Et intervju med Lars Saabye Christensen i Aftenpostens A-magasin er lesverdig. Han klarer å sette ord på det mange tenker og føler. Vi er et samfunn som har beveget oss fra 60-tallets frihetsfølelse til et samfunn med alvorlige begrensninger. Debattmøter, kunstutstilllinger og poeter beskyttes av bevæpnede vakter. Saabye Christensen sier at det nesten ikke har gått opp for oss ennå.

Christensen-LarsSaabye

Ute i samfunnet blir nok stadig flere realitetsorienterte når det gjelder innskrenkelsen i frihet. Det er ikke uten grunn at Hege Storhaugs bok Islam den 11. landeplage er en bestseller og har passert 24.000 solgte eksemplarer. Saabye Christensen nevner ikke islam selv.

– 60-tallet var preget av en voldsom frihetsfølelse. En løsrivelse fra autoritetene og tradisjonen. Den friheten er blitt en karikatur. Hvem hadde trodd at vi skulle ende med bevæpnede vakter utenfor kunstutstillinger og debattmøter? At en dansk poet må ha livvakter når han skal lese dikt i Norge? Det er ubegripelig. En utvikling som nesten ikke har gått opp for oss ennå.

Terroren preger Europa. Hva hjelper det å synge Imagine? Hvordan leve som før, når ingenting er som før? Det å lese hva Saabye Christensen tenker er som å være tilstede når guttungen påpekte at keiseren var naken. Saabye Christensen er bekymret for at tilliten i samfunnet allerede er kraftig svekket. Han ser et samfunn som beveger seg i feil retning.

ANNONSE

– Leve som før? Det er ikke som før! Frykten er til stede. Men det skumleste er hvis tilliten blir borte og mistankene sprer seg. Tillit er limet som holder et samfunn sammen. Mistankene river det opp. Svekkes tilliten til hverandre når vi setter oss inn i en drosje, og tilliten til dem som styrer det hele, er vi ille ute. Jeg håper inderlig dagens unge har kjent sorgløshet. Sorgløsheten forstått som glede, letthet og overbærenhet. Er den truet, er samfunnets musikalitet truet. Jeg er redd den er det allerede. Det gjør nesten vondt å tenke på.

Dårlig samvittighet er noe som stadig dyttes på nordmenn. Det å hygge seg på et julebord med kollegaer og venner over julemat og et glass øl eller vin er ikke bra for integreringen. Dette utelukker personer med religioner hvor alkohol er bannlyst. Lars Gule lanserte denne idéen før jul.

Dette føyer seg inn i rekken av andre tiltak som for eksempel nedtoning av julefeiringen ved skoler og adskilte griller på sommerfester. Alt sammen er et forsøk på å skape en dårlig samvittighet for hvordan vi gjør våre ting. Det må tones ned av hensyn til andre. Folk med annen religiøs og kulturell bakgrunn kan støtes og krenkes.

Det er et enormt fokus på alkohol i samvær med barn. Dessverre lider enkelte barn under foreldrenes alkoholmisbruk, men avisens artikler er av et slik omfang at lidelsene ser ut til å være normen. Det er rett og slett journalistikk som er egnet for å skape dårlig samvittighet for enda en del av våre tradisjoner. Juleølen og akevitten bør fjernes fra julemiddagen.

I sommer ble det satt fokus på nordmenn som ferierte på de greske øyene. Samtidig ankom flyktninger i båter de samme øyene. Slik er egnet til å skape dårlig samvittighet. Lars Saabye Christensen lufter ut sitt syn på saken.

For Saabye Christensen er ikke idealisme og dårlig samvittighet et godt utgangspunkt for politikk. Han minnes med gru en hjelpeorganisasjon som moraliserte over nordmenn som la ferieturen til Hellas, mens båtflyktningene kom til land på en strand rett ved.

– Er det deres skyld? Skal ikke norske familier feriere i Hellas, hvor myndighetene ber turistene om å komme? Jo. Og de fortjener den ferien. Noen av hjelpeorganisasjonene, som gjennom årtier har bygget opp en stor, moralsk kapital, investerer denne i dårlig samvittighet. Det er uhørt. En tankegang som er løsrevet fra alt annet, kommer det ikke noe godt ut av. Gi meg heller en real kyniker enn en idealistisk politiker. Idealister ender opp i kynisme uten at de vet det selv.

Kanskje det er i det frihetselskende og autoritetsutfordrende 60-tallet kjernen av våre problemer ligger? Troen på nesten grenseløs frihet, et samfunn uten autoriteter og sette tradisjoner til side. Det meste skulle tolereres. Problemet er at grenseløs toleranse kan ta livet av deg. Spesielt hvis det intolerante tolereres. Mennesker er ikke grenseløse. Uansett hvor tolerant og snill man måtte være, de fleste føler vel først og fremst et ansvar for sine egne. I hvertfall når man kjenner etter. Grensene er til stede.

– Jeg tror det er viktig å rendyrke noen verdier vi kanskje har latterliggjort, som at toleransen dessverre har sine grenser. Toleransen, liksom dialogen, må være kritisk. Man kan bli så tolerant at man utsletter seg selv. Man kan bli så god at man nesten blir slem. Da vipper reaksjonene over i det sentimentale, og det føler jeg ubehag ved.

Forfatteren mener de harde og uforsonlige ordene etter terroren i Paris var på sin plass. For språket setter en grense, og den grensen var for ham helt nødvendig.

– I disse globale tider er det viktig å huske at mennesket ikke er grenseløst. Livet er lokalt. Vi har også et ansvar for våre nærmeste.

 

A-magasinet bak betalingsmur, men kan være mulig å få kjøpt hvis du spør pent i avisutsalget.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629