Sakset/Fra hofta

En velvillig sjel har sendt en epost om at dagens kommentar har avfødt diskusjon på Facebook. Jeg er selvsagt takknemlig for slike tilbakemeldinger. Det er godt ment.

Innvendingene eller kritikken gikk på:

Mytteri-artikkelen din har skapt debatt på facebook i dag, en god del mener du her skriver innen for en konspirasjonstradisjon, at du lar systemet handle på egen hånd, går inn i hodet til Holmøy, viser til en konspirasjonsfilm til slutt.

Gjør du det litt vanskelig for deg selv her? Bør du bruke analogier og metaforer (som mafia) mer nennsomt?

Jeg syns jo du har en effektfull penn, men den kan oppfattes feil der ute.

Går det an å se inn i hodet på systemet? Ja, selvfølgelig gjør det det, hvis man har vokst opp med det. Nordmenn er naturalisert inn i Ap-staten. Fordi denne i dag brytes opp er det lettere å bryte med den og se den utenfra.

Den som er vokst opp innenfor dette systemet har samme referanseramme, samme begreper og samme språk, som gjør at man oppfatter verden på noenlunde samme måte. Og, ikke minst, en innebygd sanksjon, som gjør at man holder hverandre i age. Systemets triumf er at denne «holde alt på plass-oppdragelsen» skjer umerkelig og at den som kontrollerer seg selv, ikke er klar over det. Alle systemer har en grad av kontroll, men det som særmerker det norske er ikke akkurat ordet frihet. Sorry, men slik er det. Det skal mye til å bryte ut, eller bryte med. At noen i dag gjør dette, vitner om at de store endringene vi har gjennomlevd får folk til å reagere annerledes enn foreskrevet. Endringene blir ikke blir forstått av de som styrer landet og som selv har skapt dem. Denne mangel på synkronisering og selverkjennelse truer systemets overlevelse. De vil foreløpig ikke snakke om det. Men det blir de nødt til, og Erling Holmøy og Steinar Mediaas er to eksempler på det.

Faktavegring som prinsipp er neppe noen suksess i det lange løp. Det har allerede pågått noen tiår.

At de som følger med har en tendens til å se konspirasjonsteorier over alt er utslag av en slags politisk angst. Alt kalles konspirasjonsteorier. Likt og ulikt. Kan det være at man føler seg truet av at internaliserte koder er ved å gå i oppløsning? Den som vokser opp med de norske kodene vil ofte ikke vite at de er der. Det kan sogar hende at man oppfattes som illojal hvis man skriver om dem. Derfor var forfattere som Sandemose og Bjørneboe outsidere. De beskrev kodene. Det var forræderi.

Men da den studentradikale og venstreradikale tradisjon ble lagt inn i systemet, ble også de insidere, og kanskje det er en av forklaringene på at man nå oppdager konspirasjonsteorier over alt. Det gjør ondt når knoppene brister.

Jeg tror ikke man skal ta det for tungt. I dag kunne man høre et lite klikk da Steinar Mediaas viste til Finansavisens tall. Man later som ingenting og går videre, men noe har skjedd. Det er slik et system sprekker.

Jeg skrev ellers til den vennlige sjel:

Jeg hører hva du sier, men jeg mener å ha dekning for ordene, er det mytteri som er sensitivt? Ville desertering vært bedre? Holmøy gjør noe som ville vært utenkelig ut fra måten alt har fungert på frem til nå, jeg mener Finansavisens serie er en gamechanger, den blir et før og etter, og da jeg hørte Mediaas i dag forsto jeg at ballen er ved å få opp fart, når en mann tar bladet fra munnen for åpen mikrofon er lojalitetsplikten/frykten brutt. Det er en psykisk sperre ap-staten oppfostrer oss med og man kommer ikke inn i styre og stell og posisjon uten å ha vist at den fungerer.

Folk har fått konspirasjonsteorier på hjernen. Det norske systemet er kollektivt refleksivt. At Holmøy er blitt en «merket» mann etter dette, tror jeg bestemt. Ikke slik at det gis ordre, men han er en merket mann i manges øyne. Dette vil ikke bli glemt.

Overdrevet med Tre dager for condor? 2. påskedag viste NRK filmen om Kai Holst. Dette var en flik av den siden av et Norge som offisielt ikke eksisterer. Den eksisterer for alle andre land, men ikke hos oss.

Graden av konspirasjonshysteri er proporsjonal med en historisk situasjon der alt brytes opp, alt er i bevegelse, og man projiserer egen frykt over i en diffus frykt for konspirasjonsteorier. Det er et fullstendig ubrukelig begrep. Norge har også lik i skapet, og jeg tror vi om noen år kommer til å se helt annerledes på norsk historie.

Jeg ville vært mer bekymret for det som skjer med språket i NRK, i Aftenposten, VG, hvor historien omskrives på sparket. Nina Owing snakket i går om den kontroversielle Thatcher som er kontroversiell også etter sin død, og stilte henne i kontrast til den forenende Winston Churchill, så hvorfor skulle hennes begravelse være mer rojal enn noen andres?

Man lurer på hvilke planet de er på. Denne blanding av historiske falsknerier og politisk bølleri forkledt som hensynsfullhet for fellesskapet og de svake er en opphøyet selvforherligelse. Det er uttrykk for dekadanse. En Richard Herrmann kunne aldri sagt noe så tøvete.

NRK-språket er Ap-statens språk par excellance, og det er som den vil holde oss alle inne i livmoren så lenge som mulig.

På tide å bli født.