Sakset/Fra hofta

Norske forskere, medier og politikere går rundt innvandringen som katten rundt den varme grøten.

Men 2 + 2 = 4, fortsatt, derfor er det en merkbar underliggende uro i Arbeiderpartiet. Der i gården kan man regne. Derfor sier Rigmor Aaserud nei og lar offentlige ansatte heller gå i streik. – Men det er jo regjeringens kjernevelgere, gjentok Politiforbundets Arne Johannessen flere ganger i morgennyhetene, som om regjeringen ikke visste sitt eget beste. Det gjør den. En regjering som ikke kan regne sitter på lånt tid. Men det kan virke som om ansatte i offentlig sektor har glemt dette. Ute i Europa er det dyp krise, men offentlig ansatte vil ta igjen ansatte i den oljedrevne sektoren. Det er galskap. Aaserud vet det, derfor setter hun foten ned.

For Arbeiderpartiet er denne ansvarsfraskrivelsen fra offentlig ansatte et brudd på den tillit som den nordiske modellen bygger på. Et mer odiøst uttrykk ville vært den korporative modellen, for modellen har klare korporative trekk. Den forutsetter samarbeid og at alle parter tar hensyn til konsensus. Det gjør plutselig ikke offentlig ansatte. Et lønnstillegg på 20.000 er ikke nok. Det synes ikke å affisere dem at Europa er på vei inn i en dyp krise. Med en slik kurs vil krisen også komme til Norge.

Høyre og Frp kan vinne valget på en friere, mer privatisert modell. Regjeringen blir nå sviktet av sine egne. Derfor er det en skuffelse og sårhet å spore.

Bøndene havner i skvis. Ap kunne ikke være generøs mot bøndene når man visste at man ikke kunne skjemme bort de offentlig ansatte.

Det handler om å regne. Det statsbærende partiet Ap er blitt forvalter av et av verdens største sovereign funds. Da følger man med på markedsutviklingen. Da kan man ikke tillate seg hva som helst.

Men aller vanskeligst er det å regne på innvandrerregnskapet. Dvs. man har begynt å regne, men å våge å fortolke tallene sitter langt inne. Det er bemerkelsesverdig, for tallene er nå så tydelige at alle oppegående mennesker forstår at Norge risikerer å svi av oljeformuen på det som SSB-forsker Erling Holmøy kaller «innvandrere fra lavinntektsland». Det advarte NHO mot i en rapport for flere år siden. Nyheten var så sensasjonell at den burde ha skjøvet alt annet til side, og blitt en konstant i politikken. Men den ble ikke det, den ble tiet ihjel. Den var for ubehagelig.

Nordmenn vil heller bli likt enn å være ansvarlig. Men hva skjer med et land hvor de med innsikt ikke tør å ta ansvar? For ansvar er ikke et honnørord. Det er konkret, basert på fakta, som sier noe om hva som vil skje hvis kursen fortsetter i samme spor: da blir våre barn nødt til å arbeide mer og lenger for å dekke underskuddet ved masseinnvandring fra ikke-vestlige land. Det siste ordet er for belastet. Det tør man ikke bruke.

Bare det å snakke om «hvor» de kommer fra, er følsomt.

DN har rapporten på første side, og tittelen er megetsigende:

NY SSB-undersøkelse. Innvandring lønner seg ikke. Selv ikke tradisjonelle arbeidsinnvandrere er lønnsomme for offentlige budsjetter i det lange løp.

Hunden ligger begravet i de to ordene «Selv ikke», for de indikerer at det finnes en annen gruppe som i enda høyere grad går med underskudd. Men dette har offentligheten pålagt seg selv å unngå å snakke om. Det er stigmatiserende.

Når SSB likevel våger å antyde problemene i fremtiden, er det fordi tallenes tale er så klare og i lengden ikke lar seg skjule. Utviklingen i Sverige må skremme folk på innsiden. På et eller annet tidspunkt mister man kontrollen over eget land.

Anne Kari Haug og Åsne Haugli er ikke spesielt modige i sin artikkel. Midt inne i teksten kommer det:

Forskerne finner at effekten er avhengig av hvilke områder innvandrerne kommer fra.

Forskerne velger å snakke om «lavinntektsland» som den tredje og ulønnsomme gruppen. I de to andre kategoriene tør man bruke geografisk-politiske betegnelser: 1)Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia og New Zealand. 2) Innvandrere fra østeuropeiske EU-land. Mens 3 kategori defineres som: Innvandrere fra resten av verden, som i hovedsak består av lavinntektsland.

Men dette blir feil, for også innvandrere fra «lavinntektsland» kan være lønnsomme. Vietnamesere, sri lankesere, indere og filippinere er lavinntektsland, men ligger ikke det offentlige til byrde. Mange av dem gjør det godt.

Det er altså en annen faktor som er avgjørende, og det er kultur, og da blir temaet enda mer følsomt, for da kan man ikke unngå å snakke om religion.

Norge kunne valgt en annen løsning og gjort som Australia og Canada: selektiv innvandring. Man ville heller være god, best. Skulle man kle av innvandrere vil man samtidig kle av seg selv. Det vil man ikke.

Forskningen viser at innvandrere fra lavinntektsland innebærer høyere kostnader enn inntekter på både kort og lang sikt. Hovedårsaken er at de har lavere yrkesdeltagelse, lavere skattbar inntekt og får mer overføringer enn andre.

Det er en knusende erkjennelse. Men hva gjør man med den? Tør man ta den inn over seg?

NRK viste hvordan statskanalen er blitt et propagandaorgan for et nytt multikulturelt Norge, som skal forsvares for enhver pris. Der virkeligheten kolliderer med prosjektet, må virkeligheten vike.

Eller som den svenske politikeren som ville ha vekst i Europa gjennom massive nye underskudd svarte da hun ble spurt om EU har råd: «Har vi råd til å la være?» At det var et goddag mann økseskaft-svar, lot ikke til å affisere hverken henne eller journalisten. Det var det «riktige» svar.

Slik er det riktige svar på SSBs svarte fremtidsscenario at også gjennomsnittsnordmannen går med underskudd, hvis man regner alt han får av offentlige tilbud. Jeg tillater meg å stille meg skeptisk til påstanden, for det er svært vanskelig å regne på alt en person bidrar med og alt han får. Hvordan beregne verdien av å stifte familie og oppdra barn? Man snakker om ikke-kvantifiserbare størrelser. Man snakker nettopp om kultur.

Man vil ikke snakke om det positive i norsk kultur som oppdrar og får frem velfungerende ungdommer. Og man vil ikke snakke om det negative ved visse innvandrerkulturer. Et pluss og ett minus, som utligner hverandre. Men ikke økonomisk, og heller ikke kulturelt.

Erling Holmøy og Steinar Strøm har måttet bevege seg i et minefelt.

Spol frem til 2050

Innvandrere fra lavinntektsland bidrar fortsatt negativt, men effekten er klart mindre enn kort tid etter ankomst. Det har sammenheng med at ikke-vestlige innvandrere gjerne får flere barn, som kommer i jobb og bidrar med skatteinntekter.

Men selv om antallet utdannede og sysselsatte ikke-vestlige øker – vi hørte senest idag om at farmasi er populært – sier det ikke noe om hvor stort antallet er som faller utenfor. Hvordan er balansen mellom de ikke-ytende og de ytende?

Har forskerne turt å gå inn i den følsomme materien? Svaret kommer indirekte, i setningen:

I disse beregningene har forskerne forutsatt at barn av innvandrere har lik adferd som norskfødte.

Med den setningen har forskerne diskvalifisert seg selv og SSB. Ett er sikkert: med en slik strutseholdning vil fremtiden by på store overraskelser.