konflikten mellom islam og Vesten har sammenheng med at muslimer tror på Gud, mens vi er gudløse. At det finnes trekk ved vår kultur som gjør dem redde.

Den siste tiden har jeg dristet meg til å tenke at et annet prinsipp vi hyller fremfor noe, at vi alle er like, er «rubbish». Vi er ikke like, og vil aldri bli det.

Menneskene er bare like foran Gud.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også