Kommentar

Mytteri er når besetningen ikke lyder ordre, eller gjør det som forventes, men begynner å agere på egenhånd. Da står ledelsen overfor et avgjørende valg: Skal den straffe eller ignorere? Hvis den velger forkjært kan mytteriet bre om seg.

Den finnes selvsagt en tredje løsning: ledelsen endrer kurs.

Det synes foreløpig ikke å være et alternativ for ledelsen av Norge.

Men den har et mytteri på hånden.

Da seniorforsker Erling Holmøy valgte å uttale seg til Finansavisens serie om innvandringens pris, visste han åpenbart hva han gjorde. Det var ikke løsrevne sitater de brukte. De hadde gravd og funnet materialet i SSBs egne statstikker. Det i seg selv var en potensiell bombe. Men ved å uttale seg og gå god for tallene, gjorde Holmøy at den detonerte. Han sluttet ringen, og ga Finansavisens oppslag SSBs egen autoritet.

Det er alvorlig. For de som har vært vant til å ha SSB i sin lomme. Men det er gledelig for de som vil at SSB skal være en institusjon med egen integritet. SSB skal tjene offentligheten, og ikke Ap-staten.

Som i alt annet går det en grense. Der hvor Ap-statens interesser går på tvers av almuens, oppstår spenninger og til slutt brudd. Det er det som nå har skjedd. Innvandringen har slike dimensjoner og slike konsekvenser at det truer Norges fremtid. Når Holmøy valgte å stå frem i kraft av sin stilling må det ha vært fordi hans lojalitet til Norge, det norske folk, den institusjonen han er ansatt i, og hans behov for faglig selvrespekt, er større enn lojaliteten til dagens politiske ledelse. Der hvor disse lojalitetene kolliderer velger Holmøy ut fra en høyere rett.

Det er noe det norske systemet hverken er vant med eller liker. Det forventer et lydig og lojalt apparat.

Utad later man som om denne lydigheten skyldes at systemet er så godt. Men når man tar kontrolltak som begrenser muligheten for overraskelser, tyder det på det motsatte. Man aner fare. For et stykke tid siden innførte finansminister Sigbjørn Johnsen en regelendring. Stortingspolitikere hadde hittil kunnet gå rett til SSB og bestille data på tema de ønsket nærmere kunnskap om. Det ligger mye spennende materiale i SSB, hvis man vet hva man skal se etter.

Men nå bestemte Johnsen at partiene/representantene heretter måtte gå via hans departement, og han måtte godkjenne forespørselen. Det var nye toner. Johnsen presenterer det selvfølgelig på sin brede hedemarksdialekt på en måte som gjør alle tiltak både tilforlatelige og nødvendige. Han Sigbjørn gjør bare det han må han, til beste for landet. Han vil itt’no gæli.

Johnsens øyne har lenge fortalt en helt annen historie. Du kan som kjent lure folk en god del ganger, men før eller senere vil de våkne.

Når huset ditt er ved å bli belånt opp til pipa og du oppdager at det er finansministeren og regjeringen som står for opplåningen, høres ikke hedemarksdialekten like charmerende ut.

Noen sitter med detaljkunnskap om hvordan denne belåningen foregår. Når de begynner å snakke, rakner spillet.

Det er det som er i ferd med å skje for Arbeiderpartiet.

Erling Holmøy har brutt omertaen. Det er som når mafiaens regnskapsfører begynner å snakke om hva som står i den svarte boka. Hvem som har fått penger, hvor mye de er bestukket med, og hvor stor pengestrømmen egentlig er.

Poenget er ikke at Ap er som mafiaen. Men lojalitetspresset og kravet om ikke å plapre, ikke gi fienden argumenter, er relevant. Hvor er det lojaliteten ligger. Til partiet eller folket? Hvis man mener at partiet=folket er man leninistisk eller det som verre er.

Problemet for Arbeiderpartiet er at hvis det manøvrerer seg inn i en posisjon der folket blir fienden, har Arbeiderpartiet tapt.

Det er den posisjonen partiet har manøvrert seg inn i med sin innvandringspolitikk. Og det er slett ikke alene om det. Alle partier minus Fremskrittspartiet har stått på broen og applaudert.

Men nå slår innvandringsregnskapet også inn på den økonomiske likestillingen, som er Aps kjerneverdi. Det blir stående som forsvarer av noe som øker ulikhetene. Når dette kommer ut vil det være som å gi partiet dødskysset.

Det andre mytteriet skjedde på statskanalen NRK imorges. Programleder hadde nettopp fortalte lytterne at kommunene sank stadig dypere ned i gjeld. Den sto nå på 350 milliarder kroner og var ved å nå en smertegrense. Økonomi-kommentator Steinar Mediaas var innkalt for å forklare grunnen. – Jo, det er fordi det er kommunen som får oppgaven med å innfri alle løfter regjeringer påtar seg, som full barnehavedekning. Men med årene er det den store innvandringen som tynger mest, sa Mediaas. Man hørte hvordan programlederen mistet munn og mæle. Han fikk stotret: – Men gir ikke innvandring vekst. – Jo, svarte Mediaas, men vekst for en enkeltvirksomhet kan godt bety store utgifter for det offentlige.

Dermed slapp han katta ut av sekken. Det var det samme som å si at «jo kjære lyttere, det som Finansavisen har skrevet de siste dagene er helt rett, og jeg går god for tallene». Det var mytteri for åpen mikrofon.

Det var samtidig å peke på at den bejublede veksten kan være gevinst for private aktører, – vi hørte nylig om en 26-åring som hadde kjøpt sin tredje utleieleilighet, på Frogner, men tap for den vanlige kvinne og mann som ikke har slike muligheter. Vekst blir dermed et jubelord som dekker over større ulikheter.

I filmen Tre dager for Condor er Robert Redford en tidligere CIA-mann som oppdager en hemmelig plan. Det prøver «de» å drepe ham for, før han rekker å plapre. Han redder seg mirakuløst. Da filmen slutter står han foran bygningen til The New York Times og skal til å gå inn. Vi forstår hva som vil skje videre. Så snart avisen, les: offentligheten får vite, er CIA maktesløs. Løgn og bedrag tåler ikke åpenhet og blir maktesløse.

Slik virker demokratiet. Slik vil vi det skal være.

Det er den type sus over avsløringene i Finansavisen.