Bildet: Tider skal komme. Det som en gang var utenkelig er det ikke lenger. Skjebnen til forfattere som Osip Mandelstam gir en gjenklang i vår tid. Igjen begynner ordene å koste noe. Hvis man vil si sannheten. Man må finslipe, veie dem, så de klinger med de toner som forteller menneskenes sjeler at de er sanne.

Hva har skjedd med litteraturen i de 41 år jeg har skrevet, spør Lars Saabye Christensen. Hvorfor betyr den mindre? Hvorfor har frykten sneket seg innpå forfatteren og bundet hans penn? Det er noe litt klagende «iransk» over Saabye Christensen. Hvordan har vi havnet «her», vi trauste nordmenn som hadde en forankret identitet, med forfattere som var et helt galleri, særlig for venstresiden. Man trengte bare si «Kjell Askildsen» så kjente man hjertet slå. Heller ikke dette fungerer som det gjorde.

Tilbake står Jon Nesbø, og nå er det Nesbø i alle kanaler. Før påske var det hans blod som skulle utgytes. Det rant fra en dyresaks av en munn og den møtte deg over alt: Når du logget på DNBs nettbank rant blodet, når du gikk gjennom Byporten: Nesbøs lune smil og metallsaksa full av blod.

Jeg synes det var anmassende og smakløst: Slagordet som fulgte var noe med «vi ønsker deg en blodig påske». Totalt smakløst.

Lufta litteraturen blir til i og lever i er tynnere og tynnere.

Saabye Christensens premiss er at noe har skjedd: «Den frie litteraturen er under press.» Det begynte i 1989.

Hvilken begivenhet i Norge har rystet, eller la oss si, beveget litteraturen mest i disse 41 årene jeg har holdt på som forfatter?

Spør Saabye Christensen. Han beklager svaret, men det er ikke til å komme utenom:

Jeg må dessverre svare slik: tre tusen fundamentalistiske anmeldere som marsjerer gjennom Oslos gater våren 1989 og krever Salman Rushdies hode på et fat, bokstavelig talt, det er ikke billedspråk, det er en dødsdom. Det startet der.

Noe skjedde med fatwaen. Verden ble ikke den samme etterpå:

Man krever altså en ytringsfrihet man ikke unner andre. Man pålegger oss en taushet, mens deres språk er voldens alfabet: ordenes opprustning. Dette er agelastene, som Rabelais kalte dem, som fremdeles er ute og går. De kan ikke le. De tåler ikke latteren. Når alt er hellig blir enhver spøk blasfemisk. En stat, en nasjon, Iran, gikk til full krig mot en roman. Det var en verdenskrig. De som marsjerte i Oslo denne høsten var bakkestyrkene. De adlyder kommandoen. Tenk etter: en nasjon erklærer en roman krig. Det er en asymmetrisk krig, statens ideologiske og religiøse voldsapparat mot en fiksjon.

Men hva gjorde Norge etter attentatet på Willilam Nygaard? Myndighetene ville ikke en gang oppklare det, men så en annen vei.

Det var selvsagt et valg med følger. En av dem er at det offisielle Norge er ute av stand til å forstå f.eks. den innsnevring av ytringsfriheten som har funnet sted på campus i USA, under Obama. Det rimer liksom ikke med hvem som er god og hvem som er slem. Derfor tier norske medier.

Verre er imidlertid en annen kraft, som ikke bare rammer litteraturen, kanskje litteraturen er den mest standhaftige i denne sammenhengen, men hele den skapende kulturen. Det dreier seg om en ideologisk tyngdekraft som knapt ligner noe man har sett tidligere, som vil trekke alt ned til et minste felles multiplum. Det er en slags hvitvasking av kunsten som skal forsikre om at ingen blir krenket, støtt, ukomfortabel, skjælven, mo i knærne, ekskludert, i det hele tatt ille berørt.

Man ser det på amerikanske universiteter. Dante må utstyres med advarsel: ikke for sarte sjeler. Oscar Wilde får snart 18 – årsgrense. Mark Twain kan fremkalle latter: pass på, le med munnen lukket. Idealet: den høflige tomheten. Vi morer oss ikke til døde. Vi skal i stedet kjede oss til det. Det er et langsomt dødsleie. Karikaturer skal ikke lenger karikere. Provokasjoner skal ikke lenger provosere. Ordene må veies på såkalt gullvekt. Vi er nervevrak før vi får åpnet munnen. Lite ord kan velte stort lass. Alt er retorikk. Alt er kontekst. Tonen må være god. Ellers kommer vi og tar deg

Ros til Saabye Christensen som i det minste har tatt det inn og erkjenner: det frie ord er under press, i Vesten. Hva vil norske kunstnere gjøre med det presset som bygger seg opp mot annerledestenkende? Hva synes de om BBCs nye manual til brukerne som truer med å melde dem til arbeidsgiver hvis de viser seg å ha meninger BBC ikke liker?

Vi ser samme tendens over hele Vesten, også Norge. På 60-tallet snakket vi om «represjon». Det var et teoretisk ord. Det er det ikke lenger.

For bare relativt kort tid siden sto «internett» for transparens og åpenhet. Informasjon med lysets hastighet. Nå er «nettet» blitt noe truende, et kontrollinstrument.

Når får vi en norsk forfatter av Lars Saabye Christensens kaliber som tør å spørre: «Hva skjedde? Hva har vi gjort?» For dette blir gjort i navnet til public service-kringkastingene, med skattepenger.

Lars Saabye Christensen er inne på det, han er så absolutt inne på det når han skriver den nye tidens credo:

Med hånden på hjertet: vi legger bånd på oss. Vi har fått en ny dagsorden der form står over innhold, budbringer over budskap, kort sagt den småborgerlige dannelsen i ny tapning: det du sier skal du si i god tone. Idealisten vet som sagt ingenting om drømmer. Han tror alt er virkelighet. Og gode toner, i motsetning til onde tunger, er helst dialog. I det nye språket, altså etter 1989, betyr dialog, som engang var et hedersord, nå på stedet hvil, eventuelt rykk tilbake til start. Radikalisert, som alle sunne mennesker ville være før 1989, er blitt en religiøs diagnose som kureres med innleggelse eller statsstøtte.

Det er sentrum-venstre som blir radikalisert, og lar seg radikalisere. Det inntrer med logisk kraft når man gjør vold på språket, og ikke orker vekten av det lenger.

Den vekten blir tyngre og tyngre for de som forsøker å bære den. Det tror jeg Saabye Christensen vil være enig i. Når det offisielle språket blir luftig og vektløst, forflyttes vekten over på de som insisterer på at ord og virkelighet må korrespondere.

Saaby Christensens tekst tangerer Documents. Han har også lest Frank Rossaviks ord om terroren på Champs Elysée og følte den samme vemmelse som vi beskrev i Frank Rossavik er en tilstand.

Når ordene forandrer mening, eller tømmes, på denne måten, skal man være på vakt. Det er tidene som forandrer seg. Man ser det først i språket. Handlingene begynner i språket. Trivialiseringen avstumper oss. Årvåkenheten og empatien går i hvilemodus. Vi er i ferd med å bli gisler mellom kommersialismen og brutaliteten. Derfor kan en kommentator i den dannete pressen for eksempel skrive etter at en politimann blir skutt i Paris, i hjertet av Frankrike, to dager før den første valgomgangen: Angrepet var så lite at det ikke nødvendigvis påvirker valget. Så lite? Det er så saklig at det blir ondt.

Det måtte 50.000 soldater til å sikre tryggheten under det franske valget. Er det også del av «så lite», spør LSB.

Han mener at litteraturen er siste tilholdssted for det gåtefulle, uutsigbare ved tilværelsen. Man skal legge mer enn godviljen til for å klare å tro det om dagens skjønnlitteratur. I stedet er det dokumentaren som har tatt fantasiens plass.

LSB er inne på noe:

Ethvert terrorangrep et også et anslag mot litteraturen, mot romanen, som, for å si det høytidelig, kanskje pompøst, er frihetens genre, mot den grenseløse metaforen, mot språkets skjønnhet og bærekraft.

Terroren gjør noe med språket. Vi merker det nesten fysisk hver gang det skjer et terrorangrep. Hvordan mediene kjemper for å «komme unna». Virkeligheten trygler om at noen setter ord på det som skjer.

Det er en stor utfordring, noe som lokker på oss. Beskriv det som skjer i våre gater og med våre hoder.

Lars Saabye Christensen er herved invitert.

 

 

Teksten

– Kontroversiell, som i mitt gamle språk var noe å strekke seg mot, er nå et varsel: ligg unna, ikke rør. Når ordene forandrer mening, på denne måten, skal man være på vakt

ble skrevet til åpningen av litteraturfestivalen Bokstavelig Talt, mai 2017.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂