Kommentar

Et av de viktigste spørsmål i tiden som kommer ser vi nå konturene av: Hvordan leve sammen, når samfunnet består av ulike kulturer?

Under kritikk og selvkritikk av den pågående debatten om integrasjon er det blitt stadig klarere at sameksistens også må kreve noe av oss, de innfødte.

At det perspektivet overhodet ikke har vært oppe i porno-debatten, sier en hel del om vår innstilling til toleranse: Vi skal tolerere både «deres» intoleranse og samtidig beholde vår grenseløse toleranse. Hvem tror at det er en situasjon som kan vare?

Man aner en dobbeltmoral: Prisen for vår grenseløse toleranse er at intoleransen bare går ut over «de andres» egen gruppe. En tradeoff. Det er fullt mulig å fremstille den norske velvilligheten til annerledeshet på en slik måte. Et annet ord på det vil være kynisme og likegyldighet.

Ekte sameksistens krever noe mer: Det krever en avveining. Man lever i samme samfunn, går i de samme gater, deler skole, arbeidsplass og nabolag.

Dagsavisen har fortjenestefullt tatt opp sosiale forhold som bygger barrierer mellom norske og innvandrere; som f.eks. omgangen med alkohol. Når barna blir tenåringer og begynner å drikke, mister innvandrerungdom og norske kontakten. Det er et tankekors. EU og voksensamfunnet pusher en liberal alkoholpolitikk. Er det så sikkert at det er riktig? Både helsemessig og for samfunnet?

Det er et tankekors at man har gått til krig mot tobakk, og samtidig liberalisert alkoholpolitikken. Bryggeriinteressene er sterke. Noen betaler prisen. Og alkoholen hindrer sosial kontakt med innvandrere.

Her er det en mental barriere som må brytes. Vestlig «permissiveness» må våge å se seg selv i speilet. Det er vår oppfatning av at man i de fleste sammenhenger skal kunne gjøre som man vil, som trues. Det gir umulige unger, og umulige voksne.

Innvandrere kommer fra tradisjonstunge kulturer som er mer autoritetstro. Men dette er ikke bare av det onde. Spørsmålet er hva slags verdier? Vi må ta en debatt om hva vi verdsetter mest, og gjenreise et hierarki: Noe er viktigere enn annet. Noe er faktisk livsviktig.

I Norge er det snart bare velferd og trygghet som teller. Av verdier er det toleranse og menneskerettigheter, men det er en sosial fred som lever på lånt tid. Mange innvandrere blir gale i hodet av vår grenseløse frihet, og greier ikke leve med så sterke motsetninger. Det er en av grunnene til vold i hjemmene, mot barn og koner, og manglende kontroll med unger som ikke greier seg. I neste omgang går de løs på folk ute på gata. Hvem har skylda?

Perspektivet som inkluderer våre egne manglende grenser, er som regel totalt fraværende fra debatten.

Det snakkes om innvandrerregnskap, og det er blitt en akseptert problemstilling. Hvorfor ikke et skilsmisseregnskap? Hva koster skilsmissene det norske samfunnet?

Frihet har en positiv og en negativ side. Vi våger ikke ta opp de negative. Blant annet fordi den eliten som styrer samfunnet, selv er storforbrukere av friheten til å realisere seg selv. Den står over alt.

For meg personlig har livet villet det slik at jeg ble hjemmearbeidende, med ansvar for unger, hus og hjem. Det betyr å oppgi noe. Der ute heter det «å bli noe», men hva er nå det? Respekt er ikke noe andre gir deg, det er noe du må ha selv.

Å måtte begrense seg er et grunnvilkår i tilværelsen. Her er taoismen og asiatisk filosofi/religion uovertruffen.

What goes up, must come down.

På en eller annen måte vil vestlig hybris møte rekylen. Ikke-vestlig kultur og religion er nærmere en tankeverden som forstår dette.

En side av den FN-idealiserte, hypertolerante, menneskerettshyllende verden er en måte å fortelle oss selv og andre at vår måte å leve på er den beste! Alt kan misbrukes. Religion og filosofi er systemer for å skape balanse.

Hvis det ikke finnes korrigerende krefter innen systemet, vil andre gjenopprette den, naturen eller andre folk og kulturer.

Dette er tanker som springer ut av det jeg oppfatter som begynnelsen på en global kultur. Av møtet med «de andre». Det vil forandre både dem og oss.

Vesten har noe som er umistelig og som ikke må oppgis: tanke- og ytringsfrihet. Det er Vestens store gave til menneskeheten. En grenseløs toleranse truer disse frihetene. Den utgir seg for å være altruistisk, dvs. menneskevennlig, men virker destruktivt og kynisk, og møter en religion som er på vei mot en selvbevisst global identitet, som er skapt delvis som svar på de negative sidene av vår modernitet.

Vesten må innlede en dialog med seg selv og finne igjen sin spiritualitet.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også